Tags
1950, 1960, 1970, 1980, død, kjærlighet, New Jersey, New York, norge, oppvekst, oslo, Pedro Carmona-Alvarez, sorg, tragedie, ulykke, USA
Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman av den norsk-chilenske forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez.
Han er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.
Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:
Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.
I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.
I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse, og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:
Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.
Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.
Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er første bok i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.
Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg
(Først publisert 15. mai 2013)