I går var vi på julegrøt hos søskenbarnet mitt. 46 stykker av oss. Det er det hyggeligste jeg har gjort i desember så langt. For enda har vi julen å se frem imot. Jeg er et skikkelig julemenneske og selv om jeg ikke har kunnet pynte og styre og stelle så mye i år som andre år, så gleder jeg meg ikke mindre til å se juletreet, gå på julegudstjeneste og se om jeg har truffet blink med gavene i år. Og til å feire en hvit jul, som jeg tar som en selvfølge når jeg skal til mine svigerforeldre på Østlandet.

Men det er noen dager i gjen, og en av tingene jeg skal gjøre før jul er å være med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten. I dag har jeg en smakebit fra boken Om igjen av Monica Isakstuen. Og om du noen gang har vært i en konsertsal, så vil du kjenne igjen dette:

Sola går ned og dørene går opp og folk strømmer inn i salen, sekshundreogfemti par føtter som tråkker seg forsiktig fram mellom seteradene, åpner lommer og vesker, fingre som leter etter billettene, søkende blikk, billetten, setene, billetten, setene, ja der skal vi sitte, to plasser til venstre, mumling og knitring, hender som retter på jakker, hår, glatter over skjørt, bukselår og muskler som slipper tak og lar kroppene senkes mot stolsetene, der henger de i luften i noen korte sekunder, rumper og kjønn, den dumpe lyden av varmt kjøtt mot ullstoff, nakker som vris, hvem sitter til venstre, hvem befinner seg til høyre og hvem i alle dager er det som har tatt seg råd til balkong, og når begynner det egentlig, har du hørt henne spille før, hun sies å være blant de beste, og lyden av barn som er blitt tvunget med av foreldrene, det hører med til dannelsen, men barna er ikke enige, de vrir seg i setene, men så dempes belysningen og inn kommer orkesteret, en etter en etter en og noen til høyre i salen begynner å klappe og snart klapper alle og musikerne nikker ydmyke, beskjedne, stolte, og det skyves på stoler og justeres på instrumenter og applausen stiger, øker, den fyller hele salen, virker nesten fiendtlig der den velter inn over scenegulvet, bryter mot instrumentene, vil ikke gi seg før dirigenten snur seg, bukker, tar imot den øredøvende lyden av forventning og gir signal om ro.
Ro.
Ro.
Pust. Inn. Ut.
Kremting, en som hoster lavt, papir som knitrer, halspastiller som svelges.
Stille.
Så stille.
De venter.

Fra forlaget;

Hva får et menneske til å leve et liv i løgn? Hvilket spill er vi villige til å innlate oss på for å få det vi vil ha?

Da Joyce Hatto døde sommeren 2006, ble hun av flere betraktet som en av verdens fremste pianister. Hun hadde riktignok ikke spilt offentlig siden 1970-tallet, men cd-ene som utkom i et svimlende antall de siste årene av hennes liv, ble ansett som sensasjonelle. Hun tolket dem alle – Mozart, Beethoven, Chopin, Liszt, Rakhmaninov. «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om,» skrev en kritiker.
Så, i februar 2007, avslørte det anerkjente tidsskriftet Gramophone det kanskje største bedrageriet i den klassiske musikken noensinne. Store deler av Joyce Hattos innspillinger var plukket fra andre pianister. Alt hadde vært en løgn.
Av denne spektakulære historien har Monica Isakstuen formet en original og gripende roman. Joyce blir sett gjennom Ida, en norsk (fiktiv) elev av den britiske pianisten, som selv føler seg som en spiller i alt hun gjør – som datter, som kjæreste, som mor. Var det av Joyce hun lærte dette? Eller bærer vi spillet i oss alle, evnen til å slå an toner som ikke er våre egne, men som kanskje vil gi oss det vi ønsker oss mest av alt?