NOS4R2 er skrevet av amerikanske Joe Hill. Han er sønnen til den verdenskjente forfatteren Stephen King, og skriver som sin far meget gode mørke historier. Denne boken er en horror/grøsser fortelling om en mann som stjeler barn og om en verden han har skapt som heter Christmasland.

Men før vi ser mer på hva den handler om, la oss se på hva den heter. Hvis du setter sammen lydene av bokstavene og tallene i NOS4R2 får du N-O-S-four-AR-two – som blir til  Nosferatu. Det er den engelske tittelen. I USA heter den NOS4A2. Merk A istedenfor R på grunn av hvordan amerikanerne uttaler A og R. Kanskje det ville være enklest for oss med den amerikanske tittelen, men boken er ikke utgitt i Norge. Jeg har lest bibliotekets utgave og den er utgitt i England. Nosferatu er et tysk ord for en type vampyr – ikke den typen som biter i halsen for å drikke blod. Men absolutt en parasitt som suger det han trenger fra det han tar.

Dette er som sagt en grøsser. Den handler om Victoria McQueen, foreldrene hennes, og de som etterhvert blir mannen og sønnen hennes. Lou og Bruce Wayne. Men den handler også om en meget farlig mann som heter Charlie Manx. I de første linjene fra forlaget om boken står det som fikk meg til å ville lese den. Hør bare her:

Young Victoria McQueen has a gift for finding things: a lost bracelet, a treasured photograph, answer to an unanswerable questions. All she has to do is ride her bike through the Shorter Way Bridge and she’ll come out the other end wherever she needs to be …

Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut.

Da Victoria, eller Vic som alle kaller henne, fikk en sykkel som barn begynte hun å sykle i skogen bak huset hun bodde i. Der stod det en gammel overbygd bro som het The Shorter Way Bridge. Den fikk hun ikke krysse, fordi den var så gammel og ødelagt. Hun gjorde det selvfølgelig likevel, og oppdaget hun at hun kunne finne ting andre hadde glemt igjen fordi broen fikk henne til det stedet denne tingen var. Prisen var en fryktelig hodepine.

På den andre siden av broen fant hun en gang en liten gutt i baksetet av en 1938 Rolls-Royce Wraith med NOS4R2 på bilskiltet. Hun er nå blitt 17 og klar over at broen får henne hvor hun vil i USA. Men at den også er veien til det Charles Manx kaller Christmasland. I boken kaller de dette et inscape, det vil si en verden som er skapt i en persons hode, men som samtidig befinner seg i den virkelige verden. Hill forklarer det i boken. I Christmansland samler Manx på døde barn. De virker levende og har rekke på rekke med tenner. Barna har blitt nosferatu, Manzx er nosferatu og det samme er bilen. Denne turen hvor hun finner gutten i bilen prøver hun å få han ut, men det går ikke. Hun ender opp inne i huset og til slutt setter hun fyr på det. En kort setning om en mye lenger historie, men jeg har ikke lyst til å avsløre alt det spennende.

Opplevelsen i Christmasland var veldig traumatisk. Så som voksen blir Vic alkoholiker og innlagt med psykiske problem. Det er ingen som tror henne og de tror hun har vært psykotisk.  Ingen utenom Lou. Så da Wayne blir borte og politiet kommer for å hjelpe til med å finne ham, rømmer Vic og Lou gjennom The Shorter Way Bridge for å ta opp kampen med Charles Manx og å få Wayne tilbake. Ikke så lenge før Wayne forsvant har Vic oppdaget at hun også kan reise gjennom The Shorter Way Bridge på motorsykkelen sin. Så Vic og Lou bruker den for å flykte fra FBI og politiet.

Dette er selvfølgelig fantasy på den måten at ingen grøsser handler om virkeligheten. Men det som gjør dem til grøssere er at noe er virkelig. At skillet mellom de to er diffust og det fantastiske kan blø over i det virkelige og skremme oss. Bare tenk på grøsserhistorier vi forteller hverandre som barn. Det skumle er nettopp at virkeligheten er så sterkt tilstede. I NOS4R2 møter vi grøsserfiguren Charles Manx, som er en mann i den virkelige verden, og som kjører rundt i en bil som er en forlengelse av seg selv. Han stjeler barn i den virkelige verden og tar dem med et sted ingen kan finne dem igjen. Det er det som er så skummelt. Hvem sitt barn er et neste?

Jeg likte virkelig godt NOS4R2. Den var akkurat passe skummel, og med passe mengde fantasy. Den er skikkelig tykk, på 692 sider. Men den er skrevet på et lett engelsk, eller, lett nok til at det ikke kommer i veien for historien og gjør at du må slå opp hele tiden. Nå er jeg ganske vant med å lese engelsk, men lenge slo jeg opp en stor mengde ord i hver bok jeg leste. Så etterhvert trengte jeg ikke det lenger. Så om du ikke er vant til bøker på engelsk, så anbefaler jeg deg likevel å prøve å lese dem. Noen ganger er det veldig fint å lese hva forfatteren skrev uten å måtte gå gjennom en oversetter.

Jeg har tidligere skrevet noen få ord om Gode ønsker av Joe Hill.