Tags
1600, heksejakten, historisk, historisk roman, historiske romaner, hittebarnet, smakebit på søndag, Stacey Hall
God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne helgen har jeg blitt et år eldre og har hatt bursdagsselskap. Det er virkelig hyggelig å ha besøk av familie. Mannen min har bakt eplekake og serverte vafler, så jeg ble ganske mett etterhvert. Barnebarnet vårt er også her, så vi har lest litt fra Harry Potter og Ildbegeret. Jeg har også lest i The Space Between Wolrlds av Micaiah Johnson. En bok jeg virkelig, virkelig liker. Så jeg prøver å bare lese litt om gangen så den skal vare lenge! Men jeg har lånt den på biblioteket, så jeg må snart levere den. Jeg fikk litt penger til bursdagen, så jeg har bestilt sesong 11 og 12 av Doctor Who, men jeg skal også kjøpe litt bøker. Da er The Space Between Worlds en kandidat.
Jeg har også begynt å lese Heksejakten av Stacey Halls. Jeg leste Hittebarnet av samme forfatter for ikke så lenge siden og likte den virkelig godt. Så jeg har store forventninger til Heksejakten. Cosmopolitan sammenligner Stacey Halls med Hilary Mantel. Noe som absolutt må være et kvalitetstegn. Jeg vet ikke om boken er oversatt til svensk, men på engelsk heter den The Familiars. Historien er fra England i 1612, en epoke hvor det var veldig farlig å være kvinne. Vi møter en ung husfrue (17) som sliter med å skaffe mannen sin en arving og en annen ung kvinne som blir anklaget for å være heks.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Kvalmeanfallene kom morgen, middag og kveld, og vrengte meg som en lomme. På det meste var det førti ganger om dagen – jeg følte meg heldig hvis det var to. Blodårene i ansiktet sprakk og etterlot seg spinkle, dyprøde stilker rundt øynene, og det hvite i øyet ble rødt som på en demon. Den fæle smaken i halsen varte i timesvis, besk og skarp som et knivblad. Jeg klarte ikke holde på maten. Til kokkas store skuffelse hadde jeg liten matlyst uansett. Selv den deilige marsipanen lå i tykke, uoppskårne plater i spiskammeret, og eskene med kandissukker som ble sendt opp fra London, samlet støv.
De tre andre gangene hadde jeg ikke vært like syk. Denne gangen var det som om barnet som vokste inne i meg, forsøkte å unnslippe gjennom halsen …
De fleste eventyr blekner når de slutter, men med store historier er det annerledes. Jeg hadde drømt om å elske som Julie og bli elsket som Kleopatra. Om å drikke liv til siste dråpe som Falstaff og sloss som Henrik V. Hadde jeg ikke kommet nærmere enn et fjernt ekko nå og da, var det ikke fordi jeg ikke forsøkte. Og ikke uten belønning: Selv de svake ekkoene hadde formet livet mitt til noe dypere og rikere enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg på egen hånd. I Shakespeare hadde jeg sett hva det betydde å elske og le, hate, svike og til og med drepe: Alt det lyseste og mørkeste i menneskesjelen.
Eli nikket, hun fant nøkkelen og stakk den i låsen. De vinket til hverandre, Kristin fortsatte mot byen, Eli gikk inn i oppgangen med posthyllene mens ytterdøra gled sakte igjen bak henne.
Skolemestrene forstår det ikke. Hamnet lærer raskt, kan deklamere utenat, men han konsentrerer seg ikke om arbeidet.
Jeg snakker ikke om en villet og bevisst demoni, snarere en besettelse som finner grobunn der hvor jorda er gjødslet med indre raseri, offertenkning og ansvarsfraskrivelse, en slags glassklokketilstand uten noen mottakelighet for andre menneskers perspektiv. Men offerrollen må ikke forveksles med svakhet. Den viktigste erfaringen fra mitt liv med en syk mor er at offeret kan inneha en enorm styrke.