Category Archives: Krim

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite

06 fredag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , ,

Min søster er seriemorderMin søster er seriemorder er en krim/mørk komedie av nigerianske Oyinkan Braithwaite. Jeg har fått boken av Cappelen Damm, men det jeg skriver er mine egne tanker.

Har du hørt den her før, eller? To jenter går inn på et rom. Rommet er i en leilighet. Leiligheten er i fjerde etasje. I rommet ligger liket av en voksen mann. Hvordan får de liket ned på gateplan uten å bli sett?
En, de skaffer seg utstyr.
To, de vasker vekk blodet
Tre, de lager en mumie av han.
Fire, de flytter liket.

Det er litt vanskelig å sjangerbestemme denne boken. Den er en krim – med mord og gjerningsmann, en familiehistorie, en mørk komedie, en ironisk tekst og en thriller. I det minste, jeg tror nok det ville vært mulig å finne mer. Den er skrevet av en ung nigeriansk kvinne som har bodd i, og fått sin utdannelse i, England.

Boken handler om to søstre. Den yngste, Ayoola, er veldig umiddelbar i sine handlinger. Hun reagerer på det som er rundt henne og oppleves bortskjemt og uten hemninger. Tre ganger har en kjæreste gått løs på henne, vi vet ikke helt hvordan, men selv sier hun at de har angrepet henne. Og tre ganger ender kjæresten opp død. Etterpå ringer hun sin storesøster Korede.

Korede er sykepleier på det lokale sykehuset. Hun er mer regelstyrt og vil ha orden i tilværelsen. Vi møter begge søstrene direkte etter det tredje mordet og Korede finner frem blekemiddel og vaske-remedier for å vaske opp etter søsterens mord. Og for å dumpe liket i elva. (Som hun har gjort etter de to første mordene). Korede vil gjerne overta kniven Ayoola dreper med for å forhindre flere mord, men Ayoola gjemmer den for godt. Korede er usikker på om Ayoola virkelig trengte å myrde disse mennene og prøver å forhindre flere mord. Hun teller hvor mange som er døde og er klar over at ved det tredje mordet er søsteren nå en seriemorder.

Korede er forelsket i legen Tade som jobber på samme sykehus som henne. Da Tade og Ayoola etterhvert møtes slår det gnister og de blir kjærester. Korede blir redd for at Tade skal bli drept og prøver å komme i veien for mordet.

Ser en bare på mordhistorien er denne boken en krim, der politiet er involvert for å finne morderen. Men den er også en thriller, fordi politietterforskningen ikke er sentral, og den forteller en historie om mord uten lov og dom. Min søster er seriemorder er også virkelig morsom. Den er skrevet med en mørk humor, som en kunne kalle galgenhumor og som gjør historien meget underholdende. Korede forteller også om hvordan faren mishandlet dem, og moren dominert dem, så det ligger en mørk familiehistorie i bakgrunnen. Men søstrene er fra et velstående hjem i Lagos, så de har også fått mye gratis.

Dette er en liten bok, i sideantall, men også den mest underholdende krimhistorien jeg har lest dette året. Jeg storkoste meg med fortellingen, og det er helt umulig å legge den fra seg. Mer på grunn av humoren enn spenningen, selv om begge deler er sterkt tilstede. Min søster er seriemorder anbefales virkelig. Den er nominert til og har fått en rekke priser, som også sier noe om at dette er en meget godt skrevet bok. Jeg har også hørt rykter om at den skal bli film.

Nominert til Booker-prisen i 2019
Nominert til International Dublin Literary Award i 2020
Vinner av LA Times Book Prize for Mystery and Thriller i 2019
Vinner av Amazon Publishing Reader’s Awards for beste debutroman i 2019
Vinner av Anthony Award for beste roman i 2019
Utvalgt til Guardian, Daily Mail og Cosmopolitans “Beste sommerbok” i 2019

Krim lest i 2020 #3

04 onsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Bare deg har jeg fått fra Cappelen Damm og Stråmann av Vigmostad Bjørke. Den siste, Barcode, har jeg lånt på biblioteket.

Bare deg av Ninni Schulman

Bare degBare deg handler om Iris og Pål. Den er en meget spennende thriller, og man er ikke sikker på hva som egentlig skjer. Det kan både være at alt er bokstavelig, og det kan være at ting blir holdt tilbake slik at alt egentlig er motsatt av hva som blir fortalt. Svaret på det får du ikke før på de siste sidene av romanen. Bare deg er med andre ord en meget godt skrevet thriller.

