Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å låne denne boken på biblioteket akkurat nå. Jeg ser at flere av dere har skrevet om den i bokbloggturneen, men det var i mars i fjor. Uansett ga den meg en fantastisk leseopplevelse. Det er sjelden bøker får meg til å felle tårer, men det klarte denne.

Monsteret kom like etter midnatt. De kommer gjerne på den tiden. Men monsteret som kommer, ligner ikke på det som Conor har hatt mareritt om. Han har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren begynte med behandling for kreft. Det monsteret som kommer sju minutter over tolv, er helt ulikt monsteret i drømmen. Det er gammelt, nesten forhistorisk, og det er rasende vilt. Det forteller at det ønsker seg noe av Conor. Det farligste av alt: sannheten.

Det var forfatteren Siobhan Dowd som begynte på denne fortellingen, men hun døde av kreft før hun ble ferdig. Patrick Ness har skrevet i forordet at han ønsket å skrive en fortelling Siobhan ville like å lese. Og dette er en fortelling som setter spor. En fortelling for barn mindre enn dem på ungdomsskolen og en fortelling for voksne.

Boken er illustrert av Jim Kay. Og de kraftfulle og dystre tegningene tilfører boken mye. De sier noe om mørket i Conor og om mørket i hans situasjon.

Conor’s mor er syk av kreft. Hun blir bare dårligere og dårligere og selv om hverken hun, bestemor eller Conor sier noe om det har Conor forstått at moren kommer til å dø. Og han har tatt på seg skylden for det. Han har et svart mareritt om nettene som handler om dette og som skremmer Conor helt usigelig.
En natt kommer barlinden fra åsen utenfor huset til Conor i form av et monster. Noe overrasket over at Conor ikke blir redd sier det at det skal fortelle tre historier, og så skal Conor fortelle en historie, og den historien skal være sannheten om Conor.

Boken handler om et ensomt barn som snart skal miste sin mor. Et barn hvis far har fått en ny familie og flyttet til USA, et barn som blir mobbet på skolen, et barn med en bestemor han ikke kommer overens med, og et barn som har en mor som skal dø. Den umiddelbare sympatien en føler med Conor blir forsterket av dårlig kommunikasjon innad i familien, og av Conors hjelpeløshet.

Det går ikke bra, men takket være barlinden går det bedre enn det kunne ha gått. Men selv da kommer tårene i slutten.

Boken kan du også lese om hos:
Julies Bokbabbel
I Ninas Bokverden
The Witch of the North
Siljes Skriblerier