Category Archives: Bøker

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen “Nap” (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

“Nap” har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra “gir” i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og “vet” at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Arr av Adur Ava Olafsdottir

25 torsdag apr 2019

Posted by in Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , ,

Arr er en roman av islandske Adur Ava Ólafsdóttir. Hun er professor i kunsthistorie i tillegg til å være forfatter. I 2018 fikk hun Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.

Jeg er ganske glad i islandsk litteratur. Det er klart islandske forfattere er så forskjellige som forfattere i alle andre land, men jeg synes ofte jeg finner igjen en spesiell stemme. En spesiell stillhet og en sakte fortelling som rører meg. Forfattere som også har denne stemmen er for eksempel Arnaldur Indridason, Jón Kalman Stefánsson og Kristín Marja Baldursdóttir.

Arr handler om en mann, Jónas Ebeneser, som ønsker å ta livet sitt. Han har mistet livsgnisten etter en skilsmisse. Igjen har han moren og datteren, og en evne til å fikse ting som er ødelagt. Han planlegger en tur til et krigsherjet land der han for eksempel kan gå på en mine og på den måten bli drept. Landet han velger er ikke beskrevet nærmere. Det er et sted der det nettopp har foregått krigshandlinger og der man mangler mye av det som er nødvendig. Med seg i bagasjen har Jón litt verktøy, drillen sin og ikke mye annet. Han tenker han ikke kommer til å trenge mer en en skjorte.

I dette landet tar han inn på hotell og kommer ganske snart i den situasjonen at han kan fikse ødelagte ting på hotellet. Ryktet sprer seg og flere kommer med ønsker til reparasjoner.

Jeg begynte å skrive om den spesielle stemmen i islandsk litteratur. Den er vanskelig å sette ord på, men hvis du har lest noen romaner fra Island, så vet du kanskje hva jeg mener. Det er som det materielle tar liten plass og det som foregår mellom mennesker tilsvarende stor plass. Samtidig med at livet leves på en rolig og avbalansert måte. Det er kanskje rart å si at en person som har selvmordstanker lever på en avbalansert måte. Men så snart Jón opplever det er bruk for han og han får se hvordan det er å leve i en krigssone så snur måten han lever på. I det samme synes jeg har beveger seg over til der andre mennesker får stor betydning.

Arr er en roman jeg virkelig anbefaler. Den er god og velskrevet. Samtidig er den veldig godt oversatt. En får et forhold til hovedpersonen også i oversettelsen. Det samme forhold som jeg ser for meg Ólafsdottir er ute etter. Romanen henger igjen hos meg. Den er en bok det vil gå lenge før jeg glemmer.

Frankenstein av Mary Shelly

08 mandag apr 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , ,

Frankenstein er skrevet av engelske Mary Shelley i en konkurranse om å skrive spøkelseshistorier. Deltakerne var Lord Byron, John William Polidori, Percy Bysshe Shelley og Mary Shelley. Settingen var en meget regnfull sommer i 1816, på ferie i Sveits. Boken Frankenstein ble først utgitt i 1818.

Min utgave av boken er utgitt i 1993 av Wordsworth. Den har to introduksjoner. En av forfatteren og en av forlaget. Forlaget selv skriver at man bør lese deres introduksjon etter man leser boken, dette fordi de analyserer Frankenstein og forklarer sider av boken som ikke er så lette å se med et utrent øye. Jeg vil støtte meg endel på denne introduksjonen.

Frankenstein handler om studenten Victor Frankenstein som synker ned i studier av kjemi, og spesielt kjemi som grunnlag for alt liv. I disse studiene finner han det han tror er “oppskriften” på hvordan man skaper et nytt liv fra deler av døde mennesker. Han låser seg stort sett inne i leiligheten for å skape monsteret. Dette er også det jeg trodde boken handlet om, spesielt fordi den eneste Frankensteinhistorien jeg hadde sett/hørt/lest på forhånd var filmen som ble utgitt i 1931 med Boris Karloff i rollen som Frankenstein og alle henvisninger i bøker og filmer til denne filmen.

