Jordmor på jorda er en historisk roman skrevet av den norske forfatteren Edvard Hoem. Den handler om forfatterens tipp oldemor. Hoem har skrevet flere bøker om sin familie. Den første jeg leste var Mors og fars historie om Hoems foreldre. Så denne, og nå holder jeg på med Slåttekar i himmelen om Hoems oldefar. Den siste romanen i denne “serien” er Heimlandet. Barndom som handler om Hoems egen oppvekst.

I Jordmor på jorda møter vi Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, til vanlig kalt Kristine eller Stina. Hun var en intelligent datter av en skomaker, som ville mer med livet sitt enn å bli husmannskone. Før forordet står det;

– Oldemor Kristine, sa far, – ho gjekk til Christiania for å bli jordmor. – Og så gjekk ho heim igjen, sa eg. – Ja, så gjekk ho heim igjen og var jordmor, i minst femti år.

Kristine bodde i Romsdalen. Der fikk hun et godt forhold til presten og det var gjennom han hun ble anbefalt til jordmor-opplæring. Først dro hun til Molde og gikk på et seks ukers kurs. Men på denne tiden, vi er i rundt 1820, var det kvinnene selv som tok i mot barn. De hadde ingen bruk for jordmor (trodde de). Så for å overbevise dem om at hun kunne det hun drev på med gikk hun til Christiania og til jordmor-opplæringen der. Da hadde hun selv fått et barn med en mann hun ikke var gift med, giftet seg med sin barndomskjæreste og fått et barn med han som døde, så det måtte være tøft å dra. Men en av grunnene var også at hun mistet sitt eget barn. Det ble sett skeivt på en jordmor som ikke kunne beholde barnet sitt.

Dette var en svært interessant historisk roman. Jeg visste virkelig ingen ting om jordmødre i Norge på 1800-tallet og her lærer vi mye. Men samtidig er dette en roman om hvordan mennesker hadde det, om menn som dro i krigen, om barn som døde og om uår da det ikke var mye å spise. Det er en tynn roman, men skrevet i Hoems vakre språkdrakt og som sagt en av flere bøker om hans familie. Sammen utgjør de et vakkert bilde.