Tags

, , , , , ,

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er en liten, lettlest, illustrert og humoristisk roman av Bjørn Sortland. Det var tittelen som fanget meg først, jeg måtte jo (som bibliotekmedarbeider), se hva som skjulte seg bak den. I tillegg har Sortland like beskrivende titler på kapitlene. Alt hentet ut fra teksten.

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er ein roman om ugifte Ivar. Han er både fundamentalist og ekstremist. Ikkje berre trur han på den absolutte kjærleiken, han trur på ekteskapet også. Kosta kva det kosta vil.

“Ja, hva skal man si?” er det en jente som uttrykker så fint i en reklame. Og det sier jeg i beste mening. For her er det mye å legge vekt på. Romanen handler om Ivar. Ivar er personlig kristen, sjefrådgiver for små og mellomstore bedrifter i banken, venn med presten Karsten og ellers svært ensom. Han har heller aldri vært nær ei kvinne og nå, som førtiåring, er han klar for å gifte seg med den første kvinnen som ser i hans retning. (Jeg må tilbake og rette hva jeg skriver for her ble det nynorsk – boken er skrevet på nydelig nynorsk og det er lett å bli engasjert).

Karsten ber Ivar (som har gitt ut to diktsamlinger på eget forlag) å gi et skrivekurs til to rehabiliterte narkomane; Hege og Eivor. Da han møter opp er også en annen kvinne blitt med; russiske Sonya. Og det er Sonya som blir gjenstand for Ivars oppmerksomhet. Alt i fra hvordan hun lukter til hvordan hun oppfører seg blir lagt vekt på av Ivar. Her sender forfatteren Ivar og jentene til Spania. (Det er Ivar som inviterer og betaler) og jeg tenker at nå går det over stokk og stein. Men Sortland snur og vrir på situasjonen og raskt tenker du at det var visst ikke en sånn situasjon som ødelegger historien.

Hva som skjer i Spania skal jeg la deg finne ut selv. Og det bør du gjøre. Dette er en morsom, underfundig kjærlighetshistorie (noe ensidig, men likevel) om en ensom, dumsnill mann og hva det gjør med en å være så ensom. Hvordan alt får betydning når det du ønsker deg sover på andre siden av veggen. Jeg humret for meg selv og gledet meg over boken. Som begynner sånn:

Eg blir forelska i alle kvinner eg er åleine i eit rom med. Ser ein litt stort på det: alle kvinner i verda som eg kunne enda opp med å vera åleine i eit rom med. Det er, potensielt, veldig mange. Eg forvekslar ikkje dette med seksuell lyst. Det er snakk om sann forelsking. Den første som så vidt hadde hinta, på eit eller anna vis, ville eg ha fridd til og støtta økonomisk og på alle vis elles.

Tones bokmerke har også skrevet om boken.