God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det ble noe krøll med de siste innleggene. Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort, men jeg håper dere fikk delt noen smakebiter likevel.
I dag er jeg på jobb og kikker litt i en bok jeg også har tatt et eksemplar hjem av. Den heter Et spøkelse i halsen og jeg falt absolutt for tittelen uten å vite noe mer om boken. Det viser seg at dette er en ganske spesiell bok.
Et spøkelse i halsen er skrevet av irske Doireann Ní Ghríofa, en forfatter som har fått enormt mange priser. Både for diktsamlingene og denne boken. Hun har gitt ut mange diktsamlinger, men dette er hennes første «roman». I hermetegn fordi dette er en sjangerblandet bok. Den handler om henne selv, som en selvbiografi, men også om en irsk adelsdame som skrev et veldig kjent dikt etter at kjæresten hennes ble drept (kjent i Irland hvertfall), som en historisk roman eller en biografi. Samtidig får du også med dette diktet i boken, både på irsk og oversatt, som en diktbok. Den regnes ikke som skjønnlitteratur skjønner jeg, men vi har likevel plassert den på romanhylla hos oss på jobb. Så den kan nok leses sånn.
Smakebiten er fra et stykke om en bilulykke forfatteren så vidt unngikk:
En eksepsjonelt rolig kvinne noterer opplysningene, ber meg «Vær så snill og gjenta det». Blikket mitt glir frem og tilbake mens jeg snakker, strekker seg mot siden og bakover og fremover igjen, men det er så mørkt ute at jeg ikke ser noen ting; bakspeilet føles både veldig tomt og veldig fullt. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, gir jeg meg selv bort igjen; jeg legger min avgjørelse i hennes hender. Da jeg spør henne om hva jeg skal gjøre, veier jeg en ny spurt i mørket mot den lette glideflukten under en annens direksjon. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, vet hun svaret og sier det med utvetydig fasthet.
I wish it need not have happened in my time,» said Frodo.
Forgiving others could be difficult, but forgiving yourself can sometimes feel impossible.
Tiden hadde stoppet opp. Det intrikate urverket, tilvirket som en hyllest til selve Skaperen og jomfru Maria to hundre år tidligere, hadde ikke slått inn hver hele time gjennom døgnet i manns minne. Klokka hadde heller ikke vist månefasene og stjernenes bevegelser, men samlet støv i kunstkammeret på Christiansborg slott; den var et gammelt krigsbytte fra en forlengst glemt krig. Konger hadde kommet og gått uten at tiden rykket igang igjen på slottet.
There once was a girl,” he murmured, “clever and good, who tarried in shadow in the depths of the wood. There also was a King—a shepherd by his crook, who reigned over magic and wrote the old book. The two were together, so the two were the same: “The girl, the King… and the monster they became.
Books can’t live your life for you. The reader who forgets to walk on his own two feet is like an old encyclopaedia, his head stuffed with out-of-date information. Unless someone else opens it up, it’s nothing but a useless antique.
Inaction in the face of such hard knowledge is at best cowardice; at worst, it’s a rejection of the value of truth, an admission that you prefer a life of lies in spite of the horrors that metastasize from the compounding deceits.
“I can believe things that are true and things that aren’t true and I can believe things where nobody knows if they’re true or not.
It’s never enough, is it? Time. We always think we have so much of it, but when it really counts, we don’t have enough at all.