God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin dag! Denne helgen er mannen min i Halden, på den andre kanten av landet. Og jeg nyter freden og roen. Jeg leser, ser film og spiller Zelda Twilight Princess på Nintendo Gamecube. Skikkelig nerde-helg! Jeg savner han alltid når han er borte, men denne gangen skulle jeg jobbe, så da hadde jeg ikke mulighet til å bli med. Det er litt deilig å være alene og.
Jeg leser The Blade Itself av Joe Abercrombie og Arr av Jørn Lier Horst og Thomas Enger. Men jeg tok meg tid til å dra frem litt Terry Pratchett. Planen er at jeg skal lese Pratchett etter jeg er ferdig med Abercrombie. Jeg har lest mange av bøkene i Discworldserien, men ikke alle, og tenker jeg skal gjøre noe med det. Så smakebiten er fra en av de mange fine bøkene til Pratchett. Nemlig Jingo, som er nummer 21 av Discworldbøkene. Pratchett har noen av mine favorittsitater. Dette er vel på andreplass. Nummer en har jeg sitert HER.
Hvem er favorittforfatteren din? Umulig spørsmål. Hvordan kan man velge bare én? Min tante Caro og jeg hadde faktisk delt dem opp i kategorier – døde forfattere, levende, utenlandske, franske og så videre – så slapp vi å bestemme oss.
Forfattere er, om jeg kan få være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt hamoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om dette selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne like etterpå.
De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykriatisk avdeling.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.
Forfattere er, om jeg får være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt harmoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om det selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (antakelig rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.