Vi møter Iris på jobb der hun setter sammen tekst og bilder blant annet til kataloger. Hun har fått et nytt og spennende oppdrag som betyr mye for henne. Pål er på sykehuset etter at han har måttet amputere hele det ene beinet. Han øver på å gå med protese samtidig som han forteller om forholdet til Iris. De to møter hverandre tilfeldig da Iris punkterer med bilen og Pål skifter dekk for henne. Han jobber i billettluken på T-banen og de har sett hverandre der før. Hjelpen bli takket med en avtale om å spise sammen.

Iris side av historien blir fortalt kronologisk fra før hun møter Pål. Først forteller hun om jobben, vennene og hvordan hun har det. Så kommer det å forelske seg i Pål og forholdet deres. Fordi hun forteller etter som romanen skrider frem og han ser tilbake på det som skjedde samtidig som han forteller fra sykehuset blir vi usikre på hvor Iris er i nåtid. Hun er ikke på sykehuset, for Pål forteller om besøkene han får. Og vi lurer på om det kan ha skjedd henne noe. Hvorfor måtte for eksempel Pål amputere foten? Har det vært en ulykke der Iris ble drept?

Vi får ikke svar på dette før på de siste sidene. Boken bygger seg opp mot et klimaks og gjør det på en mesterlig måte. Det er en ting som skjærer litt i ørene. En episode som man tenker kom litt for mye ut av det blå og som er usannsynlig. (Som jeg ikke synes jeg skal sette ord på fordi det ødelegger for den spenningen forfatteren bygger på). Men ellers henger boken og historien godt sammen. Jeg liker Ninni Schulmans kriminalromaner og hun har også skrevet en god thriller.

Stråmann av Tore Aurstad og Carina Westberg

StråmannStråmann er en spennende miljø-krim. En sjanger som skulle være virkelig aktuell i disse dager. Hovedpersonen er Robert Vinter. Han jobber som oversetter og språkvasker og i det boken begynner blir det oppdaget at han har brukt en engelsk utgave med mange feil da han skulle oversette en spansk roman, og boken blir trukket av forlaget. Dette setter ham i en vanskelig situasjon, så da forfatteren Pål Hansson ber han være den som egentlig skal skrive en bok om Raumerbanen, som så skal gis ut med Hansson som forfatter så slår han til fordi han trenger pengene.

På vei til et møte med forfatteren kjører han forbi gjenvinningsanlegget RAMS og en svær eksplosjon inne på anlegget. Det er der faren hans jobber og i sjokket glemmer han at faren er sykemeldt. Politiet mistenker at noen forårsaket eksplosjonen med vilje og mistanken går mot sjåføren av tankbilen som eksploderte, Roald Tveten, og mot faren til Robert Vinter.

Hansson har for lenge siden skrevet en roman som helt tydelig er bygget på Reiulf Haug, sjefen for gjenvinningsanlegget. Og nå finner Vinter ut at Hansson muligens skriver på en dokumentar om samme person og at det er derfor han trenger at Vinter skriver boken om jernbanen. Men Vinter er mer interessert i hva sjefen på gjenvinningsanlegget står bak av miljøsynder enn en gammel jernbanestrekning. Et byggefelt rett ved der foreldrene bor er for eksempel bygget på et gammelt avfallsdeponi og det siver gass opp fra det som helt tydelig er ulovlig dumping av giftige stoffer. Beboerne i byggefeltet får ikke solgt husene sine på grunn av dette og blir syke hvis de blir boende. Haug har med andre ord satt dem i en forferdelig situasjon.

Stråmann er spennende, men den når ikke helt opp blant det beste jeg har lest i denne sjangeren. Jeg liker at miljøkriminalitet tas inn i bøker som utgis, det er et viktig tema som godt kan belyses i ulike sjangere. I begynnelsen av Stråmann står det at dette er en Robert Vinter roman, så jeg regner med at den er første bok i en serie. Tidligere skrev Aurstad og Westberg tre gode kriminalromaner fra Kristiania rundt 1900, så det er et stort hopp til dagens miljø-problemer. Det kan godt være at de trengte en innkjøring, slik at neste bok blir bedre. Jeg skal uansett lese den.

