God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb og etterpå sovet i nesten 2 timer. Så nå er det allerede snart kveld. Denne dagen gikk fort. Jeg har ikke fått lest noe i dag, men jeg har lest ganske mye de siste dagene, så det var kanskje greit med en dag full av andre ting. I morgen har jeg tenkt å lese. Men da skal jeg lese barne- og ungdomsbøker til neste vurderingsmøte for barne- og ungdomslitteratur. Et møte med andre barne- og ungdomsbibliotekarer i fylket.
I dag har jeg funnet frem et sitat fra American Gods av Neil Gaiman. Jeg har lest den en gang på engelsk og en gang på norsk. Det er ofte sånn at jeg leser bøker jeg virkelig liker på norsk, også på originalspråket. Bare for å virkelig få med seg hva forfatteren egentlig sier. Dette sitatet er en del av et mye lenger sitat, som alt handler om å tro på forskjellige ting:
I believe that mankind’s destiny lies in the stars. I believe that candy really did taste better when I was a kid, that it’s aerodynamically impossible for a bumble bee to fly, that light is a wave and a particle, that there’s a cat in a box somewhere who’s alive and dead at the same time (although if they don’t ever open the box to feed it it’ll eventually just be two different kinds of dead), and that there are stars in the universe billions of years older than the universe itself.
Der het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.
Solveig heter ikke egentlig Solveig. Hun het noe annet før, noe hun forsøker å glemme hva var, men så byttet hun til Solveig. Det føltes riktig, men nå har hun behov for å bytte igjen. Skatteetaten/Folkeregisteret sier at det etter navneendring som hovedregel må gå ti år før man kan foreta en ny navneendring. Det er altfor lenge for Solveig. Hun vurderer å skrive alle de fine navnene hun vet om på lapper og legge dem i en boks eller en hatt og så trekke et navn hver gang hun får lyst til å hete noe annet. Hun har allerede begynt å skrive lappene. Mange navn er trange og begrensende. Solveig er akkurat litt for knapt. Hun trodde at det ikke var et lukket navn, men da hun begynte å hete det, oppdaget hun at det var sider ved henne som ikke kunne leves ut med det navnet.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.