Men boken handler om mye mer. For det første er den formet som en brevroman, der brevene sendes fra Robert Walton til hans søster Margaret. Robert skal prøve å seile fra Arkhangelsk og forbi Nordpolen i det som vel blir Nordvestpassasjen. Et sted på veien fryser de fast i isen. En dag ser de en hundeslede fyke forbi i horisonten og dagen etter finner de en medtatt Victor Frankenstein på et isflak. Victor forteller Robert historien sin og Robert skriver den ned i et brev til Margareth.

Victor starter fortellingen sin med foreldrene, som er fra Geneve, hvordan de møtte hverandre, fikk ham og hans to ganske mye yngre brødre. De tok også til seg en ung jente, ett par år yngre enn Victor, som het Elisabeth. Karakteristisk for romaner fra denne tiden elsker de ulike medlemmene i familien hverandre svært høyt og de behandler hverandre med en respekt og omtanke jeg skulle ønske var endel av den virkelige verden. Elisabeth og Victor vokser opp sammen, og da moren dør tar hun over som foreldre for de to yngre guttene. Det er aldri tvil om at Elisabeth og Victor skal gifte seg. Men før han kommer så langt ønsker Victor å studere det som blir naturvitenskap på norsk (natural philosophy – som er 1800-tallets betegnelse på natural science).

Han drar til Ingolstad i Tyskland der han etterhvert konsentrerer seg om kjemi og spesifikt om “the principle of life” og “physiology”. Han studerer lik og forråtnelse. Der oppdager han det han mener er grunnlaget for liv. Dette deler han ikke med noen men setter i gang med å bygge et menneske av deler han finner på likhuset og i mausoleer. Han jobber frenetisk i to år, men med det samme figuren har fått liv forandrer følelsene hans seg fra farsfølelser til avsky. Han rømmer leiligheten og vil ikke gå inn igjen. Helt tilfeldig møter han da en god venn som heter Henry Clerval. Forholdet mellom de to blir også slik som forholdet til familien.

For å gå litt raskere frem, så forsvinner monsteret og Victor blir alvorlig syk. Henry blir igjen for å pleie ham frisk, deretter skifter Victor studier til litteratur. Fra nå blir historien om Victor avbrutt av brevene han får og sender til familien. Etter nok ett år, men før han får reist hjem, får han brev om at den ene broren hans er drept. En ung kvinne som har jobbet for familien blir tatt for mordet, men Victor er helt sikker på at det er monsteret som har drept han. Han reiser hjem og på en tur opp i fjellene møter han monsteret. Det vil nå gjerne fortelle Victor historien sin, og be om at Victor skal lage en kvinne til ham. Hvis ikke Victor vil gjøre dette vil han komme tilbake på Victors bryllupsnatt. Victor sier han vil lage dette nye monsteret, men utsetter og utsetter det fordi han ikke kan tenke seg å gå igjennom det samme igjen.

Monsteret har lært fransk og å lese av å ligge i en vedbod og følgt med på menneskene i et hus. Vedboden har ligget inntil huset slik at han både kunne se og høre dem. Når han snakker høres han derfor ut som en oppegående, mild og svært ensom figur. Men Victor klarer ikke se på han på en annen måte enn som et monster. “Mary Shelley demonstrates that creation does not stop at the moment of ‘life’. Victor manufactures his Creature, but then literally ‘creates’ him a monster by his rejection. The Creature’s account of his continued attempts to make friendly contact with others, and the hostility with which he is constantly met, thus marks him a tragic figure whose testimony is deeply moving.”

Jeg skal ikke fortelle resten av historien, utenom at hundesleden de så fra skipet den første gangen var monsteret på flukt fra Victor. Så det blir ikke drept på et bål som i filmen. En har også sympati med monsteret. Det dreper og herjer med Victor, men likevel. Det er så utrolig ensomt og ønsker så dypt å få kontakt med noen andre. Men når det prøver blir det avvist på grunn av utseendet. Dette står i introduksjonen: “The balance of sympathy at the novel’s conclusion is firmly in favour of the Creature, in spite of Walton’s stern reprimande to him: it closes with a reminder of his need, his vulnerability, and his love for Frankenstein. Thus Mary Shelly leaves us with an image of Frankenstein’s scientific ‘success’ but parental failure. Having created life, he failed in the most important part of the creative process, the nurturing and educating of his creation, and the acknowledgement of responsibility for it.”

