God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det ble noe krøll med de siste innleggene. Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort, men jeg håper dere fikk delt noen smakebiter likevel.
I dag er jeg på jobb og kikker litt i en bok jeg også har tatt et eksemplar hjem av. Den heter Et spøkelse i halsen og jeg falt absolutt for tittelen uten å vite noe mer om boken. Det viser seg at dette er en ganske spesiell bok.
Et spøkelse i halsen er skrevet av irske Doireann Ní Ghríofa, en forfatter som har fått enormt mange priser. Både for diktsamlingene og denne boken. Hun har gitt ut mange diktsamlinger, men dette er hennes første «roman». I hermetegn fordi dette er en sjangerblandet bok. Den handler om henne selv, som en selvbiografi, men også om en irsk adelsdame som skrev et veldig kjent dikt etter at kjæresten hennes ble drept (kjent i Irland hvertfall), som en historisk roman eller en biografi. Samtidig får du også med dette diktet i boken, både på irsk og oversatt, som en diktbok. Den regnes ikke som skjønnlitteratur skjønner jeg, men vi har likevel plassert den på romanhylla hos oss på jobb. Så den kan nok leses sånn.
Smakebiten er fra et stykke om en bilulykke forfatteren så vidt unngikk:
En eksepsjonelt rolig kvinne noterer opplysningene, ber meg «Vær så snill og gjenta det». Blikket mitt glir frem og tilbake mens jeg snakker, strekker seg mot siden og bakover og fremover igjen, men det er så mørkt ute at jeg ikke ser noen ting; bakspeilet føles både veldig tomt og veldig fullt. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, gir jeg meg selv bort igjen; jeg legger min avgjørelse i hennes hender. Da jeg spør henne om hva jeg skal gjøre, veier jeg en ny spurt i mørket mot den lette glideflukten under en annens direksjon. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, vet hun svaret og sier det med utvetydig fasthet.
Acording to Cleckley (han har skrevet en bok om psykopater), psychopaths are antisocials who excel at seeming social – seeming to feel, desire, hope, and love like everyone else. They exist virtually indistinguishable among society. In fact, the psychopath excels in many ways that others do not. Cleckley’s psychopath is uncommonly charming and witty. He is unflappable and eloquent, keeping his cool under pressure. Under this «mask of sanity» however, is a liar, a manipulator, a person who disregards his obligations with little to no sense of responsibility. He is exciting because he is impulsive, whimsical, and prone to making the same mistake multiple times. His narcissism keeps him from forming any real emotional bonds, and he tends to be promiscuous. His own emotional world is mostly a poor imitation of natural emotions. Cleckley acknowledged that this unique suite of personality traits could suite the psychopath equally well to a career in business to one in crime.