Tags
Anne Magrethe Aandahl, aschehoug, backliste, ballett, Bernhard Ellefsen, bestselger, bøker, Cathrine Nilsen, Catrine Krøger, debutant, Den norske opera, Donald Antrim, En kveld med Leon & Lightfoot, facebook, Flamme, forlage, Fredrikstad, Geoff Dyer, Heidi Furre, instagram, Jenny Jordahl, Johnsen Libris, Kristian Fjellanger, kritiker, Linn Strømsborg, Litteraturhuset i Fredrikstad, litteraturpolitikk, Manifest, Marta Breen, Martin Kellerman, Minuskel, Mona Ek, Morgenbladet, Notabene, Pelikanen, Sad case, Same difference, SD, Sentraldistribusjonen, sjangermerking, Sleight of hand, Ugla, Vigelandsparken
Vi er inne i den siste uken på skolen for denne gang, men det betyr ikke at tempoet er skrudd ned. Sist fredag besøkte vi Aschehoug, det har jeg ikke fått fortalt om. På lørdag kom svigermor og besøkte meg og vi var blant annet og så ballett på operaen – noe som var helt fantastisk. Søndag var jeg en tur i Vigelandsparken. Mandag var det skole og middag med klassen og i går var vi i Fredrikstad og på høstmøtet til Manifest, Minuskel, Pelikanen og Flamme. I dag har vi hatt besøk av Notabene og kritiker Catrine Krøger (som snakket om kritikk av høyskole pensum (sykepleien) og hvor viktig det er at også den type bøker blir kritisert og satt under debatt. Jeg var ikke klar over at mange synes det pensum de blir gitt er svært dårlig, både skrevet og faglig kompetente) og hatt fire timer markedsføring.
Det blir så mange inntrykk og så mye som skjer hele tiden, så skulle jeg ha skrevet om det ville jeg ha sittet her resten av døgnet. Men jeg skal gi deg noen glimt. For eksempel fra Aschehoug. De er et stort forlag med mange avdelinger og vi snakket med mennesker som fortalte oss om veien fra debutant til bestselger (forhåpentligvis). Også om hvor vanskelig det kan være å treffe riktig når en satser på debutanter. Nå er jeg med en gang ute å kjøre med språkbruken min, det gjelder selvfølgelig ikke nødvendigvis å finne bestselgere med en gang (eller noen gang), og noe handler om å dyrke frem litterær kvalitet. Men det å finne den debutanten som selger bøker kan være veldig vanskelig. Forlag, hvor enn ideologisk man er, må man selge bøker. Cathrine Nilsen som jobber med dette fortalte at de også antar debutanter som vil profilere forlaget på en god måte 
eller som man føler vil profilere forlaget slik de ønsker å bli oppfattet.
Vi hørte også en god del om arbeidet med backlisten, som høres ut som både et krevende og spennende arbeid hvor det vil hjelpe å være en kreativ og oppfinnsom type. Anne Magrethe Aandahl snakket med oss om sjangermerking av bøker ved hjelp av forsidebilde. Fra min tid i biblioteket tenker jeg på sjangermerking som klistremerker du setter på bøkene, men fra forlagets side er sjangermerking av forsidebilder en måte å få deg til å kjenne igjen det du ser. Jeg vet at både bloggere, bibliotekfolk og sikkert du også kan 
bli lei av den evige damen du enten ser ansiktet av eller ryggen på, der hun skuer utover. Dette, sier forlaget, er en måte å fortelle deg på hvilken type bok du har i hånden og, skulle de skifte til hva som helst annet, ville ikke leseren kjenne igjen type bok og derfor også ikke kjøpe den. Det samme gjelder krim. Der er fremsidene mørke og skumle og bruker svart «farge» som sjangermerke eller gjenfinningsfaktor.
Mona Ek snakket om Ugla som er noe så kult som en bokpub og et 
formidlingsted. Selv om den nok er butikk foran formidling. Noe av det morsomste for meg var å møte Stine Friis Hals. Hun er både min kontakt i Aschehoug og forlagets ansikt i sosiale media. De har både Facebookside og Instagramkontoer hvor de knytter til seg bloggere og instagrammere. Stine er selv en meget dyktig markedsfører i digitale medier og jeg ser jeg har mye å lære av henne.
På lørdag så svigermor og jeg balletten En kveld med Leon & Lightfoot på operaen. Jeg har tidligere vært litt ambivalent til moderne ballett og heller foretrukket den klassiske varianten. Men jammen måtte jeg møte min egen fordom i døren. Det var fantastisk! Det er ikke så mange andre ord å sette på det. Forestillingen var satt sammen av tre balletter; Sad case, Sleight of hand og Same difference. Så danserne måtte ha pauser mellom hver ballett samtidig som hele scenen ble rigget om fra ballett til ballett. Hvis du noen gang får sjansen må du se balletter av dette koreografi-paret. (Forestillingene er dessverre over på operaen).
På mandag besøkte vi Sentraldistribusjonen (SD). Det var utrolig gøy (vel, hvis du og jobber 
på bokhandel vil du forstå det). Vi fikk følge bøkene fra de kom inn til de for ut igjen, gjennom et sinnrikt system av hyller, samlebånd, kasser og datamaskiner. Det var bare «nerdete»: skikkelig kult! Tirsdag var vi i Fredrikstad hos Johnsen Libris. De har en svær butikk og går sterkt ut med store stabler av en bok i inngangspartiet. For oss som er redde for å få stort lager var det spennende å møte noen som tenkte anderledes. Vi fikk se bokkafeen de har på kjøpesenteret og spiste lunsj på personalrommet. Mens vi spiste ble vi underholdt med «onelinere» som vi kunne eller ikke kunne være enig i:
- «Når du først skal gjøre det, gjør det skikkelig!»
