God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det er høst ute nå. Dagen i dag har ikke vært så aller verst, men i avisene står et at restene av syklonen «Nigel» er på vei, så neste uke blir våt og vindfull. Det er det perfekte været for å krype under et teppe å lese, så jeg klager ikke. Men det betyr at sommertingene på terassen må pakkes bort og snart skal lysene henges opp for vinteren.
Jeg må lese litt for jobb i dag, jeg skal på et vurderingsmøte for barne- og ungdomslitteratur på tirsdag. Heldigvis har jeg bare fire bøker jeg må lese (tynne bøker), men det skal skrives notater for hver av dem, så da vil det ta litt tid likevel. Jeg var på jobb på lørdag og da tok jeg med hjem en annen tynn bok, som jeg også vil lese. Nemlig So Late in the Day av Claire Keegan. Det er den tredje novellen som er gitt ut for seg, som jeg vet om. Jeg har også lest de to første; Tre lys og Småting som dette.
A taste of cut grass blew in and every now and then a close breeze stirred the ivy, on the ledge. When a shadow crossed, he looked out; a gulp of swallows skirmishing, high up, in camaraderie. Down on the lawns, some people were out sunbathing and there were children, and beds plump with flowers; so much of life carrying smoothly on, despite the tangle of human upsets and the knowledge of how everything must end.
«Call a meeting,» he sighed. «Pass the word around … we need to gather the girls and send them off into the hills for mushroom gathering or whatever – for several weeks. All the military-aged boys should go into the wilds whit the sheep. Or to hunt. Also, everyone should probably bury whatever gold or valuables they have someplace they won’t be found.»
Politiet rykker ut med to utrykningskjøretøy og fire uniformerte tjenestemenn til Gyldenløves gate 74 i Kristiansand. Det er bråk i en leilighet. Høye rop, tunge dunk i veggene og lyden av glass som knuses.
Det er nesten så hun skammer seg over at hun sitter her og gråter over skilsmissen, mens tonene av Griegs «Våren» strømmer ut fra orgelet i Högalidskyrkan. Derimot tviler hun ikke på at Clara, som snufser til venstre for henne, er oppriktig rørt. Hun er det mest lettrørte menneske Emily noen gang har møtt. Gråter når katten Marian blir syk. Gråter når hun leser en spesielt fin setning i en av kjærlighetsromanene hun jobber med. Gråter når vinneren av Augustprisen holder takketale.