God adventssøndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten
Det er allerede tredje søndag i advent. Det går så fort! I dag har mannen min bakt julekaker mens jeg har prøvd å lese ferdig En femte årstid som jeg har lånt som e-bok fra biblioteket. Jeg skal også igang med Fremtidens toner (Giant’s bread), som er den første boken Agatha Christie ga ut under navnet Mary Westmacott. Jeg er akkurat ferdig med selvbiografien hennes, og der skriver hun at hun gjerne ville prøve å skrive “vanlige” romaner. Hun ga dem ut under pseudonym fordi hun ville at boken skulle bli vurdert på egen hånd og ikke fordi det var hun som hadde skrevet den. Boken kom ut i 1930 og da var hun allerede kjent som krimforfatter.
På sengen leser jeg Jernulven av Siri Pettersen. Jeg har før lest de tre bøkene i serien Odinsbarn; Odinsbarn, Råta og Evna. Jeg syntes de tre var så gode at jeg virkelig gleder meg til å lese Jernulven. Jeg har bare lest 40 sider, men liker den virkelig godt så langt. Vi har en stille søndag i dag og da er det godt å fylle den med lesing.
Dedikasjonen i Jernulven er:
Og til deg. Du som er redd. Du som er fengslet av ufattelig uro. Av nådeløs angst som kan gripe brått, og når du minst venter det. Du som kjemper en krig mot kroppen og frykter lyden av dine egne hjerteslag. Dette er din bok.
I prologen møter vi en mann som kalles varig. Jeg regner med vi møter han igjen:
To små blader sprikte, som ei sped bok, i ferd med å vokse seg full av beretninger om uhyrlige ting han hadde gjort. Synder han ville måtte svare for, og han hadde mange. Over seks hundre år av dem. Men få var verre enn de han nå ville bli tvunget til å begå.
Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt, mens at å si om det som er at det er, og om det som ikke er at det ikke er, er sant.
Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk.
Remi Torp våknet av at telefonen vibrerte mot bordplaten. Så tidlig på morgenen, tenkte han, så godt som midt på natten, hvem sendte melding nå? Han satte seg halvt opp i sovesofaen, løftet den svarte klossen og ventet på at kameraet skulle kjenne ham igjen. Displayet var blankt, batteriet utladet.
Morgon
Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
“Bøker!” sa Tuppence.
Munch kjente et lite stikk av dårlig samvittighet, der han stakk sigaretten i munnen og kastet et blikk inn gjennom vinduet. Ferie. Fra alt som var og hadde vært. Herregud, det var få han unnet en pause mer enn Mia, men det fikk ikke hjelpe, han trengte henne nå. En sak for Mia. Han hadde tenkt det i det samme han hadde fått sett bildene fra åstedet
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.