Category Archives: Krim

Ulmebrann av Monika N. Yndestad

30 torsdag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

UlmebrannUlmebrann er den fjerde kriminalromanen om journalisten Alice Bratt i avisen BA i Bergen, skrevet av Monika Norland Yndestad. Boken ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Yndestad er heltids-forfatter og har skrevet 16 bøker innen sjangerne krim, dokumentar, biografi og underholdningslitteratur.

Alice Bratt er kriminalreporter i Bergensavisen. Idet denne boken begynner brenner det i en buss i en tunnell. Advokat Per Moen klarer å redde en kvinne med et lite barn, men mister selv bevisstheten. Bussen viser seg å være den Bergens Tidene bruker til valgkampsdekning, og ombord er en kvinnelig sjåfør, journalisten Reidun Blytt og Alices venn, fotografen Hassan Mouri. Alice og fotografen Cato Ryen er raskt fremme ved tunnelen.

Alice har en jurist i politiet som kilde, og han forteller henne at bussbrannen er et drapsforsøk. Men politiet dementerer straks dette og Alice får derfor beskjed om at hun er tatt av saken. BA har ny nyhetssjef og han tror ikke på at Alice har en kilde. Hun får istedenfor en sak som kom til tipsmottaket, et veldig gammelt mord. Nyhetsjefen setter henne til å skrive om slike gamle mord, som Isdalskvinnen, til søndagsavisen. Alice er meget uenig i den avgjørelsen.

Innimellom kapitlene om brannen og om Alice leser vi om noe som skjedde i  Bergen i 1962. En fødselslegelege er drept på kontoret. Dette blir den første saken Alice konsentrerer seg om. Men vi får flere historier enn dette. Det er valg og Stig Hågensen, Arbeiderpartiet, og Bitter Salicath, Fremskrittspartiet, er ordførerkandidater. I kapitlene der vi følger Hågensen får vi innblikk i tankene til en mann med voldsom tro på seg selv. Han mener han er det beste som kan skje Bergen og blant annet blir han kvalm ved tanken på å håndhilse på andre. Dele ut valgkampsmateriale er også under hans verdighet. Faren hans bor sammen med han, og han ser virkelig ned på den gamle mannen han har blitt. Bitten Salicat er svært opptatt av et mord onkelen hennes har begått. En liten gutt ble funnet drept på et gjesterom i onkelens hus, og selv om hun ga onkelen alibi, ble han dømt. Nå er Salicath redd dette mordet vil stå i veien for henne i kampen om ordførerstolen. Journalisten Reidun Blytt var igang med en portrettserie av ordførerkandidatene.

Bitten har en bror som heter Mårten, som jobber på Statsarkivet. Dit kommer Alice i jakt på opplysninger om de gamle mordene, og han er svært hjelpsom. Alice hater at hun ikke får skrive om brannen. Men det hjelper litt å møte hyggelige folk. Hun får også hjelp av Deskeldste som er den tidligere, nå pensjonerte, nyhetssjefen. De klarer selvfølgelig ikke å la være å etterforske litt rundt bussbrannen, selv om hun har fått beskjed om å holde seg unna.

Saken, eller sakene i denne boken blir litt fragmentert i det at vi følger så mange personer samtidig. Det er klart det er spennende å få innblikk i tankene til flere av karakterene. Men det gjør historien vanskeligere å lese. De ulike personene har betydning for det som skjer videre, men jeg tror kanskje det ville ha vært mulig å skrive samme historie uten å dele opp boken i så mange ulike stemmer. Bakteppet er valget, og drapene har betydning for hvem som kan velges. Familiemedlemmer blander seg også inn i det å styre handlingen, så det er ikke bare Hågensens stormannsgalskap og Bittens frykt som avgjør hvem som kan velges. Det som har skjedd før har direkte virkning på dagens situasjon. Det er en ganske vanlig handlingsrekke i en kriminalroman. Yndestad klarer fint å gjøre alt troverdig, men det er som sagt en anelse for komplisert.

Kapitlene i Ulmebrann er korte, og avslører mer og mer utover i boken. Språket er konsist og kapitlene i det en kan kalle nåtiden har en god del fin dialog. Men en del er også refererende, fra gamle dokumenter og gamle avisartikler.

