God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper dere alle har en god søndag! Jeg skriver dette på lørdagen, og har akkurat kommet inn fra en tur sammen med mannen min og hunden vår. Det er begynt å bli litt kaldt på kvelden, så jeg tenker at neste gang må jeg ta på meg en tynn lue. Vi har akkurat satt oss ned og straks skal vi spise middag. Vi har fått vårruller fra våre burmesiske naboer. Kona der lager fantastiske vårruller og jeg gleder meg til å spise dem.
Jeg holder på med et prosjekt der jeg vil lese alle Agatha Christies bøker. Jeg har funnet en liste over dem og krysser dem av etterhvert. Bøkene finner jeg på biblioteket. Men jeg må også lese andre ting innimellom, så i dag tok jeg frem en sci-fi som heter Fugl av Sigbjørn Skåden. Jeg fikk den anbefalt av noen som hadde lest den. På baksiden står det: Fugl er en roman om håp. Håp om å finne en ny natur å være menneske i, håp om en ny heim. Forfatteren skriver frem et klaustrofobisk portrett av en menneskekoloni i det ytre rom, på en planet der landskapet sakte eter seg inn i mennesket, fortærer det innenfra. Boken er tynn, men jeg tenkte det hørtes ut som det kunne være en god bok.
Smakebiten er av beskrivelsen av moren i fortellingen:
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
“Bøker!” sa Tuppence.
Munch kjente et lite stikk av dårlig samvittighet, der han stakk sigaretten i munnen og kastet et blikk inn gjennom vinduet. Ferie. Fra alt som var og hadde vært. Herregud, det var få han unnet en pause mer enn Mia, men det fikk ikke hjelpe, han trengte henne nå. En sak for Mia. Han hadde tenkt det i det samme han hadde fått sett bildene fra åstedet
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.
Noen personer er det vanskelig å prate med, som oftest er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer; som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.
Jeg grep tak i en plankebit og lot meg drive avgårde med strømmen. Rundt meg var det bekmørkt, og på himmelen var verken stjernene eller månen å se. Så lenge jeg klamret meg til plankebiten, ville jeg ikke drukne, men jeg ante ikke hvor jeg var eller hvor jeg var på vei.
Fra noen steder, som ved Skaftá, fortelles det i erindringene til en prest som ikke hadde flyktet fra området, at på tettere befolkede steder der ble likene lagt i massegraver uten kiste og måket over. Dette ble kalt å dynge folk.
Søndag tenkte jeg at jeg skulle lese 
Presidentens tale bekrefter det alle fornuftige mennesker allerede har forstått i sommer. De siste beregningene er gjort. Nå er det ikke lenger noen tvil. Om en drøy måned er det virkelig slutt. Vi har til og med klokkeslett. 16 september, 04.12 om morgenen (svensk tid), kommer kometen Foxworth inn i jordens atmosfære- Luften under den blir ti ganger varmere enn solens overflate. Alt i kometens vei kommer til å bli tilintetgjort allerede før den slår ned utenfor nordvestkysten av Afrika, i nærheten av Kanariøyene.