God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne lørdagen har jeg ikke så mange planer. Jeg har lest litt og må se på noen ark jeg har fått tilsendt og som trenger litt redigering. Men det går på tekststørrelse og plassering, så det er egentlig arbeid en kan gjøre uten at hodet er med. Så jeg tror jeg skal lytte på lydbok underveis. Mannen min har begynt å bake lefse og har noen plakater som må lages, så jeg tror dette blir en stille lørdag. I morgen skal jeg være vertsdiakon i kirken (da tar en seg av alt det praktiske i gudstjenesten), men ellers tror jeg det blir lesing.
Boken jeg leste i dag heter Ti amo og er en biografisk roman skrevet av Hanne Ørstavik. Hun skriver om mannen sin, som har fått kreft og om forholdet mellom de to. Han var italiensk og hun flyttet til Italia og bodde sammen med han der. Det er en sterk roman. Jeg har valgt å hente ut en smakebit fra Ti amo. Den står på side 81 i min elektroniske utgave:
Jeg tror at fra nå av vil all glede ha død i seg. Kanskje den alltid har hatt det for andre, at jeg bare har vært naiv. Men jeg har vært så glad, så enkelt glad. Sånn glad kjennes det som at ikke finnes mer. Og en lang periode gjorde bare det å se på deg vondt, jeg kunne ikke se på deg uten å vite at du skal dø, øynene dine, alt i deg sa DØD til meg. Og selv om det ikke er like akutt lenger så går det heller ikke over, nå er det på en måte roligere, nærmest vanlig, døden har blitt en nærværende tilstand, alt bare er som det er, jeg er her sammen med deg og om ikke så lenge så er du her ikke mer.
Tidshjulet dreier, aldre kommer og går, etterlater minner, minner blir legender, legender svinner hen i myter, og selv om mytene er for lengst glemt når Alderen som var opphavet, igjen ruller frem. I en Alder, av noen kalt Den Tredje Alder, en Fremtidens Alder, en Svunnen Alder, reiste det seg en vind i Tåkefjellene. Vinden var ikke begynnelsen. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt når Tidshjulet dreier. Men det var en begynnelse.
1932-1963
Angela tror jeg er altfor kjekk til å være arbeidsledig, og det er søtt av henne å si, men hun tror også ponnier er babyhester, så jeg stoler ikke blint på dømmekraften hennes for øyeblikket.
1819-1892
«Seksti år etter annen verdenskrig sluttet, forsøker en tysk bibliotekar å gjenforene bøker som ble tatt som krigsbytte, med de rettmessige eierne.» erklærer overskriften, og jeg føler trang til å skrike ut til mannen på bildet at jeg er den rettmessige eieren til boken han står med – det falmede, skinninnbundne bindet som flasser nederst i høyre hjørne, boken med den forgylte ryggen og tittelen Epitres et Evangiles. Den tilhører meg – og Rémy, en mann som døde for lenge siden, en mann jeg har sverget på at jeg aldri ville tenke på igjen.
Maroon 5 er en Grammy Awards-prisvinnende pop/rock-gruppe som kommer fra Los Angeles i California. (fra Wikipedia)