Det er tydelig at det er skrevet tre bøker om Alice før denne. Vi får henvisninger til det som har skjedd før, og det irriterer meg litt at jeg ikke har lest dem i rekkefølge. Men det er ikke boken sin feil, det er hvordan jeg liker å lese. Så hvis du begynner med denne, må du være klar over at det kommer henvisninger til tidligere saker i delen rundt Bergensavisen.

Ulmebrann nådde bare delvis opp hos meg. Den har meget gode partier, men hadde også partier som ikke var fullt så gode og da blir min opplevelse preget av det.

Buisness av Terje Bjøranger

27 mandag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

BusinessBusiness er den andre kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger. Den ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Den første boken i serien er Barcode som kom ut i 2017. Bjøranger jobber som politijurist og har tidligere jobbet i UDI.

Handlingen i Barcode har fått stygge ettervirkninger for Charlie Robertsen. Blant annet mistet han politikollegaen Mia i den første boken. Hun var også det kjæreste han hadde. I begynnelsen av denne boken er han guide på Island. Han ble etterforsket etter det som skjedde i Barcode, men nå er saken henlagt og kollegaen Lennart kommer til Island for å få han med seg hjem. Bakgrunnen er en ny sak, der politiet ser de vil trenge Charlie.

En ung kvinne blir skutt midt i ansiktet mens hun er på jobb på blomsterbutikken på Aker brygge. Morderen skriver ned et ord på et papir og hilser kjekt til overvåkning kamraet før han går mot utgangen. En gammel mann prøver å stanse ham og blir også skutt. Politiet har både bilde og fingeravtrykk, men mannen finnes ikke i noe register, hverken nasjonalt eller internasjonalt.

Det er ansatt en ny politibetjent ved kammeret, hun heter Aisha som blir Charlies partner i mye av etterforskningen. Samtidig er det ansatt en ny etterforsker, Pål Weimar, som Charlie ikke går så overens med. Et klassisk oppsett av karakterer. De finner raskt ut at kvinnen som ble skutt var fra Nepal og var i Norge for andre gang. Den første gangen hun var her jobbet hun  og tjente penger til familien. Politiet finner også ut at hun er blant dem som blir utnyttet i stillinger der de jobber lange dager men får svært lite lønn. De jobber på steder som restauranter og bilvaskeri. De har noen kjente navn blant dem som utnytter mennesker på denne måten og det er der etterforskningen starter. Ganske snart blir det klart at kvinnen har en liten sønn og at han er borte. Det eneste de har er et bilde.

Dette er en svært tøff sak med mye misbruk og en grusom behandling både av voksne og barn. Som en fin måte å senke pulsen på har Bjøranger lagt til Charlies nabo Luna. Hun er tatovør og istand til å få Charlie til å slappe av. Hun har det også tøft til tider og de to er der for hverandre. De har ikke noe romantisk forhold, de er gode venner. Luna var også en karakter i den første boken.

Business er en svært tøff kriminalroman, mørk, brutal, og svært realistisk. Vi møter en en knallhard virkelighet der mennesker blir utnyttet som slaver og barn blir en handelsvare. Blant mennene, og kvinnene, Charlie og Aisha snakker med finner de noen som har tjent seg rike på andres arbeid, og som driver med alt fra svart arbeid til utnyttelse av barn. Nettverket er mye større enn de først trodde og det kan virke uoverkommelig å klare å nå over alle som burde være i fengsel. Som leser sitter en igjen med bilder fra prostitusjon, overgrep og utnyttelse som en ønsker ikke skal være en del av virkeligheten, men som en må innrømme for seg selv faktisk finnes der ute. Etterforskerne finner en nettside der en blant annet kan bestille overgrep, og det er en del av nyhetsbildet i vår samtid. Bjøranger har med det skrevet en viktig kriminalroman som setter lys på noen av de mørkeste delene av vårt samfunn.

Business er godt skrevet og bruker virkemiddel som å la ofre for utnyttelse snakke og fortelle litt av sin historie. Kapitlene er korte og språket rett på sak uten lange beskrivende setninger. Gjennom forholdet til Luna får vi se de menneskelige sidene av Charlie. Han blir en flerdimensjonal karakter med mange gode sider og en person en tror på og heier på. Han er tøff og smart nok til å gå løs på en torpedo og tvinge han til å avsløre andre. Samtidig som han kan komme hjem og være helt knust over bilder og historier han får tilgang til som etterforsker. Business har en høy spenningsfaktor og spenningskurven har flere høydepunkt. Luna gjør at en får “hvilt litt” mellom takene, men det er ikke før helt på slutten man får utløp for den sterke spenningen som bygger seg opp. Språket blant karakterene i politiet er en fin blanding av det tøffe og humor. Som jeg kan tenke meg det er i virkeligheten.

