Kirsebærsnø er en roman av norske Ingelin Røssland. Den er en varm bok, men også en veldig sterk bok. Jeg ble anbefalt den av en kollega, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Under den storslagne førtiårsfesten Cathrine har laga for mannen sin, blir ho brått klar over at det finst ein ubalanse i forholdet. Ho har vore så opptatt av å visa sin kjærleik for Tom Ove at ho ikkje har merka at han knapt løftar ein finger for hennar skuld. Og mens ho står på trappa utanfor festlokalet og frys, kjem det ein som ser henne. Det er som om lagnaden nærmast kastar henne i armane på denne svenske dyrlegen som seier rett ut: Jag vill stjäla dig från din man.

Jeg har tilbrakt mine barndoms somre i Sunnhordland, hvor denne boken henter handlingen i fra. Det ga meg en ekstra tilhørighet til boken som var fin. Ellers tror jeg de fleste av oss kan forholde oss til at der er konflikter i ekteskapet og konflikter i forhold til barna. At en ikke alltid klarer sette de rette orda på følelser i forhold til søsken og foreldre. Og at arv er en kilde til konflikt. Og ikke minst at vi kan få og bli styrt av dårlig samvittighet.

Cathrine kjenner at hennar gode gamle venn ved namn dårlig samvit er på veg. At eit unnskyld alt ligg på tunga.

Replikken berre trillar ut av henne, og hakk i hæl kjem det dårlige samvitet.

Cathrine har en bestemor som ligger for døden, hun har en mann hun har et vanskelig forhold til, en datter hun bare krangler med og en mor hun føler sviktet under oppveksten. Hun sliter med mange vonde følelser overfor dette. Ett sted forklart så nydelig med få ord;

Ei svart sky seglar forbi hjarta hennar.

Og så kommer det en svensk mann og gir henne den oppmerksomheten hun savner så sårt. Hun blir den viktigste for noen, og hvordan motstår man det?

Jeg syntes dette var en meget sterk bok. Det var som om jeg måtte opp og få luft innimellom. Jeg ble sittende med boken på fanget og bare tenke. Den handler om de vanlige tingene, samtidig som den selvfølgelig gir Cathrine alle problemer på en gang for å sette ting på spissen. Men den handler også hvordan man kan prøve å løse disse vanlige problemene, eller om hvordan man kan unngå dem.

Cathrine kan kjenna seg så storsinna når ho bestemmer seg for å be om unnskyldning, men det endar alltid med at ho berre føler seg lita og dum.

Jeg så på et vis at løsningen Cathrine velger er den løsningen som passer best i en bok. Og det er den løsningen det er lagt opp til. Men jeg tror ikke nødvendigvis den er den rette i et “vanlig” liv. Men den får en til å tenke, og det er det denne boken først og fremst gjør, den får oss til å tenke på hvordan en selv oppfører seg og på sine egne konflikter (som ikke trenger være store for å være et problem.) Den setter lys på helt vanlige ting, og noen ganger er det det vi trenger.

Anbefales!