Kafka på stranden er årets første bok i Lines lesesirkel. Klikk deg inn på bloggen hennes for spor til flere omtaler.

Kafka på stranden er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami i 2005. Boken blir regnet som et episk verk med forankring både i realisme og drøm.

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeka. Vi møter også Nakata, en underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm.

Jeg elsket denne boken. Både fortellingen om Kafka Tamura, Oshima og Saeki og fortellingen om Nakata og Hoshino. Bare det at Kafka bodde på biblioteket var fint for en som jobber der, men også forholdet hans til menneskene rundt seg var spesielt og fint. Nakata måtte en bare bli glad i. Med sin hjelpeløshet og store overlevelsesevne var han er nydelig karakter og høyt savnet mot slutten av boken.

Jeg vet ikke om jeg forstod alt, eller noe i det hele tatt. Men bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen. Det var et sitat jeg noterte meg som vel forteller deler av hva som ligger bak historien. Eller kanskje det forteller om hva som traff meg i denne meget komplekse historien.

Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen… Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.

Jeg tror jeg kunne lest denne boken flere ganger. Jeg tror at jeg da ville ha lagt merke til ting jeg ikke la merke til nå. Det var så mye å forholde seg til. Det er også hundre flere ting jeg kunne tatt med i dette innlegget. Men for meg ble dette en bok jeg bevarer inni meg, og som jeg ikke helt klarer snakke om. Hodet mitt er fullt av bilder som jeg ikke klarer uttrykke i ord. Men Kafka sa;

Det som er der, kan ikke settes ord på.