- «Det er du som bestemmer hva folk skal lese»
- «Forsterk bestselgere»
- «Jobb når du skal jobbe, slapp av ellers»
- «Bruk pengene når du skal bruke dem»
Vet ikke helt, jeg.
Foto: Mai Elise Hammer
Så kom Bernhard Ellefsen som er kritiker i Morgenbladet og fortalte om litteraturpolitikk de siste 20 årene. Det var ganske interessant. Selv om vi merket at vi var på ulike plan der han vil «alle» skal lese kvalitet, og vi påpekte at noen ganger vil du bare slappe av når du leser. Det ble også snakket mye om bokbading og vi fikk gode tips til hvordan vi kunne ordne et slikt arrangement. Men nå glemte jeg at vi var innom Litteraturhuset i Fredrikstad. Det var fint å se et annet hus enn det som er i Oslo. Og så blir en litt misunnelig på dem som faktisk har en slik institusjon.
På kvelden ble jeg med på høstmøtet til Manifest, Minuskel, Pelikanen og 
Flamme. Manifest hadde tatt med seg Kristian Fjellanger. Han har tidligere skrevet boken Feit og er nå ute med en bok som heter Sorg. Den handler om det du tror, men er ikke den typiske sørgelige boken. Forfatteren leste noen stykker fra absurde situasjoner hos begravelsesbyrået og boken inneholder absolutt humor. Forfatter og tegner av 60 damer du skulle ha møtt; Jenny Jordahl og Marta Breen viste oss tegninger fra denne historieboken – den er en tegneserie. Jeg har den hjemme og gleder meg til å ha tid til å lese den. Det kuleste var likevel fargeboken Fred, frihet, fargelegging.
Minuskel presenterte bok 2 av Fremtidens araber, som er en tegneserie jeg har ment å lese og tegneserien Corto Maltese. Så var det Flamme med Linn Strømsborg. Du husker kanskje boken hennes Furuset? Nå har hun skrevet en ny bok som heter Du dør ikke. som hørtes virkelig interessant ut. Også Det jeg egentlig ville si av Geoff Dyer som er en samling essay jeg har lyst til å lese. Flamme gir også ut Ungdomsskolen av Heidi Furre. Til slutt var det Pelikanen som fikk ordet og jeg tror Eirik Bø hadde tatt med seg hele katalogen. Det er litt dumt når det blir så mange bøker på en 
gang, men jeg bet meg merke i Luftens smaragdgrønne skjær av Donald Antrim. Han er en meget kjent forfatter i USA, men absolutt ikke her. Alt blir ikke noe av Martin Kellerman er en annen bok Pelikanen gir ut som jeg tenker på å lese.
I dag er det onsdag og jeg har sendt hjem bøker i norgespakker. Det skal gå buss for tog omtrent til Drammen når jeg skal hjem og jeg orker ikke tanken på en gedigen bagasje som skal flyttes inn og ut av både buss og tog. Gedigen blir den helt sikkert uansett, men tilsammen har jeg sendt hjem 30 kg bøker!! Jeg har begynt så vidt å pakke og nå gleder jeg meg enormt til å komme hjem!
Lagre
Handlingen i denne romanen er lagt til den tsjekkiske landsbygda i mellomkrigstiden. Mawer gir sansene og sansningen en helt spesiell plass og betydning i denne boka. Enten det dreier seg om landskapet, erotikken, den forbudte kjærligheten, den tillatte kjærligheten, vellevnet, faenskapen eller arkitekturen, så treffer han med en usedvanlig presisjon.
«Eg ser på meg sjølv i spegelen: Feite tjukke svinet.» Ein ulukkeleg Kristian (140 kg) står i prøverommet og bestemmer, lett desperat, at nok er nok. Eitt år seinare har han slanka vekk halve seg. Dette er Kristian Fjellanger si forteljing om skammen ved å vere den feite mannen. Om at det berre er kjerringar som slankar seg. Og at sjølv om heimegymapparata knekk og svolten gneg innforjævlig, så er det mogleg å nå det store målet: Å bli en vellukka slank mann. Og få pult.
Handlingen starter i den australske villmarka i 1921. Catriona Summers blir født inn i en omreisende teatertrupp, og lever en lykkelig, men omflakkende tilværelse. Hun blir etter hvert en berømt diva på verdens operascener, men veien dit er lang og vanskelig. Etter farens død forandrer livet seg for henne og moren. Catrionas fortid er mørk og hun har mange hemmeligheter å skjule. I nåtida lever hun et rolig liv som pensjonist. Men når et lik blir funnet i St. Petersburg rulles det opp hendelser som for Catriona har vært godt gjemt i fortida.
En venninnegjeng drar på hyttetur for at mennene deres skal få mulighet til å savne dem. Det var den gang de alle var gift. Senere erkjenner en av dem at hun er lesbisk, og to andre oppdager sider ved ektemennene sine de ikke kan leve med. Flere har også aldrende foreldre og halvvoksent avkom det knytter seg visse bekymringer til. Da er det godt man har venninner. For eksempel å dra til Sverige for å handle, eller begynne på Pilates sammen for å bekjempe et snikende fysisk forfall. «How to get a perky but», som reklamen lover.
rondheim 1749. Den unge taterjenta Maria kjem bort frå følgjet sitt og hamnar på tukthuset. Der må ho tilpasse seg miljøet på innsida av murane. Det viser seg at vennskap kan oppstå på dei mest ugjestmilde stader, likevel er tanken på flukt aldri langt unna. Her fortel ho historia om livet på landevegane, med familien hennar, og med guten ho blei forelska i.