Med i denne historien er bøkene; Paradise Lost, Plutarch’s Lives og Sorrows of Werter. De er den utdannelsen monsteret får og det sier selv: “I can hardly describe to you the effect of these books.” En uttalelse de fleste av oss kan si oss enig i, forskjellen vil bare være hvilke bøker vi mener det om.

Frankenstein var først og fremst en stor overraskelse for meg. Jeg kjente ikke hele historien og trodde den var så begrenset som det filmen er. Jeg trodde også man hadde empati med Frankenstein og ikke med monsteret. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hva monsteret tenker og føler. Victor får på en måte som fortjent. Jeg anbefaler denne historien til alle som ikke har lest den. Den er en av bøkene på 1001-bøker du bør lese før du dør-listen, den er med andre ord en klassiker, og den er så mye mer enn det du tror den er. Jeg er virkelig glad jeg tok meg tid til å lese den.

PS: Jeg fant ut det er gitt ut en film i 1994 som heter Mary Shelley’s Frankenstein, redigert av Kenneth Branagh. Den har jeg bestilt på fjernlån på biblioteket for å se om den holder seg nærmere boken enn den første filmen gjorde. Der fant jeg også Victor Frankenstein fra 2015 med Daniel Radcliffe som Igor (en karakter som ikke finnes i boken).

Penelopiaden av Margaret Atwood

20 onsdag mar 2019

Posted by in Bøker

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Penelopiaden er skrevet av kanadiske Margaret Atwood og er en fortelling om Odyssevs hustru Penelope. Jeg har lenge interessert meg for gresk mytologi, og selv om jeg ikke har lest Odysseen eller Iliaden så har jeg lest så mye om dem i andre bøker at jeg føler jeg kan hovedtrekkene. (Jeg har tenkt å lese dem en dag).

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: Med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det vil jeg begynne med min egen fødsel.

Den siste boken jeg leste som tar for seg deler av Odyssevs reise er Circe av Madeline Miller. Kirke på norsk. Hun var en gudinne som var forvist til en ensom øy av sin far Helios (solguden). Der beskyttet hun seg blant annet ved å forvandle menn til griser. Hun er også kjent som en stor vevkunstner, slik som Penelope. Da Odyssevs kom til øya hennes på sin lange vei hjemover forvandlet hun mannskapet hans, men Odyssevs fortryllet henne slik at han ble elskeren hennes og bodde på øya ett års tid. I slutten av Circe kommer Penelope og sønnen Telemarkos til Kirkes øy etter Odyssevs er død. Men det er ikke en del av Penelopiaden. Det står likevel om Kirke blant nyhetene Penelope får om Odyssevs:

Odyssevs var gjest hos en gudinne på en forhekset øy, sa noen. Hun hadde gjort mennene hans til griser – ikke altfor vanskelig etter min oppfatning – men hadde gjort dem til mennesker igjen, fordi hun hadde forelsket seg i ham og matet ham med makeløse lekkerbiskener laget av hennes egne udødelige hender, og de to elsket ekstatisk hver natt.

Også bøkene om Merlin av Robert Holdstock inneholder glimt av den greske mytologien. I dem er det Jason og argonautene, og kona hans Medusa som har de største plassene. Altså ikke Odyssev og Penelope, men de er del av bøkene som har lært meg mye om den greske mytologien. Bøkene er en serie som begynner med Celtika.

Penelope er en prinsesse som er bortgiftet til Odyssevs, som er konge over den greske øya Ithaka. (Han vinner konkurransen som holdes for å finne hvem hun skal gifte seg med). De har et godt ekteskap og får sønnen Telemarkos. Da sønnen er ett år drar Odyssev til Troja fordi han har avlagt et løfte til Helenas ektemann der han lover å kjempe på hans side. Helena stakk som kjent av fra mannen sin sammen med den trojanske prinsen Paris. Odyssevs var den som kom på ideen om den trojanske hesten. Men da hadde krigen allerede vart i over ti år. På vei hjem fra krigen dreper Odyssevs og mannskapet hans en kyklop som er sønn av havguden Poseidon, og for å straffe dem lar Poseidon vind og bølger holde dem borte fra Ithaka i over ti år.