Barcode av Terje Bjøranger

Barcode Barcode er den første kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger og gitt ut i 2017. Den neste heter Business og kom ut i fjor. Charlie Robertsen er en dedikert etterforsker som har en tendens til å gå litt hardhendt til verks når han forhører kriminelle og det skaper problemer for ham. Han er omringet av en fast gjeng kolleger, det vil si at vi bare trenger å lære noen få navn og det gjør at det er lett å holde oversikt over dem.

I Barcode blir en ung kvinne funnet drept, kledt i en politiuniform. Hun er også nettopp tatovert med en stor og svært detaljert tatovering. Etterforskningen går raskt i retning av at hun er et trafficking-offer og både Charlie og kollegene hans må dukke ned i et belastet miljø i hovedstaden. Tidlig i boken blir den kollegaen Charlie er mest glad i, Mia, skutt av en kriminell og jakten på ham involverer hele Europa. Alt de vet er at han mest sannsynlig tilhører samme miljø som den unge kvinnen som ble drept, men de klarer likevel ikke finne noen sammenhenger mellom de to. Det de finner er narkotika, våpen og prostitusjon. Og flere mennesker som blir utnyttet.

Vi får også høre om en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som hopper foran toget. Merkelig nok så legger han igjen en konvolutt med bilder på perrongen. På et av bildene finner Charlie sjefen sin, og ordet Skvadron. Charlie er helt sikker på at dette dødsfallet også hører sammen med resten av det denne boken handler om, men det er ikke noen av de andre som er enig med ham. De er helt sikker på at dette var et selvdrap. Men vi vet at i sånne tilfeller har hovedpersonen som regel rett.

Barcode er spennende, selv om midten er litt omstendelig og en synes politiet løper litt mye i ring. Men så smeller det og ting skjer veldig fort. Boken er totalt sett virkelig god og den anbefales.

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn “hva skjedde nå?” med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med “den islandske stemmen” som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

Engelen Gabriel av Jean-Louis Adorsen

05 torsdag des 2019

Posted by in Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , ,

Engelen gabrielEngelen Gabriel er en thriller skrevet av Jean-Louis Adorsen. Han har tidligere skrevet spenningsromanen Høstmørke. Begge bøkene er selvpublisert på Adorsen.no. Jeg har fått Engelen Gabriel som leseeksemplar.

Dette er en svært spennende bok. Den handler om Gabriel Dahl. Han er en naturfotograf som også står bak noen høyt dekorerte naturfilmer. Gabriel er en typisk anti-helt, som får til det utroligste gjennom denne boken, en kunne tenke at det er ganske usannsynlig. Men Adorsen klarer å vri på det som skjer på en sånn måte at en godtar premisset for handlingen og gir Gabriel “the benefit of the doubt”.

Gabriel møter en jente på stranden i Smalvik da han er fjorten og hun elleve. Hun blir mobbet av en gjeng barn og han redder henne. Han forelsker seg, men får bare være sammen med henne tre korte dager. Tyve år senere kjører han forbi Smalvik og svinger av veien på en impuls. Men da han begynner å lete etter henne er både hun og foreldrene forsvunnet. Gabriel får seg rom på det samme hotellet han bodde med foreldrene sine, alle disse årene siden. Hotellet er egentlig nedlagt, men ekteparet som driver det husker ham igjen og lar ham få et rom. Gabriel finner den gamle damen som eier huset Anette og foreldrene bodde i, hun forteller at Anettes far drakk opp alle pengene deres. Gabriel hadde skjønt at familien var fattig, men ikke at det var så ille hjemme hos dem.

Gabriel finner familien på Postens adressesøk, de har en postboksadresse i nabobyen Framsund. Han bestemmer seg for å skrive et brev til Anette og spør om hun vil møte ham på en kafe. Men istedenfor dukker det opp to menn på hotellet og gir ham en solid omgang juling og beskjed om å holde seg langt unna Anette. Dette gjør ham mer bestemt på å finne henne, så nå starter han en ren detektivperiode der han gjennom å sende en svært gjenkjennelig konvolutt til postboksadressen kan gjenkjenne den som henter den og følge etter for å se hvor de hører til. Personen som henter konvolutten er en av mennene som banket han opp og Gabriel følger han til et gammelt fort. Han finner ut fra Brønnøysund registeret at det er registrert et firma som heter WarZone der og hvem som eier det. Gabriel har skiftet bil og hotell, og etterhvert skifter han utseende. Han er riktig så ressursfull når det gjelder overvåkning. Ikke minst fordi han har med seg ulike kamera og en drone han kan filme med. Men det gamle ekteparet på det første hotellet blir kraftig mishandlet i et forsøk på å finne ut hvor han har blitt av. Og han skjønner at han må bruke alle ressurser han har for å finne ut av hvor Anette er og hvorfor det er så viktig for disse mennene at han holder seg unna henne.