Det drar litt ned at denne boken er ganske avhengig av den første. Mye har skjedd i Barcode som blir nevnt i Business og jeg ser at jeg også må lese Barcode for å få bakgrunnen til en del av privatlivet til Charlie. Men den svært realistiske følelsen en har gjennom boken er et stort pluss. Business oppleves som en viktig politisk roman som forteller oss at vi må ha øynene oppe for det som foregår rundt oss. Når bilvasken eller kebaben blir så billig, hva tror vi egentlig de som utfører arbeidet tjener? Når det kommer innvandrere med barn, hvor sikre er vi på at det faktisk er deres eget barn de reiser med? Kvinnene som prostituerer seg. Hvor frivillig tror vi egentlig at det er? Og når barn har smarttelefon. Hva vet vi egentlig om hvordan pedofile kan få tak i dem? Business reiser viktige spørsmål og setter søkelyset på en del av vårt samfunn vi burde være mye mer opptatt av å få bukt med. En del som vi “vanlige mennesker” kanskje ikke ser. Men som vi burde få øynene opp for.

Business anbefales virkelig!

Iskald av Agnes Lovise Matre

24 fredag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Iskald er den andre kriminalromanen til Agnes Lovise Matre, som handler om lensmannen Bengt Alvsaker ved Kvam lensmannskontor. Kvam er en kommune i Hardanger, der du for eksempel finner stedene Norheimsund og Øystese. Det er forfriskende med et nytt geografisk sted i krimbøker, vi leser nok om de store byene. Iskald ble gitt ut av Gyldendal i 2019, de har gitt meg boken som leseeksemplar. Skinnet bedrar kom i 2017.

Agnes Matre er med denne boken vinner av Sølvkniven 2020. Randabergs egen krimpris. Jeg nevner det fordi jeg sitter i juryen og fordi jeg skrev denne omtalen før begrunnelsen til prisen ble skrevet. Det kan derfor være du finner noen av de samme setningene i begge deler.

Denne boken starter med triatlonen Isklar Norseman Xtreme som blir arrangert i Eidfjord. Dette er av de virkelig tøffe triatlonene. Så det er ikke uventet at etter svømmerne har kommet i land for å fortsette på sykkel, ligger det en mann igjen i sjøen. Han har druknet, og de første til stedet tenker at det er en ulykke. Men så oppdager politiet at en mann med samme startnummer som han de fant i sjøen har har passert et sjekkpunkt underveis til mållinjen på Gaustatoppen, og det gjør dette til et mistenkelig dødsfall. Men Odda Lensmannskontor, som egentlig skulle ta saken la mannen på kjøl istedenfor å sende han til obduksjon. Så politimesteren overfører saken til Kvam. Mannen fra sjøen er full av sår, vaselin og grass innenfor våtdrakten og blodprøvene viser han var dopet på Ketamin. Alvsaker må sette igang og etterforske dette som drap. Lerke Ribenholt, Alvsakers kjæreste og stedets kriminaltekniker, kjenner igjen mannen som Fredrik Kjepso, og det blir straks lettere når de nå vet hvem han er og de finner ut at han har et langt rulleblad.

Etterforskningen av mordet på Kjepso blir etterhvert en veldig komplisert sak. Jakten på en drapsmann i det lille lokalsamfunnet skal virvle opp mye grums og avdekke gamle og betente hemmeligheter. Ikke lenge etter triatlonen blir enda en mann drept. Børge Naustveit var tilstede da de fant den Kjepso og var også en venn av den avdøde. Han blir skutt inne på sitt eget loft. Alvsaker har heldigvis gode kolleger i Lerke, Susanne Hauso, som nettopp er tilbake fra sykemelding, og den nye betjenten Lars Staupe. Men de er få til å etterforske to drap. Noe hjelp med blodprøver, fingeravtrykk og andre tekniske funn får de fra Bergen. Men hovedlinjene må de trekke selv. Det blir endel kjøring frem og tilbake for å finne hvor Fredrik egentlig bodde. Og for å avhøre de som ser ut til å være nærmest det som viser seg å være en svært formuende mann.