I Penelopiaden leser vi om Penelopes liv i disse ti årene, men den tar også med seg Odyssevs hjemkomst. Den er skrevet fra Penelopes ståsted etter hun er død og befinner seg i Hades, i ca 2012. Det gjør at Atwood kan snike inn referanser til vår tid, som;

Museer:

Jeg sier skrot, for jeg vet hvordan det endte med mesteparten. Det smuldret bort i jorden eller sank på havets bunn, eller det ble knust og smeltet om. Noe av det fant veien til veldige slott som – underlig nok – ikke huser noen konger eller dronninger. Endeløse opptog av mennesker i ukledelige drakter toger gjennom disse slottene og stirrer på gullbegrene og sølvbollene som ikke engang brukes lengre. Så går de til et slags marked inni slottet og kjøper bilder av disse tingene, eller en miniatyr av dem som ikke er av virkelig sølv eller gull. Det er derfor jeg sier skrot.

Doping:

Han blandet vinen til de andre konkurrentene med en gift som sinket dem, men ikke så mye at de ville merke det. Til Odyssevs ga han et brygg som hadde motsatt virkning. Jeg har forstått at den slags har blitt tradisjon, og at den fremdeles holdes i hevd i de levendes verden når de kappes på idrettsbanen.

Internett og TV:

I det siste har noen av oss klart å infiltrere det nye eteriske bølgesystemet som omkranser kloden og reise omkring på den måten, og kikke ut på verden gjennom de flate, opplyste skjermene som gjør nytte som husaltere.

Odyssevs og Telemarkos er ikke i Hades fordi de har valgt å bli gjenfødt. Da får de en drikk som gjør at de glemmer sine tidligere liv. Men får fordelen av å leve et nytt liv. Dette vil ikke Penelope. Hun er fornøyd med sitt ene liv. Samtidig tenker hun mye på, og sørger over, de tolv kammerjomfruene som ble hengt av Telemarkos. De er i denne historien som tolv unge kammerjomfruer som ble voldtatt av frierne som opphold seg i Penelopes slott og som ville at Penelope skulle velge en av dem til ektemann. Penelope nektet fordi hun ventet på Odyssevs. I mellomtiden spiste og drakk mennene på hennes regning og brukte opp mye av overskuddet av gull og sølv. De tolv kammerjomfruene involverte seg med frierne på Penelopes befaling, for å finne ut så mye som mulig om hvilke planer frierne hadde. Da Odyssevs kom hjem ble de drept sammen med frierne fordi Odyssevs ikke visste de hadde en avtale med Penelope. Nå når hun er i Hades sørger Penelope over dem. Kammerjomfruene har egne sanger eller vers innimellom kapitlene der de forteller sin egen historie.

Her har du oss
de som ble drept
de som du svek
vi hang og slang
med rykk og sprell
en urett stor.

Det er helt klart en fordel å være interessert i gresk mytologi når du leser denne boken, men samtidig anbefales den alle Atwood-fans. Det er en virkelig god fortelling. En liten bok på bare 200 sider i godt språk, det vil for meg si en god oversettelse siden jeg leser den på norsk. (Det var ikke planlagd, men den versjonen som var tilgjengelig på biblioteket.) Atwood er veldig dyktig og har skrevet fantastisk mange flotte bøker, så jeg anbefaler deg også å ta en titt på forfatterskapet hennes.

Angelica Kauffman - Penelope Awakened by Eurycleia

Enkebyen, de bortførte, av Thomas Enger

16 lørdag mar 2019

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Enkebyen - de bortførteEnkebyen – de bortførte, av Thomas Enger er en dystopisk ungdomsroman om hva som skjer med oss og samfunnet vårt når klimaforandringene har endret verden og hvordan vi lever livene våre.

Stella er 16 år og bor i Gravdal sammen med foreldrene sine og mormoren. Moren er lege og jobber i Enkebyen og faren er en form for ordfører. Bestemor sitter i rullestol. Vi møter Stella idet en stor flom gjør at demningen over byen brister og hele landsbyen blir oversvømt. Faren drar avgårde for å hjelpe andre og sier Stella skal pakke sammen det viktigste og følge etter. Men Stella klarer ikke forlate bestemoren. Likevel klarer hun ikke få henne med seg og bestemoren blir tatt av flommen. Dette vil ikke Stella tilgi faren og det får konsekvenser i valg hun tar i slutten av boken. Stella og faren, sammen med noen av naboene bestemmer seg for å gå til Enkebyen og håper det finnes jobb og hus til dem der.

