God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag, eller rettere sagt i går kveld, glemte jeg hele smakebitene! Beklager! Vi har besøk av barnebarnet vårt og så Melodi Grand Prix junior på TV fordi en av jentene i klassen hans var med og sang. Så tankene var på alt mulig annet.
Men nå har jeg funnet frem en bok, og du skal få en smakebit av Brennende jenter av C.J. Tudor. Jeg har lest to bøker av henne før, som jeg virkelig likte (Gullungen og Krittmannen). Så når det kom ut en ny bok i år måtte jeg få den med meg.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Han er den yngste biskopen i North Nott bispedømme noensinne. Han er en fremragende taler, han har skrevet flere teologiske avhandlinger, og det skulle ikke forundre meg om han i det minste har forsøkt å gå på vannet.
Han er dessuten en idiot.
Tre meter. Minst. Nei, mer.
In the early hours of Saturday, 17 December 2011, Zoe Nolan, a ninteen-year old Manchester University student, walked out of a party taking place in the shared accommodation where she had been living for three months.
«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.
A for alle assosiasjonene som når som helst kan dukke opp på vei til straffearbeidet, i matsalen eller ute i skogen. Øyeblikk av plutselige og helt uventede erindringer, som om alt som fantes, var en åpning til noe annet.
På jobben min arbeider de som mangler retning. Vi som følger ordre. Da jeg gikk på jobbintervjuet, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få jobben. Jeg kan ingenting om behandling, integrasjon. Men ingen stilte noen spørsmål om det. De spurte: Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der? Jeg ventet en stund, og sa: Hva burde jeg gjøre? Sjefen noterte noe, neglene hennes var lange og glitrende. Hun nikket samtykkende. Sa; Det er et godt svar, det viser at du følger instruksjoner når du jobber.
I tre år hadde jeg grublet over hvem Marta var. Hun sa aldri det samme om seg selv to ganger. Hver gang oppga hun en ny fødselsdato. […] Hun var sped, gråhåret og manglet noen tenner. Huden var rynkete, tørr og varm. Jeg merket det da vi kysset hverandre velkommen, vi ga hverandre til og med en klossete klem, og jeg oppdaget lukten hennes – dårlig tørket fukt. En eim som alltid ble værende, umulig å kvitte seg med. Regnvåte klær må vaskes, pleide moren min å si, men hun vasket jo alt unødvendig ofte. Hun åpnet skap, dro frem rene, stivede laken og kastet dem i vaskemaskinen som om de ble like skitne av ikke-bruk som bruk. Lukten av fukt var ubehagelig i seg selv, men på klærne og huden til Marta var den velkjent og mild. Hvis Marta var til stede, da var alt på sin rette plass, alt var i skjønneste orden.
People, Reacher was certain about. Dogs were different. People had freedom of choice. If a man or a woman ran snarling toward him, they did so because they chose to. They were asking for whatever they got. His response was their problem. But dogs were different. No free will. Easily misled. It raised an ethical problem. Shooting a dog because it had been induced to do something unwise was not the sort of thing Reacher wanted to do.
I dag får du smakebit fra