The Sandman, volume 10: The Wake av Neil Gaiman

27 fredag mar 2015

Tags

begravelse, Charles Vess, Daniel, death, Dream, Jon J Muth, Michael Zulli, Mikal Gilmore, Neil Gaiman, tegneserie, tegneserier, the sandman, the wake, vake

The Sandman er en serie tegneserier skrevet av Neil Gaiman. The Wake avslutter serien som ble gitt ut mellom 1989 og 1996. Det er kommet to oppfølgings bøker. Men i utgangspunktet er dette det siste samlealbumet i The Sandman serien. Jeg skal selvfølgelig skrive om oppfølgings bøkene senere. Heftene i The Wake ble gitt ut i 1995 – 1996 og samlet i samlealbum i 2011. Det er disse samlealbumene jeg har og som jeg bruker som grunnlag for det jeg skriver om. Det har skiftet litt på hvem som tegner bøkene og i The Wake er tegnerne Michael Zulli, Jon J Muth og Charles Vess.

Forordet er av Mikal Gilmore. Han skriver blant annet:

… Gaiman made plain that Sandman was a book that would take us on a tour of horror and hope that was at times frighteningly otherworldly, though also as familiar and profound and surprising as the depths of the human heart itself.

Søsknene til Dream drar til Necropolis for å begynne å forberede Dreams begravelse. Samtidig sitter (den nye) Dream i slottet sitt og tar seg av å gjenskape noen av karakterene som ble drept i The Kindly ones. Han kan ikke gå i begravelsen, men skal møte søsknene sine for første gang etterpå. Dream har minnene til Morpheus, den første Dream. Men det er litt forvirrende for han nå i starten. De ulike karakterene i drømmeriket prøver å gjøre det lettere for ham.Men først og fremst følger vi begravelsen. Kvelden før møtes Dreams familie og venner til en vake. De fleste er der i drømme, men det er virkelig for det. De drikker og forteller historier og tenker på Dream. Om morgenen er det klart for begravelse. The Endless har bygget et enormt mausoleum, og i begravelsen er det tusenvis om ikke millioner som deltar. Også de fleste av dem i drømme.

Lyta Hall kommer til Dream (Daniel) som var hennes sønn, men som ikke er det nå lenger. Daniel kunne hevnet drapet på seg selv, men istedenfor lar han Lyta gå med «You have my mark on you Lyta Hall. No one shall harm you. Put your life together once again.» Så går han til søsknene sine for første gang. Matthew (ravnen) sitter på skuldrene hans og sier «The king is dead, Long live the king«. Som er den engelske måten å annonsere en konges død og den neste kongens komme. Vi møter så Hob i en historie hvor han er på en «renecance fair» og klager på alt som ikke er autentisk. Death kommer for å tilby han å dø nå. Men han er forelsket på nytt og ønsker å leve videre. Etter det kommer det en historie om en gammel kineser som går seg vill i ørkenen nær en av «The soft places» (vi har lest om de før også) til drømmeriket. Og til slutt drar vi tilbake i tid og møter (den gamle) Dream og William Shakespeare. Dream lovet Shakespeare berømmelse om han ville skrive to skuespill for ham. Det første var En midtsommernatts drøm som vi så tidligere i serien, og dette siste er All’s Well that Ends Well.

The Sandman, volume 8: Worlds’ end av Neil Gaiman

24 tirsdag mar 2015

Posted by astridterese in Tegneserier

≈ 5 Comments

Tags

Alec Stevens, Bryan Talbot, Dream, Gary Amaro, historier, house of mystery, John Watkiss, Michael Allred, Michael Zulli, Neil Gaiman, Shea Anton Pensa, Stephen King, tegneserie, tegneserier, the sandman, worlds' end

The Sandman er en tegneserie av den kjente forfatteren Neil Gaiman. Han har skrevet en rekke bøker både for barn og voksne, men denne tegneserien regnes som deler av hans gjennombrudd. Tegneserien ble gitt ut i hefter mellom 1989 og 1996, og i 2011 ble tegningene gitt en oppfriskning i fargene og gitt ut som samlealbum. Det er denne samlingen jeg har og som jeg bruker som utgangspunkt for det jeg skriver. Det har vært endel utskiftning i tegnerene på de ulike albumene, og i volume 8: World’s end, som er boken jeg skal skrive om i dag, er tegnerne Bryan Talbot, John Watkiss, Michael Allred, Michael Zulli, Shea Anton Pensa, Alec Stevens og Gary Amaro. (Alle bildene blir større når du klikker på dem, og tegningene med mer grå farge er fra de opprinnelige bladene.)

Forordet i Worlds’ end er av Stephen King. Han skriver utrolig mye bra. Blant annet:

What I do know about is story. I’m a fan of story. In fact, it might not be going too far to say that story is my life; certainly those lovely figures that dance in the smoke have saved my life from time to time. Neil Gaiman also knows story. He is, simply put, a treasure house of story, and we are al lucky to have him in any medium … Probably the most satisfying thing about Gaiman’s work – the thing that keeps me coming back – is that he has found his way around the standard «snapper ending» without sacrificing the sense of wonder and amazement that make fantasy so satisfying and essential.

Worlds’ end er litt forskjellig fra de andre bøkene i det henseende at den egentlig bare inneholder en historie. Nå er det selvfølgelig helt feil, men bær over med meg. The World’s end er et hus som selvfølgelig ligger ved verdens ende. Når det foregår realitets stormer ute, blir folk som reiser i nærheten av grenser og dimensjoner fanget i dette huset. Der bruker de tiden med å fortelle hverandre historier. Disse historiene blir historier inni historien. Og noen ganger er det til og med historier inni historiene. Ja, jeg vet det er litt komplisert. Men tilbake til realitets stormen. Jeg skal ikke avsløre helt enda hva som er grunnen for den, bare si at noe stort og massivt må skje for at det skal bli en slik storm.

På mange måter ligner dette huset på House of mystery, Abels hus som har fått sin egen tegneserie. Der betaler folk for seg med historier. Dette er imidlertid et annet hus, men jeg tror de har samme oppgave. Det å beskytte mennesker. Det er en broket samling mennesker og andre figurer som møtes denne kvelden. De kommer fra forskjellige århundrer og steder, men møtes her. Vi følger et par som kjører bil idet det blir snøstorm i juni. De kjører av veien og ender opp i huset. Så kommer en rekke med historier.

Auberon, Nuals bror (hvis du husker henne) er der, det samme er to menn fra Necropolis. Vi ser en indisk dame på bildene, sammen med en kentaur og en ung pike som har kledd seg ut som en gutt for å få seile på de store seilskutene. Death og Dream dukker opp i en av historiene og det samme gjør flere kjente karakterer. Historiene er veldig forskjellige og tegnes også på forskjellige måter.

Jeg kommer ikke til å fortelle deg de ulike historiene, de vil du ha mye større glede av å lese selv. Du kan se på tegningene at de inneholder både sjømonstre og død. Men jeg vil si litt mer om realitets stormen. For dette bildet møter oss mot slutten av boken:

Det er en begravelsesprosisjon. Noen, noen enorme, må være død. På det neste bildet kommer en mengde kjente figurer.

Vi ser Titania, Destruction, Bast og flere andre vi har møtt tidligere i tegneserien. Men den vi ikke ser er Dream. Helt tilslutt går to sorgtunge jenter. Death og Delerium.