I boken fortelles det om Vannkrigen som nettopp er over. Verden er så skadet av klimaforandringene at det ikke går an å bo nærme ekvator. Havet har også steget og slukt byer. Folk flykter nordover og det har skapt store flyktningeleirer. Etter en vanskelig ferd kommer Stella og faren frem til flyktningeleiren utenfor Enkebyen. Enkebyen er gjerdet inne av en stor mur (som gir assosiasjoner) og flyktningeleiren er kjempestor. Men Stella og faren finner moren og kommer seg inn i byen fordi faren er villig til å ta seg jobb i de forhatte Fredsstyrkene. Så langt ser jeg for meg Europa og de stengte grensene rundt Tyrkia, og selvfølgelig Muren Trump vil bygge i USA.

Vannkrigen og miljøforandringene har skapt politiske utfordringer og konsekvenser. Enkebyen har navnet sitt fra at mennesker kan komme dit for å dø. En mann eller kvinne kan på den måten få fordeler til sin enke eller enkemann. Det er for mange mennesker i verden og noe av de politiske konsekvensene er å finne nye måter å redusere antallet mennesker på. Ingen har lov til å ha mer enn ett barn, og en kan få fordeler av å sterilisere seg. Fordelene består i bedre mat og bedre sted å bo. Maten blir delt ut en gang i uken.

Dette er en svært godt skrevet dystopi. Den tar for seg mange nivå av konsekvenser etter miljøforandringer. Spesielt det at det er for mange mennesker i verden og at det gjøres politiske valg for å redusere menneskemengden blir belyst. Det er ikke nok mat og ressurser til alle, og derfor får mennesker verdi etter hva de kan tilby av evner og kunnskap. På den måten er Stella heldig som har foreldre med høy verdi. Det har ikke alle av vennene hun etterhvert får i byen.

Stella er opprørsk, politisk jomfruelig og modig nok til å prøve å gjøre en forskjell. Hun får vennene sine med seg på å demonstrere ved å utgi en liten avis som setter lys på at mange jenter forsvinner uten at det gjøres noe med det. For mennene på toppen av næringspyramiden er jenter mindre verd, så det er “greit” at de blir borte.

Jeg har lyst til å fortelle mye mer om boken for den engasjerte meg sånn, men jeg skal ikke ta lesegleden fra deg. Den er engasjerende og provoserende og anbefales alle ungdommer og foreldre. Den er litt enkel for å passe ungdommene, men ikke så enkel at den ikke passer for voksne. Stella er en fin karakter, om noe arrogant og uten syn for konsekvenser. Som en ungdom er i virkeligheten. Hun passer som hovedperson i en dramatisk, fartsfylt og engasjerende miljø-dystopi. På en måte minner hun med om Katniss i Hunger Games. Foreldrene minner hvertfall om foreldrene i den samme boken. De er litt satte og tørr ikke opponere. Det er ungdommene som fører motstanden mot det politiske styresettet og foreldregenerasjonen blir bakgrunnsstoff som ikke tar så mye plass. Det eneste er at de fungerer som motvekt til Stellas energetiske opprør. Denne må du virkelig lese!

Thomas Enger har skrevet flere virkelig gode bøker, og du anbefales å ta en titt på forfatterskapet hans. Spesielt godt likte jeg de to andre ungdomsromanene Den onde arven og Killerinstinkt.
Jeg har fått boken fra Capitana forlag, men de har ingen føring på hva jeg skriver.

Neuromancer av William Gibson

26 tirsdag feb 2019

Posted by in Bøker, Data/internett, Sci-fi

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

“Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske “modifikasjoner” … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel “simstim”. En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er “riggen” Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: “Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater“) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: “Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet “necromancer”, som betyr “åndemaner” eller “svartekunstner”, og “neuro-“, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.” Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

“His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it” – “Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold”.

“All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void” – “Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.”

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.

Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli

20 onsdag feb 2019

Posted by in Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Stella Polaris er en ny krim av Myriam H. Bjerkli. Hun har tidligere gitt ut Lille Linerle som var en rå og vond krim/thriller om en jente som blir holdt fanget og seksuelt misbrukt. Lille linerle var skikkelig vond å lese og Stella Polaris er ikke mye bedre. Temaet har skiftet fra seksuelt misbruk av barn til kvinnemishandling. Som på en måte er lettere og så er det fælt at det føles sånn.

