Tags

, , , , , ,

Jeg har lest Sauejakten  sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Den siste er en frittstående fortsettelse av den første. Jeg hadde tenkt å skrive om dem sammen, men følte meg så “mentalt skviset” etter den første boken at jeg må skrive om den, nå først.

SauejaktenFor meg er Murakami noe av det vakreste man kan lese. Spesielt synes jeg det om bøkene som inneholder magisk realisme. Den siste jeg leste; Norwegian Wood inneholdt ikke dette litterære virkemiddelet. Mens Sauejakten inneholdt det til gangs. Så nå sitter jeg med Chopin på ørene for å stenge ute sporten på TV og skal prøve å dele med deg den følelsen Murakami gir meg. Du får tilgi meg alle de sitatene jeg kommer til å krydre teksten med. Min utgave av Sauejakten er smekkfull av lapper som markerer ekstra viktige eller vakre steder. Det blir helt umulig å dele denne boken med deg uten og også dele sitater.

For å begynne med hva Sauejakten handler om. Hovedpersonen er navnløs, men det vi kan hente frem er at han er en 29 år gammel mann som jobber i et reklamebyrå som han driver med en venn. Han er nettopp skilt etter et fire år langt ekteskap og har en kjæreste som først og fremst har noen fantastiske ører. (Her hadde det passet med et smilefjes!) Han bor i en leilighet uten spesielt mye møbler og er eier av en gammel katt. En dag blir han innkalt til et møte med en mann som kaller seg Sekretær for Sjefen. Men de to blir heller aldri navngitt. Sekretæren forteller en utrolig historie om en sau. Denne sauen kan du se på et bilde vår hovedperson har brukt i en reklamekampanje. Ikke bare vil denne sekretæren at kampanjen skal slettes, men han vil også at vår hovedperson skal finne en spesiell sau som er på bildet. En sau med en stjerneformet føflekk på ryggen. For å gjøre dette enda mer abstrakt er denne sauen Sjefens varemerke og bildet er blant annet preget inn på lighteren som ligger foran ham. Vår hovedperson får to måneder på seg. (Senere blir dette innskrenket til en måned). Og hvis han ikke kommer opp med resultater på den tiden vil livet hans utslettes. Hovedpersonen og kjæresten hans legger ut på en reise til Hokkaido, hvor bildet er tatt. Der finner de en ledetråd etter en annen, men finner også ut en masse sekretæren har holdt hemmelig for dem. Vi må også nevn mannen som blir kalt Rotta. Det er han som har tatt bildet, han er en venn av vår hovedperson og endel brev fra ham er gjengitt i teksten.

Denne romanen handler altså på jakten etter sauen. Men det er en jakt etter en bestemt sau som kan overta en plass i sinnet ditt. Sjefen er en kjent mann fra høyresiden som har bygget opp et imperium ved hjelp av denne sauen. Men nå har sauen forlatt ham og han ligger for døden. Det er altså en “imaginær” sau det letes etter. En sau en bærer inne i seg. Denne sauen fant sjefen i 1936 i Kina, og brakte den med seg til Japan. I løpet av letingen finner de også en mann som hadde sauen før Sjefen, og som nå har den fryktelige lidelsen “saueløs” som man får når sauen forlater en. I denne letingen og i samtaler mellom menneskene blir det til stadighet stilt filosofiske spørsmål. Det blir snakket en god del om middelmådighet, men også Gud er et tema.

Jeg la på selv. Hva mente hun med at hun hadde det klart for seg? Det har ikke jeg, men så er det da også en masse ting jeg ikke skjønner meg på. Alderen har iallfall ikke gjort meg de hår glupere. Personligheten kanskje, men middelmådigheten er en konstant størrelse, som en russisk forfatter har uttrykt det. Russerne har teken på aforismer. De sitter vel hele vintrene og tenker dem ut.

I tillegg legger hovedpersonen merke med når det blir brukt metaforer og aforismer i samtaler eller kanskje først og fremst i brev.