Hovedetterforskeren til Matre er lensmann Bengt Alvsaker. En sympatisk politimann og sjef. Jeg setter pris på disse sympatiske politimennene. Det er nok av dem som ikke faller inn i denne kategorien. Innimellom vil jeg gjerne lese krim med hyggelige mennesker. Da bør man jo trekke morderen fra det hele, men av og til er en morder også et sympatisk menneske. Men Alvsaker har en side som ikke er så sympatisk. Han er far til tolvårige Thomas. En gutt han ikke har hatt kontakt med før året før, og som han sliter svært med å knytte seg til. Det bli Lerke som må foreslå ting de kan gjøre sammen og holde kontakten med Thomas mens Alvsaker er opptatt med sitt. En tidligere kamerat kalt Esso-WIlliam blir også en hyppig barnevakt. For Thomas kommer til Øystese midt i etterforskningen og Alvsaker sliter med å prioritere sønnen. Selv om jeg liker sympatiske hovedpersoner så blir de mye mer tredimensjonale når de også sliter med sitt, så Matre har mesterlig formet sin hovedetterforsker.

Etterforskningen bølger litt frem og tilbake, og det er ikke før mot slutten en skjønner hvordan ting henger sammen. Innimellom mord og vennskap finner vi også Isak Naustveit, onkel til det siste mordofferet. Han er en predikant og tidligere rektor for den lokale folkehøgskolen. Han har hatt et samarbeid med det som kalles for abort-prestene og drevet folkehøgskolen etter en ekstrem religiøs forståelse. Flere kvinner har fått unngjelde på denne skolen, og dette viser seg å være relevant for saken. Her er kanskje Matre veldig tydelig på hvor mye hun tar avstand fra denne tankegangen. Og selv om en er enig skulle en ønske hun var mer nøytral i sine beskrivelser.

Isklar er en svært god kriminalroman. Den er som sagt komplisert og intrikat, med mange personer som har motiv for ugjerningen. Den er godt skrevet, med enkelte meget malende eller poetiske partier, som en enten liker eller ikke liker. Som:

Svarte dønninger krystet seg som punkterte halvnoter i det gjerrige lyset på øvre dekk.

Og

Sola hadde omsider klart å kare til seg en stripe blått og starte tørkeprogrammet.

Den inneholder et stort persongalleri, men det er ikke vanskelig å holde menneskene fra hverandre. De får alle egne karakteristikker, enten med jobbtittel, utseende eller familiære relasjon som gjør at det er lett å holde oversikten. Og så er det et stort pluss at en ikke klarer å finne morderen før mot slutten. Det gjør den mer spennende. En kan forsvinne inn i historien til Matre og bli virkelig underholdt. Boken inneholder en intelligent mordhistorie og hun har sterkt grep om virkemidler en kan bruke i en kriminalroman. Selv om jeg gjerne skulle delt mer av dette med deg, så er det bedre jeg overlater resten av historien til du leser boken selv. Da vil du få en meget bedre opplevelse.

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite

06 fredag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , ,

Min søster er seriemorderMin søster er seriemorder er en krim/mørk komedie av nigerianske Oyinkan Braithwaite. Jeg har fått boken av Cappelen Damm, men det jeg skriver er mine egne tanker.

Har du hørt den her før, eller? To jenter går inn på et rom. Rommet er i en leilighet. Leiligheten er i fjerde etasje. I rommet ligger liket av en voksen mann. Hvordan får de liket ned på gateplan uten å bli sett?
En, de skaffer seg utstyr.
To, de vasker vekk blodet
Tre, de lager en mumie av han.
Fire, de flytter liket.

Det er litt vanskelig å sjangerbestemme denne boken. Den er en krim – med mord og gjerningsmann, en familiehistorie, en mørk komedie, en ironisk tekst og en thriller. I det minste, jeg tror nok det ville vært mulig å finne mer. Den er skrevet av en ung nigeriansk kvinne som har bodd i, og fått sin utdannelse i, England.

Boken handler om to søstre. Den yngste, Ayoola, er veldig umiddelbar i sine handlinger. Hun reagerer på det som er rundt henne og oppleves bortskjemt og uten hemninger. Tre ganger har en kjæreste gått løs på henne, vi vet ikke helt hvordan, men selv sier hun at de har angrepet henne. Og tre ganger ender kjæresten opp død. Etterpå ringer hun sin storesøster Korede.