Stella og Aleksander har sønnen Marius. En dag Stella skal hente han i barnehagen har barnevernet allerede vært der. De har fått en bekymringsmelding om mishandling. Stella blir selvfølgelig fullstendig fortvilet og i kaoset som oppstår kjører hun avgårde i Aleksanders bil etter å ha drukket litt, kolliderer med postmannen og stikker av. Aleksander og Stella har vokst opp sammen og vært hverandres trøst. De kommer begge fra hjem der de ikke fikk den omsorgen de behøvde. Allerede som syttenåring er Stella gravid og beholder barnet på tross av hva Aleksander mener. Da er de allerede samboere. Aleksander er voldelig, men “bare” mot Stella. Marius lider likevel av mishandlingen og Stellas manglende forståelse av barns behov.

Politiet tror det er Aleksander som har kjørt bilen, noe postmannen, Daniel, bekrefter. Etterpå bruker han denne hemmeligheten til å presse Stella inn i et forhold. Aleksander havner i fengsel og Stella og Daniel blir gift. Stella går fra et forhold med mishandling til et annet – bare på et annet plan. Alt for å få Marius tilbake fra barnevernet.

Bjerkli skriver virkelig godt om vonde emner. Hun er mesterlig i det å vise sårheten, kraften i mishandlingen og effekten av det å omgås en mishandler. Jeg elsket boken, og synes selv det er merkelig å kunne føle så positivt om en så vond bok. Men det kommer av rytmen i ordene og skjønnheten i beskrivelsene. Selv om boken handler om noe virkelig vondt, så er det en vakker bok.

Stella Polaris anbefales både for krimentusiaster og dem som foretrekker romaner. Den fungerer så godt på begge nivå. Og har du ikke lest Lille Linerle så anbefales den og, men da må du være forberedt på at den kommer til å gjøre vondt.

Stella Polaris har jeg fått av Capitana.

The Time Machine av H.G. Wells

03 søndag feb 2019

Posted by in Bøker, Sci-fi

≈ 28 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

The time machineThe Time Machine, eller Tidsmaskinen på norsk, er en science fiction roman skrevet av engelske H.G. Wells (Herbert George). Den ble publisert  i 1895 og er regnet som en av de første science fiction romanene. Wells skrev bøker i mange sjangre, men huskes best for science fiction romanene Tidsmaskinen (The Time Machine) fra 1895, Doktor Moreaus øy (The Island of Doctor Moreau) fra 1896, Den usynlige mann (The Invisible Man) fra 1897, Klodenes kamp (The War of the Worlds) fra 1898 og De første mennesker på månen (The War in the Air) fra 1901. The Time Machine er en bok som lenge har stått på leselisten min, og som jeg tok frem nå fordi den står på listen over 1001-bøker du må lese før du dør og jeg prøver å få lest bøker fra den listen.

Tidsmaskinen er filmatisert og adaptert for radio, TV og tegneserier, men størst betydning har den fått for alle senere bøker om tidsreiser. Wells oppfant det som i dag blir regnet som den klassiske tidsmaskinen, med spaker å dra i og hjul som teller årene en drar enten forover eller bakover. Det å reise i tid har blitt et kjent og kjært sci-fi tema og når en har lest Tidsmaskinen er det morsomt å sammenligne med alle andre bøker av denne typen en har lest.

Her møter vi en mann som bare blir kalt the time-traveller. Han har invitert gjester til middag og gjestene blir omtalt med yrke. Jeg-personen er en av gjestene. The time-traveller viser hvordan han har regnet ut at det finnes fire dimensjoner, der tid er den fjerde dimensjonen. Han kommer så med en modell han har bygget av tidsmaskinen og får denne til å forsvinne i løse luften. Han sier at modellen har reist i tid.

Uken etter møter vi igjen en gruppe gjester som er invitert til middag. Noen er de samme som uken før og noen er nye. Gjestene finner en lapp der the time-traveller har skrevet at hvis han ikke er der til klokken 7 så må de bare begynne å spise. Gjestene gjør så, frem til en pjuskete og ustelt time-traveller står i døren og forteller han er sen fordi han har reist i tid. Han er sulten og får spise før han vil fortelle hva som har skjedd. Han sier han vil fortelle sin historie uten å bli avbrutt.  Det som følger er en reise inn i fremtiden fortalt i første person.

