I dag er det gledelige 1. påskedag, en dag for å være glade
og en dag der man kan være med på en smakebit på søndag
hos Flukten fra virkeligheten.
Før påske prøvde jeg å finne noe nytt og anderledes å lese, så jeg lånte noen bøker via biblioteket. Ikke alle kom frem før påske, men det var i grunnen bra for jeg har ikke lest så mye som jeg hadde tenkt. På de fine dagene har jeg gått lange turer med hunden min og hørt på Silkeormen av Robert Galbraith som lydbok (på svensk). Passende krim for påsken. Jeg har også fullført Paradisbakken av Marit Reiersgård og har begynt på Den 13. engelen av Sylvelin Vatle.
En ting jeg hadde planlagd å lese var en novelle av Ray Bradbury som heter «All summer in a day», men det eneste stedet jeg fant den var i en 1000 siders samling av Bradburys noveller; The stories of Ray Bradbury. Etter at jeg hadde lest novellen jeg egentlig tenkte på begynte jeg fra begynnelsen for å lese dem alle. Jeg er veldig glad i måten Bradbury skriver på. Litt Roald Dahl-aktig hvis du forstår. Smakebiten kommer fra novellen «The night»:
Your belief in your private world is shattered. You feel Mother tremble. Why? Is she, too, doubtful? But she is bigger, stronger, more intelligent than yourself, isn’t she? Does she, too, feel that intangible menace, that groping of darkness, that crouching malignancy down below? Is there, then, no strength in growing up? no solace in being an adult? no sanctuary in life? no flesh citadel strong enough to withstand the scrabbling assault of midnights?
Fra forlaget:
Included here are famous tales like Sound of Thunder, in which the carelessness of a group of time-travellers leads to disastrous consequences, and The Veldt, in which two seemingly innocent young children transform their nursery into a lethal trap. Here are the Martian stories, tales that vividly animate the red planet with its brittle cities and double-mooned sky. Here are stories which speak of a special nostalgia for Green Town, Illinois, the perfect setting for a seemingly cloudless childhood – except for the unknown terror lurking in the ravine. Here are the Irish stories and the Mexican stories, linked across their separate geographies by Bradbury’s astonishing inventiveness. Here, too, are thrilling, terrifying stories such as The Fog Horn – perfect for reading under the covers. Read for the first time, these stories are a feast for the imagination; read again – and again – they reveal new, dazzling facets of a master storyteller’s extraordinary art.
Setareh och jag börjar utmana varandra att hitta gemensamma nämnar hos de förklädda flicorna. Några avslöjas av sina mjukare drag. Eller ett tilfälligt fniss. Andra spelar över, med överdrivna attityder eller aggresiva uppvisningar. Men oftast känner vi igjen den stadiga, utmanande blicken, som om vi har en gemensam hemlighet. Det händer at någon liten pojke ger en av oss ett hurtigt leende, ute på gatan eller i skolan, bara för at senare – på tu man hand eller tilsammans med sina föräldrar – bekräfta att hon faktisk är lite annorlunda än de andra pojkarna i gruppen.
Noen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg (som skriver dette) syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet. Kanskje kan man bruke utropstegn to ganger i livet dersom man skriver daglig. Skriver man sjeldnere enn daglig, kan man i visse tilfeller benytte ett utropstegn én gang. Folk som ukritisk bruker utropstegn burde interneres og sendes bort – i det minste for en stund.
Så så jeg bildet. Det var i en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser som ble betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige, og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Inne i butikken møter jeg min kone av alle mennesker. Hun bruker å være på jobb på denne tiden av døgnet, men det er hun tydeligvis ikke i dag. Hun har vel sine grunner.
«Goodnight, old friend!»Tisaminas called down to the deck. «Is there anything I can get for you?» The gaze that met his own was bright with fury, the voice a growl. «My sons! Help me find the bodies of my sons, Tisaminas!» «I can’t. It’s the only thing that none of us can do.» …