Korede er sykepleier på det lokale sykehuset. Hun er mer regelstyrt og vil ha orden i tilværelsen. Vi møter begge søstrene direkte etter det tredje mordet og Korede finner frem blekemiddel og vaske-remedier for å vaske opp etter søsterens mord. Og for å dumpe liket i elva. (Som hun har gjort etter de to første mordene). Korede vil gjerne overta kniven Ayoola dreper med for å forhindre flere mord, men Ayoola gjemmer den for godt. Korede er usikker på om Ayoola virkelig trengte å myrde disse mennene og prøver å forhindre flere mord. Hun teller hvor mange som er døde og er klar over at ved det tredje mordet er søsteren nå en seriemorder.

Korede er forelsket i legen Tade som jobber på samme sykehus som henne. Da Tade og Ayoola etterhvert møtes slår det gnister og de blir kjærester. Korede blir redd for at Tade skal bli drept og prøver å komme i veien for mordet.

Ser en bare på mordhistorien er denne boken en krim, der politiet er involvert for å finne morderen. Men den er også en thriller, fordi politietterforskningen ikke er sentral, og den forteller en historie om mord uten lov og dom. Min søster er seriemorder er også virkelig morsom. Den er skrevet med en mørk humor, som en kunne kalle galgenhumor og som gjør historien meget underholdende. Korede forteller også om hvordan faren mishandlet dem, og moren dominert dem, så det ligger en mørk familiehistorie i bakgrunnen. Men søstrene er fra et velstående hjem i Lagos, så de har også fått mye gratis.

Dette er en liten bok, i sideantall, men også den mest underholdende krimhistorien jeg har lest dette året. Jeg storkoste meg med fortellingen, og det er helt umulig å legge den fra seg. Mer på grunn av humoren enn spenningen, selv om begge deler er sterkt tilstede. Min søster er seriemorder anbefales virkelig. Den er nominert til og har fått en rekke priser, som også sier noe om at dette er en meget godt skrevet bok. Jeg har også hørt rykter om at den skal bli film.

Nominert til Booker-prisen i 2019
Nominert til International Dublin Literary Award i 2020
Vinner av LA Times Book Prize for Mystery and Thriller i 2019
Vinner av Amazon Publishing Reader’s Awards for beste debutroman i 2019
Vinner av Anthony Award for beste roman i 2019
Utvalgt til Guardian, Daily Mail og Cosmopolitans “Beste sommerbok” i 2019

Krim lest i 2020 #3

04 onsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Bare deg har jeg fått fra Cappelen Damm og Stråmann av Vigmostad Bjørke. Den siste, Barcode, har jeg lånt på biblioteket.

Bare deg av Ninni Schulman

Bare degBare deg handler om Iris og Pål. Den er en meget spennende thriller, og man er ikke sikker på hva som egentlig skjer. Det kan både være at alt er bokstavelig, og det kan være at ting blir holdt tilbake slik at alt egentlig er motsatt av hva som blir fortalt. Svaret på det får du ikke før på de siste sidene av romanen. Bare deg er med andre ord en meget godt skrevet thriller.

Vi møter Iris på jobb der hun setter sammen tekst og bilder blant annet til kataloger. Hun har fått et nytt og spennende oppdrag som betyr mye for henne. Pål er på sykehuset etter at han har måttet amputere hele det ene beinet. Han øver på å gå med protese samtidig som han forteller om forholdet til Iris. De to møter hverandre tilfeldig da Iris punkterer med bilen og Pål skifter dekk for henne. Han jobber i billettluken på T-banen og de har sett hverandre der før. Hjelpen bli takket med en avtale om å spise sammen.

Iris side av historien blir fortalt kronologisk fra før hun møter Pål. Først forteller hun om jobben, vennene og hvordan hun har det. Så kommer det å forelske seg i Pål og forholdet deres. Fordi hun forteller etter som romanen skrider frem og han ser tilbake på det som skjedde samtidig som han forteller fra sykehuset blir vi usikre på hvor Iris er i nåtid. Hun er ikke på sykehuset, for Pål forteller om besøkene han får. Og vi lurer på om det kan ha skjedd henne noe. Hvorfor måtte for eksempel Pål amputere foten? Har det vært en ulykke der Iris ble drept?