The time-traveller beskriver hvordan han reiser til år 802 701. Der møter han to raser som han etterhvert forstår, eller egentlig selv tenker, har utviklet seg fra arbeiderklassen og overklassen. Eloi er dem han får først kontakt med. De er vennlige, små og vakre vesener:

He was a slight creature – perhaps four feet high – clad in purple tunic, girdled at the waist with a leather belt. Sandals or buskins – I could not clearly distinguish which – were on his feet (…) He struck me as being a very beautiful and graceful creature, but indescribably frail. His flushed face reminded me of the more beautiful kind of consumptive – that hectic beauty of witch we used to hear so much.

De er ganske så forsvarsløse og redde for mørket.

Allerede etter den første turen han tar rundt i området har noen tatt tidsmaskinen hans. Han blir noe frenetisk i letingen men finner etterhvert ut at den er flyttet inn i sokkelen til en stor statue av Sfinksen. Han får ikke opp dørene og forstår heller ikke hvordan disse små vesene har flyttet den. Han leter etter verktøy for å få åpne dørene, men finner ingen, heller ingen maskiner eller noe form for måte Eloi kan lage klærne sine. De spiser bare frukt og sover i store saler i de eneste bygningene som finnes.

Han finner noe som ligner luftekanaler som går ned i bakken. Og mens han undersøker den ene får han det første glimtet av den andre rasen. Disse kalles Morlocks:

My impression of it is, of course, imperfect; but I know it was a dull white, and had strange large greyish-red eyes; also that there was flaxen hair on its head and down its back. — gradually, the truth dawned on me: that Man had not remained one species, but had differentiated into two destinct animals.

Denne rasen, finner han ut, lever under jorden. De kommer bare ut om natten. Da fanger de til gjengjeld de av Eloi de kan få tak i og bruker dem til mat.

På Wikipedia blir ordene Eloi og Morlock forklart. Eloi er flertall for Elohim, som er små guder i Det gamle Testamentet. Ordet Morlock er litt mer uklart, men kan referere til den Kanaanittiske guden Moloch som er forbundet med barneoffringer.

The Time Machine er en liten bok på bare 118 sider. Det er ikke så uvanlig for tiden den er skrevet i. Den inneholder også endel ord som ble brukt i Viktoriatidens England. Ord som ikke brukes lenger og som jeg måtte slå opp. Likevel var språket nydelig og enkelt å lese. En ser virkelig for seg de små Eloiene, deres lek i elven, latter og uanstrengte livsform. Jorden er grønn og frodig, varm og ganske tørr med bare noen få bygninger iblant store mengder trær og busker. Jeg er glad jeg endelig tok meg tid til å lese denne boken. Den anbefales.

time machine

The time machine from the 1960 George Pal adaptation of H.G. Wells’s “The Time Machine”.

En blå tråd av Anne Tyler

29 tirsdag jan 2019

Posted by in Bøker

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , ,

En blå trådEn blå tråd er det jeg trodde var en feelgood-roman av amerikanske Anne Tyler. Men etterhvert som jeg leste følte jeg romanen hadde større dybde enn hva jeg forventer av den type bøker, og også bedre og mer omfattende karakterbeskrivelser. Det kan være jeg tar helt feil når jeg tror den er en feelgood-roman, men ut fra forsiden og beskrivelsen på baksiden var det det jeg forventet meg.

Abby og Red er gift og har fire barn. To jenter og to gutter. Den eldste gutten har de overtatt fra en av farens arbeidskollegaer etter at konen hans forlot dem. Men han vokser opp som et integrert medlem av familien. Den yngste gutten, Danny, gir foreldrene mange sorger. Han er innesluttet og egenrådig og forlater hjemmet så snart han kan. De hører svært lite fra ham, opplever at han skifter jobb hele tiden og bor ulike steder. Etter noen år inviterer han dem i bryllup og får straks etter en datter. Susan blir da enda en besteforeldrene bekymrer seg for. De to eldste døtrene blir gift og får barn og bor i nærheten, det samme gjør gutten de tok til seg.

