En by som Alice av engelske Nevil Shute er min bok for november i Elidas 1001-bøkers lesesirkel. Kategorien jeg skulle finne bok til var «bok med et navn i tittelen». Alice er jo et jentenavn, selv om det i dette tilfelle dreier seg om byen Alice Springs i Australia. Boken ble gitt ut første gang i 1950. Men min utgave er fra 1993.
Shute het egentlig Nevil Shute Norway, men brukte bare Nevil Shute som forfatternavn. Han var født i England i 1899 og deltok som soldat i første verdenskrig. Men på 1950-tallet emigrerte han til Australia. Der jobbet han som forfatter, men hadde også en kort karriere som racerbilsjåfør. Under andre verdenskrig var han en periode krigskorrespondent, blant annet i Burma. Shute døde i 1960.
En by som Alice handler om Jean Paget. I 1948 arver hun en ganske stor pengesum av en grandonkel. Men fordi onkelen ikke trodde på at en ung kvinne kunne bestyre en formue så satte han advokaten Noel Strachan som formynder og bestyrer av formuen. Advokaten og Jean blir etterhvert godt kjent og hun forteller ham om tiden hun var krigsfange under andre verdenskrig. Jean og en gruppe kvinner og barn ble tatt til fange av japanerne i Malakka i Malaysia. Det var der hun bodde som barn, og der hun reiste tilbake til for å jobbe i 1939.
Da japanerne kom sendte de mennene avgårde til fangeleire. Men en gruppe på rundt tretti kvinner og barn visste de ikke hva de skulle gjøre med. Så de endte opp med å sende dem fra sted til sted. Men det fantes ikke transportmidler, så kvinnene måtte gå hele veien. Flere av kvinnene og barna døde av strabasene underveis, men en gruppe på atten klarte seg gjennom de årene dette foregikk. I slutten fikk de bo i en malaysisk landsby. Men før det gikk de utrolige strekninger. Jean ble en slags leder for gruppen, blant annet fordi hun hadde lært å snakke malaysisk fra hun var liten. I et etterord har forfatteren skrevet at denne marsjen hendte i virkeligheten med en gruppe kvinner på Sumatra. Og at han ble så sterkt grepet av historien deres at han ville bruke det i en roman.
I løpet av årene de vandret rundt i Malaysia møtte Jean en australsk krigsfange, Joe Harman, som kjørte lastebil for japanerne. Han hjalp henne med litt mat og de brukte tid sammen hver gang lastebilen passerte kvinnene. En dag stjal Joe noen kyllinger for at kvinnene skulle få mat. Men han ble tatt og korsfestet til et tre. Jean sørget sterkt over Joe. Etter å ha gått i kryss og tvers i Malaysia kom de til landsbyen Kuala Talong. Der ble den japanske vakten som fulgte kvinnene syk og døde. De var i tvil om hva de skulle gjøre, men visste at japanerne bare så på dem som et problem og de var derfor redd for å bli skutt. Så de overtalte høvdingen i landsbyen om at de skulle få bli der og jobbe på rismarkene. De var i landsbyen i tre år, til krigen var over og japanerne ble jaget fra Malaysia.
Etter at Jean har arvet pengene får hun Strachans tillatelse til å dra tilbake til Kuala Talong for å grave en brønn og bygge et vaskehus til kvinnene i landsbyen. Mens hun er der snakker hun med noen som jobbet på sykehuset i en av byene de passerte på marsjen og hun får vite at Joe overlevde korsfestingen og dro tilbake til Australia etter krigen. Hun får lov av Stratchan å legge ut på den lange og strabasiøse reisen ut i Australias villmark for å finne Joe. Hun vet hva gården heter der han jobber, og at hun først må komme seg til byen Alice Springs. Men mens hun er på reise til Australia drar Joe til England for å finne Jean. Han trodde hun var gift under krigen fordi hun bar et spedbarn på hoften. Men møtte en av pilotene som hadde flydd kvinnene tilbake til England og han fortalte Joe at Jean var en frøken og ikke en frue. Så da la han ut på den lange reisen for å finne henne.
Jean og Joe møter hverandre igjen i Australia. Hun velger å være i byen Willstown for å vente på at han skal komme tilbake. (Jean og advokaten skriver til hverandre og da Joe møter opp hos advokaten for å spørre etter Jean styrer han det så de skal møtes). Willstown er en gammel by fra gullrushet i Australia. Men fordi det er tomt for gull har byen forfalt og det er bare noen få hundre mennesker igjen. Det finnes ikke jobb der for annet enn krøtterdrivere på gårdene. Men det er nesten umulig å få unge menn til å komme dit fordi det ikke finnes noen unge kvinner der. Jean sammenligner Willstown med Alice Springs. I den sistnevnte byen har man isbarer, kino, butikker og det en trenger i dagliglivet og hun vil gjerne gjøre noe for at Willstown også skal bli slik. Selvfølgelig med det i bakhodet at hun skal bo der med Joe.
Med penger fra arven sin klarer hun å bygge opp et verksted der man syr sko av krokodilleskinn og en isbar. Hun ansetter unge kvinner, og unge menn begynner å se etter jobb i nærheten. Hun og Joe planlegger og får til å bygge demninger i elvene slik at de skal kunne få mer for til kveget og dermed kunne utvide gården. Jean jobber videre med Willstown for å gjøre den mer lik Alice Springs og derfra har du tittelen. Hun gjør det selvfølgelig veldig bra, det er den type bok. Men det viktigste er at hun og Joe finner hverandre og at hun virkelig gjør en forskjell for et lite samfunn ute i villmarken i Australia.
Jeg likte virkelig godt denne boken. Den var lettlest og spennende. Den beskriver hver del inngående og en blir virkelig engasjert i marsjen i Malaysia og utviklingen av Willstown. Noel Stratchen er forteller i det meste av boken. Han får brev fra Jean jevnt og trutt og bruker dem til å beskrive livet hennes. Men i den første delen, mens de møtes i England, er det Jean selv som har fortellerstemmen. Hun forteller Noen om krigsårene mens han prøver å bli kjent med henne. Mot slutten av boken drar han til Australia for å besøke Jean og Joe og barna deres. Da forteller han med egen stemme det han opplever. Noel er Jeans formynder til hun blir trettifem, selv om hun er gift. Men han gir henne de pengene hun vil ha underveis. Det er likevel rart å lese om at en kvinne trenger en formynder så lenge. Stratchen selv forklarer det med at grandonkelen levde i en annen tid og derfor så på unge kvinner på en annen måte.
Jeg leste litt om Nevil Shute etter at jeg hadde lest boken. Og jeg ser at han har skrevet en science fiction bok som heter On the beach. Det passer inn under mine favorittsjangre så den har jeg tenkt jeg skal lese. Jeg fikk lyst til å lese mer av Shute siden En by som Alice var virkelig god. Jeg skjønner hvorfor den står på 1001-bøker listen.
(Opplysningene om Nevil Shute har jeg fra Wikipedia)
God søndag og velkommen til nye smakebiter!«Er det vår allerede?» mumlet Mummitrollet.
