Det er en stund siden jeg har vært med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten, så det er typisk at jeg finner ut jeg skal være med når Mari har tatt ferie! Det en stund siden jeg har vært på bloggen i det hele tatt. Jeg fikk skrevet et innlegg på fredag og det var første gang på lenge. Det er hverken det at jeg er lei av bloggen eller lei av bøker, men jeg trengte vel en pause. Pauser er det heldigvis lett å ta på sommeren. 
Jeg leser ganske lite for tiden og, men det skyldes at jeg har tatt opp igjen en gammel hobby. Før strikket jeg en mengde duker og så gikk det flere år før jeg nå i vår plutselig begynte igjen. Nå synes jeg det er virkelig gøy, og tenker det er mange som skal få strikkede duker til jul i år. (Jeg holder på med den røde) Jeg klarer ikke strikke og lese samtidig, så akkurat nå strikkes det mer enn det leses. Men, jeg har fått hund og må gå tur med han to ganger om dagen (mannen min tar morgenturen), og da hører jeg på lydbok. Det gjør at jeg iallefall får lest/hørt noen bøker.
Jeg har to bøker som jeg skifter litt innimellom når jeg faktisk leser. Begge involverer Haruki Murakami. Den ene er hans intervjuer med mennesker som ble berørt av sarin angrepet på Tokys undergrunn; Underground. Og den andre en biografi om Murakami som heter Haruki Murakami and the music of words. Begge er litt tungleste, men jeg håper jeg skal klare å fullføre dem før jeg må levere dem tilbake til biblioteket. Smakebiten kommer fra biografien og er et sitat av Murakami fra en tale han holdt på universitetet i California;
My style boils down to this: First of all, I never put more meaning into a sentence than is absolutely necessary. Second, the sentences have to have rhythm. This is something I learned from music, especially jazz. In jazz, great rhythm is what makes great improvising possible. It’s all in the footwork. To maintain that rhythm, there must be no extra weight. This doesn’t mean that there should be no weight at all – just no weigh that isn’t absolutely necessary. You have to cut out the fat.
Fra forlaget:
As a young man, Haruki Murakami played records and mixed drinks at his Tokyo Jazz club, Peter Cat, then wrote at the kitchen table until the sun came up. He loves music of all kinds—jazz, classical, folk, rock—and has more than six thousand records at home. And when he writes, his words have a music all their own, much of it learned from jazz. Jay Rubin, a self-confessed fan, has written a book for other fans who want to know more about this reclusive writer. He reveals the autobiographical elements in Murakami’s fiction, and explains how he developed a distinctive new style in Japanese writing. In tracing Murakami’s career, he uses interviews he conducted with the author between 1993 and 2001, and draws on insights and observations gathered from over ten years of collaborating with Murakami on translations of his works.