Huset de bor i er nesten en karakter i seg selv. Det var Reds far som bygde det til en formuende familie, og som kjøpte det tilbake i de harde tretti-årene. Red bor der fra han er tenåring. Etter at faren dør flytter han og Abby inn sammen med Reds mor, og det er i dette huset hele familien møtes og forlater hverandre. Kommer tilbake og blir borte.

Det er først og fremst Abby vi har synsvinkel fra, men vi får også høre litt fra Red. Familielivet deres, og spesielt Dannys fravær, er bakgrunnen i historien. Men Abby forteller om da hun var ung, hvordan hun møtte Red og om tanker, mål og drømmer. Det er i hennes beskrivelser av livet jeg føler jeg finner dybden. Jeg blir glad i karakterene i boken, bekymrer meg for Danny, humrer over barnas ablegøyer og tenker over Abbys måter å se verden på.

Jeg likte virkelig En blå tråd, den er sterk, god og full av en mors omsorg. Men også en fin og kjærlighetsfull far og en tett sammensveiset familie. Den gir et bilde av Amerika fra de harde trettiårene og frem til i dag. Forteller om hvordan livet var for en småbarnsfamilie og hvordan det er å bli besteforeldre. Les gjerne denne boken når du trenger noe godt å fordype deg i.

Circe av Madeline Miller

21 mandag jan 2019

Posted by in Bøker, Fantasy

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Circe er en fantasyroman skrevet av amerikanske Madeline Miller. Den forteller historien om den greske gudinnen Kirke, på en ny og moderne måte. Den originale historien finner vi hos Homer. Der er Kirke gudinnen Odyssevs ble hos i ett år og som sa han måtte binde seg selv til masten da han skulle forbi sirenene. Kirke er datter av guden Helios (solen) og nymfen Perse, det vil si at hun er en av titanene. Hun er sammen med søsknene sine de første heksene. Det var Kirkes bror Aietes som eide det gyldne skinn Jason og argonautene var etter, og hennes søster Pasifaë som var gift med kong Minos og mor til Minotauros.

Underveis i boken slo jeg opp detaljer og sammenlignet dem med Homers historie. Madeline Miller er meget tro mot originalen og har bare utvidet den med dialoger, tanker og følelser. Spesielt rørende er Kirkes ensomhet etter at hun blir forvist til øyen Aiaia. Hun må dit etter å ha stått opp mot faren sin. På øya er det et hus som vasker seg selv og aldri går tom for mat. Hun har også tamme løver og ulver samt sauer og geiter. Hun oppdager kraften til urter og planter allerede før hun må flytte, spesielt planter som står et sted gudene har gjort ting er kraftfulle. For å beskytte seg selv der hun lever uten en mann eller bror gir hun menn som kommer til henne urter i vinen slik at hun kan gjøre dem om til griser hvis de prøver å voldta eller rane henne. Hun har ganske mange griser.

Kirke tilbyr Odyssevs et krus, maleri av John William Waterhouse 1891

Kirke tilbyr Odyssevs et krus, maleri av John William Waterhouse, 1891

Odyssevs ble advart av Hermes mot akkurat dette, så han sendte først mannskapet opp til henne. De ble forvandlet. Men da han selv kom etterpå lot han være å drikke vin, og etter en lang samtale gjorde hun om grisene til mennene hans igjen. Odyssevs forelsket seg i Kirke og ble hos henne i et år. I Circe får de sønnen Telegonos, mens hos Homer får de tilsammen tre sønner. Hvordan de får det til på ett år er ikke godt å vite.

Det var utrolig morsom å lese denne boken. I tillegg til Kirkes historie får vi blant annet høre om monsteret Scylla, Minotauren, Zevs og Athene. De fleste historiene var kjente for meg og det var gøy å slå opp Kirkes historie underveis og se at til og med små detaljer stemmer med Homer. Det er ikke så lenge siden jeg leste om Jason og argonautene for eksempel, eller for den saks skyld om Oddyssevs familie Penolope og Telemakhos som kommer og bor hos Kirke etter Odyssevs er død.

Jeg lånte denne boken på biblioteket og det må du også gjøre hvis du er glad i fantasy eller gresk mytologi. Eller, som meg, begge deler.