Det skjer mye spennende, men jeg har ikke lyst til å avsløre mer. Det er morsommere for deg å finne det ut etterhvert som du leser boken. Det jeg kan si er at den er litt James Bond. Det vil si at en mann gjennom utstyr og ressurser klarer overliste en sterkere fiende. Det er en underholdende form for historie. Kanskje noe usannsynlig, men det er helt greit. Ved å velge å tro på historien blir du skikkelig underholdt. Høstmørke, forfatterens første bok, var også denne typen bok. Men i Engelen Gabriel er det tydelig at forfatteren har utviklet seg. Historien gled mye lettere og spenningen svingte i flotte spenningskurver. Jeg leste boken på sengekanten og det ble en sen kveld (natt) i slutten fordi jeg måtte få med meg hva som ville skje. Denne type historie ender som regel bra. Men hvordan forfatteren kan få det til når hovedpersonen sitter fast er alltid underholdende å finne ut av. Du vil ikke bli skuffet over hvordan Adorsen løste floken.

God krim lest i 2019 #4

27 søndag okt 2019

Posted by in Krim, Thriller

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde “snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien “Midsummer murders”. Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers.  er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.

God krim lest i 2019 #3

21 mandag okt 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Venneforespørsel – Laura Marshall

Venneforespørsel er en enkeltstående thriller av engelske Laura Marshall. Hovedpersonen, Louise Williams, får en venneforespørsel på Facebook fra en Maria Weston som har vært savnet i 25 år. Det skjedde noe mellom Louise og Maria som gjør at Louise har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en stor hemmelighet og vi får bare vite litt og litt om gangen av hva som virkelig skjedde.

I senter for fortellingen står en jubileumsfeiring der de feirer at det er 25 år siden de gikk ut av high school. Maria Weston forsvant på skoleballet for 25 år siden og det er ikke alle som synes det er greit å feire et jubileum for den dagen. I noen bøker synes jeg det er lett å se i hvilken retning det går eller hva som egentlig ligger bak. Men ikke i Venneforespørsel. Her får forfatteren oss til å lure på både hva Louise egentlig tenker og hvor Maria kan være. For er hun egentlig død, eller har hun forsvunnet av egen vilje?

Noen synes hvertfall ikke Laura skal dra på jubileumsfeiringen. Hun får meldinger på Facebook og føler seg truet og overvåket. Louise bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem det er som truer henne, det er ofte i en sånn etterforskning det mørke kommer frem. For denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.

 

Bevisets stilling – Chris Tvedt

Chris Tvedt har vært en av mine favoritter siden den første boken hans. I begynnelsen skrev han om advokat Mikael Brenne, og det er han som er hovedperson i denne kriminalromanen. Tvedt hadde en tur innom noen bøker der han lot etterforskerne være politi. Men det fungerte ikke like godt som det gjør når han skriver om Brenne.

I Bevisets stilling forsvarer Brenne en mann som rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Han ble sperret inne fordi han drepte broren sin, og truet med å drepe resten av familien. Mens han er på rømmen blir foreldrene og søsteren hans myrdet. Alle, inkludert Brenne, forstår at Magnus har drept dem. Men etterhvert som Brenne samler inn de detaljene og svarene han trenger til rettsaken så finner han ting som ikke stemmer. Og til flere spørsmål han spør til flere svar får han som peker bort fra mannen de har i varetekt.

Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.

Jeg liker som sagt alle kriminalromanene til Tvedt som handler om Mikael Brenne og de anbefales. Du finner mange timer med god underholdning hos Tvedt.

Dvalen – Camilla Grebe

De første kriminalromanene til Grebe skrev hun sammen med Åsa Träff. De var virkelig gode, og selv om jeg også liker bøkene hun skriver alene så savner jeg litt den andre fortellerstemmen.

I Dvalen møter vi Samuel som roter bort en narkotikahandel, og som derfor er på flukt fra mennene som som vil ha pengene sine. Samuel bor sammen med moren sin og hun melder Samuel savnet samtidig son hun legger ut for å lete etter han selv. Parallelt leter politiet etter en annen gutt på samme alder som Samuel. Og muligens går sporene i samme retning.

