24 | mars | 2015 | Betraktninger

Tags

Alec Stevens, Bryan Talbot, Dream, Gary Amaro, historier, house of mystery, John Watkiss, Michael Allred, Michael Zulli, Neil Gaiman, Shea Anton Pensa, Stephen King, tegneserie, tegneserier, the sandman, worlds' end

The Sandman er en tegneserie av den kjente forfatteren Neil Gaiman. Han har skrevet en rekke bøker både for barn og voksne, men denne tegneserien regnes som deler av hans gjennombrudd. Tegneserien ble gitt ut i hefter mellom 1989 og 1996, og i 2011 ble tegningene gitt en oppfriskning i fargene og gitt ut som samlealbum. Det er denne samlingen jeg har og som jeg bruker som utgangspunkt for det jeg skriver. Det har vært endel utskiftning i tegnerene på de ulike albumene, og i volume 8: World’s end, som er boken jeg skal skrive om i dag, er tegnerne Bryan Talbot, John Watkiss, Michael Allred, Michael Zulli, Shea Anton Pensa, Alec Stevens og Gary Amaro. (Alle bildene blir større når du klikker på dem, og tegningene med mer grå farge er fra de opprinnelige bladene.)

Forordet i Worlds’ end er av Stephen King. Han skriver utrolig mye bra. Blant annet:

What I do know about is story. I’m a fan of story. In fact, it might not be going too far to say that story is my life; certainly those lovely figures that dance in the smoke have saved my life from time to time. Neil Gaiman also knows story. He is, simply put, a treasure house of story, and we are al lucky to have him in any medium … Probably the most satisfying thing about Gaiman’s work – the thing that keeps me coming back – is that he has found his way around the standard «snapper ending» without sacrificing the sense of wonder and amazement that make fantasy so satisfying and essential.

Worlds’ end er litt forskjellig fra de andre bøkene i det henseende at den egentlig bare inneholder en historie. Nå er det selvfølgelig helt feil, men bær over med meg. The World’s end er et hus som selvfølgelig ligger ved verdens ende. Når det foregår realitets stormer ute, blir folk som reiser i nærheten av grenser og dimensjoner fanget i dette huset. Der bruker de tiden med å fortelle hverandre historier. Disse historiene blir historier inni historien. Og noen ganger er det til og med historier inni historiene. Ja, jeg vet det er litt komplisert. Men tilbake til realitets stormen. Jeg skal ikke avsløre helt enda hva som er grunnen for den, bare si at noe stort og massivt må skje for at det skal bli en slik storm.

På mange måter ligner dette huset på House of mystery, Abels hus som har fått sin egen tegneserie. Der betaler folk for seg med historier. Dette er imidlertid et annet hus, men jeg tror de har samme oppgave. Det å beskytte mennesker. Det er en broket samling mennesker og andre figurer som møtes denne kvelden. De kommer fra forskjellige århundrer og steder, men møtes her. Vi følger et par som kjører bil idet det blir snøstorm i juni. De kjører av veien og ender opp i huset. Så kommer en rekke med historier.

Auberon, Nuals bror (hvis du husker henne) er der, det samme er to menn fra Necropolis. Vi ser en indisk dame på bildene, sammen med en kentaur og en ung pike som har kledd seg ut som en gutt for å få seile på de store seilskutene. Death og Dream dukker opp i en av historiene og det samme gjør flere kjente karakterer. Historiene er veldig forskjellige og tegnes også på forskjellige måter.

Jeg kommer ikke til å fortelle deg de ulike historiene, de vil du ha mye større glede av å lese selv. Du kan se på tegningene at de inneholder både sjømonstre og død. Men jeg vil si litt mer om realitets stormen. For dette bildet møter oss mot slutten av boken:

Det er en begravelsesprosisjon. Noen, noen enorme, må være død. På det neste bildet kommer en mengde kjente figurer.

Vi ser Titania, Destruction, Bast og flere andre vi har møtt tidligere i tegneserien. Men den vi ikke ser er Dream. Helt tilslutt går to sorgtunge jenter. Death og Delerium.