God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag holdt jeg på å glemme smakebitene igjen. Jeg lager vanligvis innlegget lørdag ettermiddag. Men i går var jeg på jobb igjen, den siste av 6 dager. Og da er jeg vanligvis så sliten at de faller ut av hodet mitt. Nå har jeg akkurat stått opp, tidlig søndag morgen, så de er heldigvis ikke så veldig forsinket.
Jeg leser fremdeles «The Laundry Files» av Charles Stross, og har kommet til bok 7; The Nightmare Stacks. Men de er ikke tpiske bøker til å hente smakebir fra. Samtidig må en alltid prøve å ikke røpe noe av handlingen når en har kommet så langt i serien. Så derfor tenkte jeg du skulle få ett par smakebiter fra Tilværelsens uutholdelige letthet (Varats olidliga lätthet) av Milan Kundera i dag. Det er en bok jeg leste for en stund siden, men som jeg tok vare på en del sitater fra. Det gjør jeg som oftest på bøker jeg virkelig liker (skriver ned sitater), så boken anbefales i tillegg til disse små utdragene:
Menneskets liv er noe som skjer bare en eneste gang, og vi kan aldri få kontrollert hvilken avgjørelse som var riktig og hvilken som var gal, for i enhver situasjon kan vi bare bestemme oss en gang. Vi får ikke noe annet, tredje eller fjerde liv for å kunne sammenligne forskjellige avgjørelser.
Som oftest søker man tilflukt i fremtiden for å unngå lidelsen. Vi forestiller oss en strek trukket tvers over tidens gang, og bortenfor den streken skal dagens lidelse opphøre å eksistere.
Hun drar med seg en hvit plaststol og plasserer seg i hjørnet. Det er en typisk norsk plassering. Hadde hun vært italiener, hadde hun plassert seg midt på altanen og bare ventet på noen å prate med. I Norge unngår folk sentrum og velger perifiri. Plasserer seg gjerne uanselig inn i et hjørne.
Den 29. januar 1749 ble en festdag i kongeriket Dannmark-Norge. Hennes Majestet dronning Louise hadde nedkommet med en sønn – en kronprins. Arvefølgen var reddet, huset Oldenburg kunne fortsette sitt enevelde over Europas nordvestlige hjørne.
There was a beautiful girl that could sing, who somehow lost her voice forever on the terrible day when Eric fell asleep. He had been dreaming ever since.
Det fantes PC-er da, noen svære drog. Og skrivere: Papirarkene som hørte til dem hang sammen i lange remser, hadde hullkant på sidene og en stiplete linje der man skulle rive av. Mobilen var ennå ikke kommet, noe som var grunnen til at Nell ikke hadde kunnet sende meldinger eller ringe Tig og spørre hvor han var.
I argued for a Kindle but they pointed out that if it could be associated with me, then the information bleed—Amazon logging every page turn and annotation—was a potential security hazard. Not to mention the darker esoteric potential of spending too much time staring at a device controlled by a secretive billionaire in Seattle. The void stares also, and so on.
«Jeg juger ikke,» sa jeg. «Tom ble spist av den telefonen.»
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”
Bitter had no interest in the revolution.