Samuel svarer på en kontaktannonse der noen trenger hjelp med å se etter sin hjerneskadede sønn. I et ensomt hus i skjærgården møtes han av en vakker kvinne og en tenåringsgutt uten språk og motorikk. Det er ikke mye han skal gjøre for Jonas, men for Samuel er dette det perfekte skjulested og han gjør seg snart uunnværlig. Men det er ting som ikke stemmer, og Dvalen forvandler seg til noe mørkere og til en thriller.

Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.

Ildbarnet – S.K. Tremayne

Jeg likte Istvillingene av Tremayne, det var en god thriller. (Med den svakheten at den ikke var skummel før mot slutten). Ildbarnet er komponert på samme måte, men her føler en på mørkere undertoner mye tidligere i boken.

Rachel gifter seg med David Kerthen. En mann som virkelig har både utseende med seg, og penger i overflod. De flytter fra London til en meget isolert herregård i Cornwall. Huset har vært i Davids familie og forfedrene hans drev kullgruver på plassen. David har vært gift før og har sønnen Jamie fra det ekteskapet. Han går på internatskole og er bare hjemme i helger og ferier. Han er en virkelig spesiell gutt som mener han er hjemsøkt av moren sin. Moren druknet i en av de gamle og stengte kullgruvene.

Rachel vil virkelig hjelpe Jamie og begynner å grave i fortiden. Dette er David strengt imot, så hun må jobbe i hemmelighet mens David er på forretningsreiser. Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har “twists and turns” i overraskende retninger.

Svart vann – Joyce Carol Oates

Jeg vet ikke om jeg vil kalle Svart vann av Joyce Carol Oates er en thriller. Fordi den på mange måter er en roman. Men samtidig føler jeg at det er her (i dette innlegget) den passer best.

Kelly Kelleherer 26 år og feirer 4.juli hos noen venner. På festen møter hun en senator, faller for han og blir med han i bilen for et romantisk treff. Han er ikke edru og kjører av veien og ut i en elv. Hele boken handler om Kelly som sitter i bilen og ser tilbake på livet sitt mens hun venter på at senatoren skal hente hjelp.

Boken ble først utgitt i 1992 i USA. Der koblet folk den sammen med en ulykke i 1969 hvor senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet. Kvinnen har tidligere jobbet for Robert Kennedy. Hun dør. Kennedy redder seg selv, og forlater plassen. Han anmelder ulykken først ti timer senere når han har hatt tid nok til å bli edru. Med andre ord akkurat den same ytre handlingen som i Svart vann. I USA ble dette kalt Chappaquiddick-ulykken eller Chappaquiddick-skandalen.

Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.

Pappas gutt – Emilie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken til svenske Emilie Schepp. De handler om statsadvokaten Jana Berzelius, førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. I denne boken forsvinner en seks år gammel gutt og alt blir satt på hodet i forsøk på å finne han. Gutten selv ringer faren for å fortelle at det er noen inni huset, og det er det siste de ser, eller hører, til gutten.

Jana Berzelius har en meget spesiell bakgrunn. Hun ble stjålet som barn og lært opp til å drepe, sammen med en gjeng andre barn. En av dem, Danilo Peña forlanger at Jana skal besøke ham i fengselet ellers vil han avsløre hvem hun er. Jana har en tatovering i nakken fra den tiden, og hun er veldig redd noen skal se den.

I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge. Men ønsker du bare å lese selve hovedhistorien, eller rettere sagt selve krimfortellingen om gutten, er ikke det nødvendig. Jeg er selv veldig kronologisk i hodet og liker best å lese historier i rekkefølge, men jeg vet ikke alle bryr seg om det. Bøkene før Pappas gutt er; Merket for livet, Hvite spor og Skjult agenda.

Venneforespørsel har jeg fått av Vigmostad & Bjørke, Iskald, Bevisets stilling, Dvalen og Pappas gutt fra Gyldendal, Svart vann fra Pax forlag og Ildbarnet fra Font forlag. Bøkene har jeg fått som leseeksemplarer, men forlagene har ikke gitt føringer på om jeg skulle, eller hva jeg skulle skrive. Det er mine personlige meninger som kommer frem i omtalene.

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen “Nap” (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

“Nap” har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra “gir” i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og “vet” at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.