Vi får ikke svar på dette før på de siste sidene. Boken bygger seg opp mot et klimaks og gjør det på en mesterlig måte. Det er en ting som skjærer litt i ørene. En episode som man tenker kom litt for mye ut av det blå og som er usannsynlig. (Som jeg ikke synes jeg skal sette ord på fordi det ødelegger for den spenningen forfatteren bygger på). Men ellers henger boken og historien godt sammen. Jeg liker Ninni Schulmans kriminalromaner og hun har også skrevet en god thriller.

Stråmann av Tore Aurstad og Carina Westberg

StråmannStråmann er en spennende miljø-krim. En sjanger som skulle være virkelig aktuell i disse dager. Hovedpersonen er Robert Vinter. Han jobber som oversetter og språkvasker og i det boken begynner blir det oppdaget at han har brukt en engelsk utgave med mange feil da han skulle oversette en spansk roman, og boken blir trukket av forlaget. Dette setter ham i en vanskelig situasjon, så da forfatteren Pål Hansson ber han være den som egentlig skal skrive en bok om Raumerbanen, som så skal gis ut med Hansson som forfatter så slår han til fordi han trenger pengene.

På vei til et møte med forfatteren kjører han forbi gjenvinningsanlegget RAMS og en svær eksplosjon inne på anlegget. Det er der faren hans jobber og i sjokket glemmer han at faren er sykemeldt. Politiet mistenker at noen forårsaket eksplosjonen med vilje og mistanken går mot sjåføren av tankbilen som eksploderte, Roald Tveten, og mot faren til Robert Vinter.

Hansson har for lenge siden skrevet en roman som helt tydelig er bygget på Reiulf Haug, sjefen for gjenvinningsanlegget. Og nå finner Vinter ut at Hansson muligens skriver på en dokumentar om samme person og at det er derfor han trenger at Vinter skriver boken om jernbanen. Men Vinter er mer interessert i hva sjefen på gjenvinningsanlegget står bak av miljøsynder enn en gammel jernbanestrekning. Et byggefelt rett ved der foreldrene bor er for eksempel bygget på et gammelt avfallsdeponi og det siver gass opp fra det som helt tydelig er ulovlig dumping av giftige stoffer. Beboerne i byggefeltet får ikke solgt husene sine på grunn av dette og blir syke hvis de blir boende. Haug har med andre ord satt dem i en forferdelig situasjon.

Stråmann er spennende, men den når ikke helt opp blant det beste jeg har lest i denne sjangeren. Jeg liker at miljøkriminalitet tas inn i bøker som utgis, det er et viktig tema som godt kan belyses i ulike sjangere. I begynnelsen av Stråmann står det at dette er en Robert Vinter roman, så jeg regner med at den er første bok i en serie. Tidligere skrev Aurstad og Westberg tre gode kriminalromaner fra Kristiania rundt 1900, så det er et stort hopp til dagens miljø-problemer. Det kan godt være at de trengte en innkjøring, slik at neste bok blir bedre. Jeg skal uansett lese den.

Barcode av Terje Bjøranger

Barcode Barcode er den første kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger og gitt ut i 2017. Den neste heter Business og kom ut i fjor. Charlie Robertsen er en dedikert etterforsker som har en tendens til å gå litt hardhendt til verks når han forhører kriminelle og det skaper problemer for ham. Han er omringet av en fast gjeng kolleger, det vil si at vi bare trenger å lære noen få navn og det gjør at det er lett å holde oversikt over dem.

I Barcode blir en ung kvinne funnet drept, kledt i en politiuniform. Hun er også nettopp tatovert med en stor og svært detaljert tatovering. Etterforskningen går raskt i retning av at hun er et trafficking-offer og både Charlie og kollegene hans må dukke ned i et belastet miljø i hovedstaden. Tidlig i boken blir den kollegaen Charlie er mest glad i, Mia, skutt av en kriminell og jakten på ham involverer hele Europa. Alt de vet er at han mest sannsynlig tilhører samme miljø som den unge kvinnen som ble drept, men de klarer likevel ikke finne noen sammenhenger mellom de to. Det de finner er narkotika, våpen og prostitusjon. Og flere mennesker som blir utnyttet.

Vi får også høre om en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som hopper foran toget. Merkelig nok så legger han igjen en konvolutt med bilder på perrongen. På et av bildene finner Charlie sjefen sin, og ordet Skvadron. Charlie er helt sikker på at dette dødsfallet også hører sammen med resten av det denne boken handler om, men det er ikke noen av de andre som er enig med ham. De er helt sikker på at dette var et selvdrap. Men vi vet at i sånne tilfeller har hovedpersonen som regel rett.

