Tags

, , , , , , , , , , , ,

Det er en bok som har fått utrolig gode kritikker i det siste. Jeg har sett flere krimblogger (og andre blogger) skrive om den, og tenkte det var en bok jeg burde lese. Jeg er tross alt veldig glad i krim. I litteraturstudiet jeg tar har jeg lest en bok som heter Blodig Alvor av Hans H. Skei, den handler om kriminallitteraturen i Norge. Der har jeg lest om hvordan krimromaner skaper orden for oss i en uoversiktlig verden. Den slemme får sin straff og vi kan sove godt om kvelden.

Lille linerle av Myriam H. Bjerkli er ikke blant bøkene Skei skriver om. Jeg begynte på den om kvelden, på sengen, som jeg bruker å gjøre med krim. Og jeg fullførte den klokken 4 om morgenen helt ute av stand til å legge den fra meg. Resten av natten tenkte jeg på handlingen. Dette er ikke en roman som skaper orden for deg, dette er en roman som river og sliter i deg og ber deg våkne opp og selv være med å ta den som er slem.

Marie er syv år den dagen hun blir kidnappet. Resten av sin barndom tilbringer hun i en mørk kjeller sammen med en voksen mann. Vi får vite en god del av det hun tenker og får beskrevet, i forsiktige ord, hva som skjer med henne. Tilbake sitter en mor som savner barnet sitt. Hun blir et lett bytte for en mann som ingen burde være sammen med. I det hele er det flere skadde barn i denne boken, barn som har blitt voksne og som ikke har bearbeidet det som var.

Jeg har mailet litt med forfatteren etterpå. Egentlig snakket jeg med en annen i forlaget. Men jeg tror han syntes det var bedre jeg snakket direkte med henne. Jeg var så istykkerrevet etter å ha lest boken at jeg ikke kunne se hvordan jeg kunne anbefale den til noen som helst. Jeg var redd for å såre og skade og dette skrev jeg til henne. Men Myriam fikk meg til å åpne øynene for det som er utenfor min egen lille verden. For det finnes barn som lever i kjellere. Som blir mishandlet i årevis, enten hjemme i det som skulle være deres trygge hjem, eller i kjellere hos den som kidnappet dem. Det finnes barn som er ofre for menneskehandlere og som lever i en eller annen form for slaveri. Det finnes barn som flykter fra sin verden, bare for å komme til et kaldt samfunn hvor de blir plassert på asylmottak. De får ingen hjelp for traumer eller behandling for indre sår på samme måte som vi ville gitt det til våre egne barn. Det finnes en stor mengde barn som forsvinner fra asylmottak hvert år. Barn ingen leter etter. Barn som bor på gata, eller som har havnet i et nettverk av menneskehandlere og misbrukere. Det finnes voksne som har blitt monstre etter selv å ha vært ofre for mishandling som barn. Det finnes slike monstre som fortsetter mishandlingen fordi det er det de har lært.

Det finnes voksne som slår barn, som drikker slik at barna blir skadet av det, som forlater, svikter og sårer. Det finnes så mye vondt her i denne lille verden vi bor i. Så hva gjør vi med det? Min første innskytelse var til å krølle meg sammen til en ball og ikke se. Ikke ville. Men jeg er heldigvis ikke skapt slik. Det skulle noen ord fra Myriam til for at jeg våget, men jeg har åpnet øynene. Vi har en sønn fra Afghanistan, og er med på å hjelpe barn i Russland. Så det er ikke slik at jeg har vært blind for det som skjer. Det er mer det at jeg har brukt litteraturen som en flukt fra det som gjør vondt, og at jeg ikke ville at de to verdenene skulle møtes. At litteratur skulle bli noe annet enn en reise bort fra det som gjør vondt.

Myriam H. Bjerkli skriver utrolig godt. Hun har fullstendig kontroll på ord og setningstrukturer, på litterære effekter og alt annet som gjør en tekst både meget godt skrevet og fullstendig umulig å rive seg løs fra. Hun har fått seksere på terningen av flere bloggere, og blir lovprist av flere og flere etterhvert som boken når frem til dem.

Anbefal denne boken. Si til alle dine venner at de må lese den. Be bokhandelen eller biblioteket din bestille den til deg. Gi den i gave til en venninne. Jeg tror alle vil takke deg for det. MEN, husk å si at dette blir tøft. Si at du er der for å snakke om det etterpå. For det kan bli nødvendig.

Lille Linerle har jeg fått av Liv forlag, men det jeg skriver er min egen mening.