God adventssøndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne helgen har jeg satt av til to ting (eller tre egentlig): Lese, gjøre rent og vaske klær. Lese fordi jeg har en kjempehaug med bibliotekbøker hjemme og nå må jeg virkelig få levert noen tilbake. Resten fordi jeg jobber så mye at alt som har med vasking å gjøre blir pushet til helgen. Vel, det er også fordi strømmen som regel er billigere i helgen. Jeg prøver så godt jeg kan å spare strøm. Vi har heldigvis ved til oppvarming, så strømmen går helst til dusjing og de ulike vaskemaskinene. (Jeg bruker ikke tørketrommelen).
Boken jeg tenkte å begynne på i dag er Christmas stories av Charles Dickens. Vi kjenner alle den best kjente av julehistoriene hans; «A Christmas Carol» (Den er oversatt med mange ulike titler, som: En julefortelling, Et julekvad, En spökhistoria vid jul, En julsaga). Men han skrev flere enn det. I boken jeg har finner en også «The Cricket on the Hearth», «The Battle of Life», «The Haunted Man» og «The Chimes». Jeg har ikke lest noen av de andre, så det ser jeg frem til.
Smakebiten er fra begynnelsen av «The Chimes»:
There are not many people – and as it is desirable that at story-teller and a story-reader should establish a mutural understanding as soon as possible, I beg it to be noticed that I confine this obervation neither to young people nor to little people, but extend it to all conditions of people: little and big, young and old, yet growing up, already grown down again – there are not, I say, many people who would care to sleep in a church. I don’t mean at sermon-time in warm weather (when the ting has actualy been done, once or twice) but in the night, and alone. A great multitude of persons will be violently astonished, I know, by this position in the broad bold Day. But it applies to Night. It must be argued by night, and Iwill undertake to maintain insuccsessfully on any gusty winter’s night apointed for the purpose, would anyone upponent chosen from the rest, who would meat me singly in an old church yard, before an old church-door; and will previosly empower me to lock him in, if needful to his satisfaction, until morning.
It was only June, but summer already lay heavy on the ground, threatening to press us softly and heavily towards the parquet floors. We could not stand to go down to the water where the salt air was heavier still, and a long drive to the city felt like an offencive impossibility.
Besides, he was only making a gesture, perhaps a rather foolish one – at worst he was about to play a prank, nothing more. He had never gone in for practical jokes as a boy, but on those odd occations that he had played one, and been sucsessful, he had felt a spasm of purest joy wich had borne him up through many wearisome days.
Acording to Cleckley (han har skrevet en bok om psykopater), psychopaths are antisocials who excel at seeming social – seeming to feel, desire, hope, and love like everyone else. They exist virtually indistinguishable among society. In fact, the psychopath excels in many ways that others do not. Cleckley’s psychopath is uncommonly charming and witty. He is unflappable and eloquent, keeping his cool under pressure. Under this «mask of sanity» however, is a liar, a manipulator, a person who disregards his obligations with little to no sense of responsibility. He is exciting because he is impulsive, whimsical, and prone to making the same mistake multiple times. His narcissism keeps him from forming any real emotional bonds, and he tends to be promiscuous. His own emotional world is mostly a poor imitation of natural emotions. Cleckley acknowledged that this unique suite of personality traits could suite the psychopath equally well to a career in business to one in crime.
Gleden er så inderlig. Ren og skjær jubel. Halleluja! roper jeg, et halleluja som smelter sammen med det mørkeste mennesklige hyl i atskillelsens smerte, men som er et rop av djevelsk lykke. For ingen binder meg mer. Jeg har fortsatt fornuftens bruk – jeg har studert matematikk, som er fornuftens galskap – men nå vil jeg ha plasma – jeg vil nære meg direkte av morkaken. Jeg er litt redd, fortsatt redd for å overgi meg, for det neste øyeblikket er det ukjente. Er det neste øyeblikket laget av meg, eller lager det seg selv? Vi lager det sammen, med pusten. Det er som tyrefekterens vågemot på arenaen.
«Anyting you take hold of has no weight?» Deidre said. «Is that really true?»
Det begynner med et spørsmål.
These days the origin of the universe is explained by proposing a Big Bang, a single event that instantly brought into beeing all the matter from wich everything and everyone are made.
«Det som var i esken din, var sykdom, alderdom, galskap og sorg», sa han. «Alt dette kommer til å hindre menneskene å gjøre alt de vil. Du ble skapt for å ta disse pinslene med deg til verden. For gudene visste at hvis de gjorde deg til et menneske som alle andre, ville du være nysgjerrig, og du ville ikke klare å la være å åpne skrinet dersom de hadde sagt at du ikke fikk lov.»
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med gjevne mellomrom gjennom årene. Alle har vel det= Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som om vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det.