Barcode er spennende, selv om midten er litt omstendelig og en synes politiet løper litt mye i ring. Men så smeller det og ting skjer veldig fort. Boken er totalt sett virkelig god og den anbefales.

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn “hva skjedde nå?” med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med “den islandske stemmen” som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

Engelen Gabriel av Jean-Louis Adorsen

05 torsdag des 2019

Posted by in Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , ,

Engelen gabrielEngelen Gabriel er en thriller skrevet av Jean-Louis Adorsen. Han har tidligere skrevet spenningsromanen Høstmørke. Begge bøkene er selvpublisert på Adorsen.no. Jeg har fått Engelen Gabriel som leseeksemplar.

Dette er en svært spennende bok. Den handler om Gabriel Dahl. Han er en naturfotograf som også står bak noen høyt dekorerte naturfilmer. Gabriel er en typisk anti-helt, som får til det utroligste gjennom denne boken, en kunne tenke at det er ganske usannsynlig. Men Adorsen klarer å vri på det som skjer på en sånn måte at en godtar premisset for handlingen og gir Gabriel “the benefit of the doubt”.

Gabriel møter en jente på stranden i Smalvik da han er fjorten og hun elleve. Hun blir mobbet av en gjeng barn og han redder henne. Han forelsker seg, men får bare være sammen med henne tre korte dager. Tyve år senere kjører han forbi Smalvik og svinger av veien på en impuls. Men da han begynner å lete etter henne er både hun og foreldrene forsvunnet. Gabriel får seg rom på det samme hotellet han bodde med foreldrene sine, alle disse årene siden. Hotellet er egentlig nedlagt, men ekteparet som driver det husker ham igjen og lar ham få et rom. Gabriel finner den gamle damen som eier huset Anette og foreldrene bodde i, hun forteller at Anettes far drakk opp alle pengene deres. Gabriel hadde skjønt at familien var fattig, men ikke at det var så ille hjemme hos dem.

Gabriel finner familien på Postens adressesøk, de har en postboksadresse i nabobyen Framsund. Han bestemmer seg for å skrive et brev til Anette og spør om hun vil møte ham på en kafe. Men istedenfor dukker det opp to menn på hotellet og gir ham en solid omgang juling og beskjed om å holde seg langt unna Anette. Dette gjør ham mer bestemt på å finne henne, så nå starter han en ren detektivperiode der han gjennom å sende en svært gjenkjennelig konvolutt til postboksadressen kan gjenkjenne den som henter den og følge etter for å se hvor de hører til. Personen som henter konvolutten er en av mennene som banket han opp og Gabriel følger han til et gammelt fort. Han finner ut fra Brønnøysund registeret at det er registrert et firma som heter WarZone der og hvem som eier det. Gabriel har skiftet bil og hotell, og etterhvert skifter han utseende. Han er riktig så ressursfull når det gjelder overvåkning. Ikke minst fordi han har med seg ulike kamera og en drone han kan filme med. Men det gamle ekteparet på det første hotellet blir kraftig mishandlet i et forsøk på å finne ut hvor han har blitt av. Og han skjønner at han må bruke alle ressurser han har for å finne ut av hvor Anette er og hvorfor det er så viktig for disse mennene at han holder seg unna henne.

Det skjer mye spennende, men jeg har ikke lyst til å avsløre mer. Det er morsommere for deg å finne det ut etterhvert som du leser boken. Det jeg kan si er at den er litt James Bond. Det vil si at en mann gjennom utstyr og ressurser klarer overliste en sterkere fiende. Det er en underholdende form for historie. Kanskje noe usannsynlig, men det er helt greit. Ved å velge å tro på historien blir du skikkelig underholdt. Høstmørke, forfatterens første bok, var også denne typen bok. Men i Engelen Gabriel er det tydelig at forfatteren har utviklet seg. Historien gled mye lettere og spenningen svingte i flotte spenningskurver. Jeg leste boken på sengekanten og det ble en sen kveld (natt) i slutten fordi jeg måtte få med meg hva som ville skje. Denne type historie ender som regel bra. Men hvordan forfatteren kan få det til når hovedpersonen sitter fast er alltid underholdende å finne ut av. Du vil ikke bli skuffet over hvordan Adorsen løste floken.