Vi kan, om vi så måtte ønske, streife ørkesløst omkring på vilkårlighetens kontinent. Rotløse som et bevinget frø som blåses av sted i en lykkebringende vårvind.
Like fullt kan vi i samme åndedrett benekte at det finnes noe som heter slumpetreff. Gjort er gjort, det som ennå ikke er, er opplagt ennå ikke, og så videre. Sagt på en annen måte, sammenklemt som vi er mellom “allting” som er bak oss og “intetheten” som ligger bortenfor oss, fører vi en flyktig tilværelse hvor det verken fins tilfeldigheter eller muligheter.
I praksis betyr imidlertid sonderingene mellom de to fortolkningene fint lite. En tilstand (som tilfellet er med de fleste konfrontasjoner mellom fortolkninger) ikke ulik det å bruke samme navn om samme mann.

Mer er det ikke å si om metaforer.

De fleste samtalene han har med de menneskene han treffer på reisen sin handler til dels om at de spør ham filosofiske spørsmål.IMG_20150219_174943 Noen ganger helt relevante for situasjonen han er i, men også på grunn av ting han tenker på. Også andre mennesker og figurer oppfører seg og snakker som om de bare eksisterer som et filosofisk tema. Andre figurer er litt mer komiske. Som Sauemannen vår hovedperson møter mot slutten av boken. Ham er det til og med tegnet bilde av. Han snakker sånn:

“Vandrerduomkringsånnblirduåteforbjørnen” sa Sauemannen. “Deterheltsikkertatdetluskeromkringpådissekanter.Igårettermiddagsåjegspor.”

Jeg tror jeg kan si at dette er den mest filosofiske av Murakamis bøker jeg har lest. Det er egentlig endel ganske basale tema som blir diskutert, som tid. Hvor blir det av tid man ikke bruker? Kan tiden til en bestefarsklokke som går når ingen er hjemme klumpe seg sammen? Hvordan ville det være å bli født i et annet århundre? Hvorfor har båter navn og ikke fly? Hva ville En togstasjon hete om den lå et annet sted, og hvorfor ville den hete noe annet? osv. En liten bit av en av disse samtalene bet seg fast i meg. Dette er fra det første møtet med sekretæren:

“Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proposisjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer. Noen ganger gir den seg først til kjenne posthumt.”

Som i alle Murakamis romaner der det finnes et kjærlighetsforhold har de sex. Men i motsetning til andre romaner blir det her ofte omtalt som kjødelig omgang og ikke utbrodert. Det er få ord om det å være glad i eller om kjærlighet. Når ekskona hans vil forlate ham så er reaksjonen bare “Hvis det er det du vil“. Det er ingen sterke følelser med i bildet. Jeg la likevel merke til at han skriver ett sted at

“Kvinner med klærne av er skremmende like. Det kommer alltid så overrumplende på meg.”

En ganske så provoserende tanke. Kjæresten til hovedpersonen er helt apropos også callgirl, og øremodell, og korrekturleser. I tillegg handler romanen (selvfølgelig) også om matlaging, LP-plater og jazz-barer. Vi blir også oppdatert på hva hovedpersonen leser og lytter til.

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg følte meg nesten utslitt etter denne romanen (utslitt i positiv forstand hvis det gir mening). Det har noe med all filosoferingen å gjøre. Men det har også noe med hvordan hovedpersonen blir fremstilt, hvordan han blir tvunget, lurt og ført inn i noe han ikke forstår rekkevidden av. Følelsene og tankene hans, og alt som må rives opp igjen. Jeg synes denne boken er fantastisk, men jeg lurer litt på om jeg hadde blitt så betatt hvis jeg ikke allerede var fortrolig med Murakamis univers og hadde lest feks Kafka på stranden og 1Q84. Jeg kan ikke anbefale deg å starte med denne boken som din inngang til Murakami, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den etter å ha blitt bedre kjent med Murakami, og for å bli enda bedre kjent med ham! Nå gleder jeg meg til å ta fatt i Dans dans dans.

wild-sheep-chase-murakami-quote-4