Tags

, , , , , , , ,

Og fjellene ga gjenlyd er den tredje romanen til den afghanske forfatteren Khaled Hosseini. Hosseini bor i USA og kan derfor skrive ganske fritt om forholdene i Afghanistan. De to første romanene Drageløperen og Tusen strålende soler handler mest om forholdene i dette krigsherjede landet, mens Og fjellene ga gjenlyd mer gir deg historiene til ulike mennesker som er knyttet sammen på forskjellig vis.

Og fjellene ga gjenlydBaksideteksten forteller;

Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem. Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.

Dette er en meget vakker bok. Den forteller først hva vi kan kalle grunnhistorien, historien de fleste av tingene som skjer etterpå har sitt opphav i. Men så går den videre med å fortelle om livene til ulike mennesker. “Hva skjedde” er en viktig del, men også hvordan de har det, hverdagsfortellinger, tilbakeblikk og hvordan fremtiden ser ut. Det er overhodet ikke forvirrende å hoppe fra en person til en annen for du blir kjent med dem i “riktig rekkefølge” og historiene deres er svært ulike.

Dette ble for meg den vakreste av Hosseinis bøker. De to første bøkene bar så mye grusomhet, ondskap og fortvilelse i seg. Og selv om den opprinnelige historien i denne boken også bunner i fattigdom og fortvilelse blir ting bedre. Menneskene får svært ulike skjebner og liv, men de klarer seg (de fleste av dem), og det finnes håp i hele boken.

Jeg synes også boken er svært godt skrevet. Den har et vakkert og melodisk språk med vakker bildebruk. Ikke minst er karakterbeskrivelsene slik at du ser for deg personen og det er heller ikke vanskelig å skille de ulike karakterenes stemmer.

Denne boken har jeg fått av Schibsted, men det farger ikke at jeg anbefaler boken på det sterkeste. Selv om du ikke har lest de to første bøkene vil denne gi deg et minneverdig møte med Afganistan og ikke minst med en pike ved navn Pari.