God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb. Og det var en ganske travel dag. På torsdag var mannen min med meg på jobb og skrudde sammen fem bokhyller vi har kjøpt på IKEA. De skal brukes til manga. I tillegg ryddet jeg hele ungdomsavdelingen mens han skrudde. Grunnen til at jeg nevner det nå er at jeg fant endel bøker som manglet opplysninger i katalogen, eller som stod på feil sted. Og det tok jeg meg av i dag. Samtidig var det mye som skulle settes på plass, mange lånere som trengte hjelp og litt her og der som måtte ordnes. Fordelen med en travel dag er at tiden går mye fortere.
Jeg leser endel krim på sengen. Men jeg har vært sløv med å lese på dagen. Men jeg har også hatt ganske travle uker, og da blir det mindre lesing. Jeg håpet at jeg skulle få en lesedag i morgen (søndag). Og da kanskje begynne på en ny bok. Jeg tok med meg hjem The Atlas Six fra jobb. Det er en fantasy skrevet av Olivie Blake, og første bok i serien The Atlas.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for?
But as the words of the story wash over him, he traces the sentences with his fingers, trying to recreate the feeling of being grounded, rooted to the spot, nothing more than a body, reading words, allowing his mind to wander elsewhere. He can feel the story take control of his mind, pulling him away. His own thoughts, his worries, that voice, begin to buzz at the back of his mind, and eventually they become nothing but white noise.