Tags
Anne Mette Hancock, dannmark, journalist-krim, krim lest i 2020, likblomsten, mercedes-snittet, pitbull, politi-krim
Jeg har fått disse tre bøkene som leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke.
Likblomsten, Mercedes-snittet og Pitbull av er skrevet av danske Anne Mette Hancock. Hun er journalist og bor i København hvor også hovedpersonene hennes, journalisten Heloise Kaldane og politimannen Erik Schäfer, bor og jobber. Hancock fikk i 2017 Det danske kriminalakademis debutantpris for Likblomsten og debuterte derfor med en suksessfull bok.
Heloise Kaldane er en spesiell karakter. Hun er journalist i en stor avis i København, men den typen som ikke kan slippe en sak selv om den utvikler seg farlig for henne selv. Politimannen Erik Schâfer møter henne i den første boken, og liker henne ikke i det hele tatt. Men det endrer seg etterhvert som historien skrider frem. Heloises mor er død og faren sitter i fengsel. Hun beskrives i den første boken, av forfatteren, som «følelsesløs utenpå, ødelagt innvendig». Det sier mye om henne. Men heldigvis blir ting bedre og hun lærer seg å åpne seg og å leve med det som er vanskelig. Men hun slutter aldri å bite seg fast i en sak. Så hver bok har en ny sak der Heloise graver seg ned i et mord, eller en gammel forsvinning.
Erik Schäfer er en fin mann. Han har vært gift i over 20 år med en kvinne fra Karibien. Og når han får reise med henne dit på ferie er 
det en ny og avslappet politimann som kommer tilbake. Han ser etterhvert det positive i Heloise (Som vi som lesere også gjør), så han hjelper henne og skaper også et trygt sted der hun kan få være seg selv.
I den første boken; Likblomsten, har en av Heloises kilder gitt henne et tips som viser seg å være løgn. Heloise risikerer jobben sin i avisen for å ha satset så mye på denne historien. Til og med Schäfer har blitt lurt. Oppi det hele har Heloise et dårlig forhold til kjæresten, og så får hun flere brev fra Anna Kiel, en kvinne politiet leter etter fordi hun har myrdet en mann. Dette er en virkelig spennende historie.
I Mercedes-snittet, som er bok to er en liten gutt forsvunnet. Han har ikke møtt opp på skolen, selv om foreldrene var sikre på at det var der han var. Det er Schäfer sin sak og Heloise setter i gang sin egen etterforskning. Politiet finner gutens mobil, noe som viser at han var besatt av pareidoli. (Et fenomen der en ser mønstre, som oftest ansikt, i tilfeldige ting). Har dette noe med forsvinningen å gjøre? Denne historien er skikkelig innviklet og det blir mye frem og tilbake før man finner en løsning.
I Den siste boken, Pitbull, har forfatteren tatt et underlig grep. Det har vært en omkalfatring i både avisen og politiet. Schäfer har fått en ny partner og politiet har flyttet inn i et nytt hus, og Heloise har fått en ny sjef. Men ellers har ikke reformen hatt noe å si, så jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren har valgt å snu om på ting. Heloise har gjennom Schäfers kone begynt i våketjenesten til Røde Kors, for å skrive om denne tjenesten. Det er frivillige som sitter hos dødssyke mennesker frem til de dør. Som regel fordi den syke ikke har noen andre. Heloise møter en eldre mann hun blir veldig glad i. På grunn av ting han sier, han snakker om mord og blod, så drar hun tilbake dit han kommer fra, for å finne svar på hva som har skjedd ham. Dette blir ikke helt ufarlig og hun trenger hjelp fra Schäfer. Når en kommer forbi at det har vært reformer og historien virkelig begynner blir også denne boken riktig god.
Jeg liker disse tre bøkene til Anne Mette Hancock. Hun skriver på en lett og ukomplisert måte. Men klarer likevel å tilføre teksten virkelig spenning. En liker Heloise, selv om en kan bli skikkelig irritert på henne. Og Scäfer oppleves som en fin bamse. En skikkelig politimann – det vil si en som holder seg på den rette siden av loven og som ikke har noe rusproblem. Jeg tror alle som er glad i krim vil like disse bøkene. Og fordi de også er virkelig spennende historier kan de være en begynnelse på det å lese kriminalromaner.
Men smakebiten skal du få fra 
På Vigmostad Bjørkes hjemmesiden står det: 
Jeg kan bare si det med en gang; jeg falt ikke for denne. Den har en fin og ny historie men føltes langdryg og til tider stillestående. 
Dette er en tynn roman, med korte tekstbrokker på hver side. Den er skrevet som en dagbok og beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Jeg-personen har vært innlagt på sykehuset, og vi skjønner etterhvert at hun har vært på den psykiatriske avdelingen. Etter utskrivelsen flytter hun inn hos moren sin. Dagene hennes blir svært like hverandre, og det å røyke under morens veranda gir henne et sted å tenke og å minnes.
Vandrefalken handler om mennesker i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Der bor det en rekke ulike stammefolk. Nomader som vandrer frem og tilbake over landegrensene. Men i en moderne verden vil landene sette opp grensevakter og stammefolkene mister mye av livsgrunnlaget sitt.
Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.
Coriolanus slapp en håndfull kål i gryta med kokende vann og sverget på at han en dag aldri skulle ta det i sin munn igjen. Men dette var ikke den dagen. Han trengte å spise en stor skål med den smakløse smørja og drikke hver dråpe av kraften, for å hindre at magen begynte å knurre under uttakssermonien. Det var én av de mange sikkerhetsforanstaltningene han tok for å dekke over at familien hans, til tross for at de bodde i toppetasjen i den mest overdådige residensen i Capitol, var like fattige som avskummet i utkantstrøkene.
Jeg har nesten ikke lest noen ting i mai, og skrevet enda mindre. Det hjalp ikke med ett par uker med galleblærebetennelse. Men nå er jeg frisk fra det og satser på å klare lese mer. På lesemålet mitt på Goodreads står det at jeg er 11 bøker etter planen, så jeg håper på en sommer med mange gode lesestunder. Også en sommer der jeg faktisk klarer å skrive om det jeg har lest.
Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som.Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.