Fargeløse Tsukuru Tazakiog hans pigrimsår er skrevet av den fantastisk fine forfatteren Haruki Murakami. Det er hans nyeste bok og ble gitt ut på norsk i oktober av Pax forlag. Jeg er så glad i Murakamis bøker, Kafka på stranden, 1Q84, Trekkoppfuglen og så videre. Denne boken plasserer seg blant de beste jeg har lest, men også et stykke fra flere av dem (i handling). Jeg ser det er flere som nevner at den ligner Norwegian Wood, som jeg ikke har lest, og derfor ikke kan vurdere den opp i mot. Det jeg kan si er at den er nydelig, og at jeg fremdeles, uker etter jeg ble ferdig, tenker på ting Murakami skrev og på hva romanen egentlig handler om.

Tsukuru Tazaki er en ensom mann som jobber med å designe jernbanestasjoner. Han svømmer ett par ganger i uken og ellers setter han seg gjerne på en jernbanestasjon og ser på menneskene som går forbi. Da han var ung var han i en gruppe på fem ungdommer som ble en svært sammensveiset vennegjeng. De andre hadde navn forbundet med farger; Rød, Blå, Hvit og Svart. Men Tsukuru var fargeløs. En dag, etter at han har begynt å studere i Tokyo, blir han avvist av denne vennegjengen. Han blir svært lei seg og opplever i det neste halve året en nærhet til døden som forandrer ham både psykisk og fysisk. I nåtiden har han funnet en kvinne han er blitt glad i, Sara. Og det er Sara som får han til å nøste opp i hva som egentlig skjedde, for seksten år siden.

For meg handler denne romanen om ensomhet og avvisning. Tsukuru ble så skadet av den opprinnelige avvisningen at han senere er ute av stand til å knytte seg til andre mennesker på en måte som gjør ham utsatt for avvisning. Derfor blir han også ensom. Det er et avsnitt i boken som jeg har lest mange ganger for meg selv, og som går som følger:

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Det er så sterkt, så dramatisk sannferdig og så smertefullt virkelig. Menneskes hjerter knyttes sammen av de sårene vi har møtt i fortiden, som har forandret oss. Stengt oss i redsel eller åpnet oss for andre typer sammenføyninger. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare deg virkelig hva jeg mener. Men hvis du har et sår du er blitt påført før, ser du hvordan du kan knytte deg til noen som har opplevd det samme? Eller som har opplevd noe som ligner på din historie?

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer.

Han opplevde en fundamental omveltning i virkeligheten gjennom en så grunnleggende avvisning. De han stolte aller mest på, svek ham. Ofte utføres denne avvisningen i svik av en eller begge foreldrene. Men jeg tror Murakami valgte å legge sviket hos venner for at Tsukuru skulle kunne gå tilbake å finne ut hva som virkelig skjedde på en enklere måte enn hvis det gjaldt foreldres svik. Der er det (i foreldre-svik) som regel snakk om svært innviklede følelser. I dette sviket fra vennegjengen kan løsningen være en enkel en. Resultatet av sviket, av avvisningen er uansett den samme. En total tilbaketrekning, en retrett fra offerets side som gjør resten av livet hans til et fengsel av ensomhet. Den som er utsatt for denne type svik, denne type avvisning er ofte de vi finner igjen som de ensomme menneskene i samfunnet. De kan ikke, klarer ikke, rekke ut en hånd til et annet menneske i redsel for å bli avvist på nytt.

Men så møter Tsukuru Sara. En voksen kvinne som ser. Som ser at det er noe i Tsukuru som må «repareres» før han kan klare å ha et fullt og helt forhold til et annet menneske. Typisk Murakami så oppdager hun dette når de har sex. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er at hun sender ham ut på en «quest». En reise, for å oppdage sannheten og for å ta et oppgjør med den.

«Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn.» sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. «Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?»

Det blir ikke riktig av meg å fortelle om denne reisen. Den må du oppleve sammen med Tsukuru. Men jeg kan fortelle at den forandrer ham. Den leger og reparerer, den klarer opp i misforståelser og gjør Tsukuru godt. Men viktigst av alt. Den gir Tsukuru muligheten til å nærme seg et annet menneske uten å først og fremst være redd for å bli avvist. Vi får ikke vite hvordan det går med Tsukuru og Sara. Men vi får et glimt inn i den «nye» Tsukuru som gir håp.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Dette er en utrolig sterk roman. Som, fordi det er Murakami-roman, er et lappeteppe av fortellinger. Den handler om musikk. Den gjengir historier en person har hørt og forteller videre. Den beskriver matlagning, reiser, jernbanenettverk og byen Tokyo. Den beskriver svømming og gleden over å kunne tenke der en svømmer avgårde. Og ikke minst beskriver den tanker og følelser. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, og det tok mer enn noen dager fra jeg la den fra meg til jeg endelig klarte samle alle trådene til min mening om romanen. Jeg kunne sikkert skrevet mer. Men jeg vil heller gi deg en sjanse til å starte din reise med Tsukuru.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår har jeg fått av Pax forlag