The Sandman, volume 3: The Dream country av Neil Gaiman

09 mandag mar 2015

Tags

a midsummer nights dream, Auberon, Calliope, Charles Wess, Colleen Doran, dream country, Kelly Jones, Malcolm Jones III, Neil Gaiman, Oberon, Puck, Steve Ericson, Titania

The Dream Country er tredje bok i The Sandman serien og ble gitt ut i hefter i 1990. Jeg har samleutgaven fra 2011 hvor heftene har blitt til kapitler og hvor forlaget har gjort det de kaller recoloring. Det er denne samleutgaven jeg tar utgangspunkt i når jeg skriver. Tegnerne i denne boken er Kelly Jones, Malcolm Jones III, Charles Wess og Colleen Doran. En av fortellingene handler om musen Calliope, og Neil Gaiman har skrevet henne opp som medforfatter. Forordet er skrevet av Steve Ericson. (Alle bildene blir større når du klikker på dem.)

Jeg vil begynne med slutten av forordet (Hvor Neil Gaiman er trollet):

This, then, is the Sandman of your particular bridge, the bridge you came across this morning, the one you will return across tonight. Don’t pay too much attention to the troll underneath, cheeky bastard that he is. He isn’t going anywhere. He’ll still be there tomorrow, and the day after; hear, rather, those other voices in the Neil Gaiman night, They’re feline and Shakespearian, nakedly ambitious and heartbreakingly alone.
It’s a dream you say.
It’s not a dream, they answer.

Den første historien handler om Calliope. Hun er den yngste av den greske mytologiens ni muser. En muse er den som inspirerer mennesker til å skape sang, dans, litteratur og kunst. Hun er den som inspirerer eleganse og episk diktning. Hun er også den som skal ha inspirert Homer til å skrive Iliaden. I denne historien ble hun fanget av en forfatter for mange tiår siden. Han er blitt gammel og selger henne videre til en ung forfatter. Begge to opplever å skrive fantastiske bøker mens Calliope er fanget på loftet. Etter at hun har vært hos denne nye forfatteren ganske lenge roper hun på de ande musene og ber dem hjelpe henne å få friheten tilbake. De sier det ikke er noe de kan gjøre, men at hun bør rope på Dream. I hennes uvilje til å gjøre det forstår vi at de har en fortid (noe også en av musene forteller).

I den neste historien ligger en liten kattunge og sover foran peisen da den blir vekket av en eldre katt, som sier den lille må bli med. Flere og flere katter samler seg langs veier og stier til de slutt er en stor gjeng i et skogholdt. Der kommer en katt for å snakke med dem. Den forteller om hvorfor den er der og hvor langt den har reist før den begynner på historien. En dag var katter mye større og menneskene så veldig små. Da var det kattene som regjerte og menneskene som stelte dem (og var mat for dem). Katten forteller at menneskene slo seg sammen og drømte om å bli herskere. Men ikke bare det, de drømte at det aldri hadde funnes store katter og små mennesker. Nå er det kattenes tur til å drømme sier denne katten. Hvis nok katter går sammen og drømmer at menneskene aldri har vært store, så vil kattene få herske igjen.

Den tredje historien heter A Midsummer Nights Dream. I sist bok møtte Dream en mann på en bar hvert 100 år. En av de gangene møtte han også William Shakespeare der og uten at det blir fortalt forstår vi at de lager en avtale. Avtalen viser seg å være at Shakespeare skal få suksess som forfatter mot å skrive to skuespill for Dream. Det første skuespillet er A Midsummer Nights Dream. Shakespeare og truppen hans møter Dream ute i de engelske heiene og er svært forundret over hvem de skal spille for. Forundringen forandrer seg nesten til skrekk når de ser Alvedronningen Titania og prins Oberon (Auberon), med følge, komme ut av åsen. Titania, Oberon og Puck, sammen med flere alver, er figurer i dette teaterstykke. Det er også figurer fra gresk mytologi. Så stykket blir spilt for dem det handler om og skuespillerne er ganske skvetne da de oppdager dette. Titania og følget hennes koser seg derimot. Puck overfaller skuespilleren som spiller ham selv og spiller resten av stykket selv. Dream sier at dette er et forsøk på å få mennesker til å huske alvefolket lenge etter de har dratt seg tilbake fra vår verden.

Til slutt er det en liten fortelling om en kvinne som prøver å få dø. Hun er skapt om til en superhelt av guden Ra, og uansett hva hun prøver på så er det ikke vanskelig for kroppen hennes å overleve. Hun treffer «tilfeldigvis» på Death, som gir henne løsningen på problemet hennes.

Boken avsluttes med manuskriptet til historien om Calliope. Gaiman skriver at han selv lurte fælt på hvordan man skrev manuskript til tegneserier. Før han hadde prøvd det selv. Han fikk hjelp av Alan Moore, en annen svært kjent tegneserieskaper, og viser oss nå hvordan det skal gjøres.

The Sandman, volume 2: The Doll’s house av Neil Gaiman

09 mandag mar 2015

Posted by astridterese in Tegneserier

≈ 4 Comments

Tags

Brute og Glob, Clive Barker, desire, Dream, fidler's green, Gilbert, Kai'ckul, Malcolm Jones III, Mike Dringenberg, Nana, Neil Gaiman, Robert "Hob" Gadling, Rose Walker, the chorinthian, the doll's house, the endless, the sandman

The Doll’s house er andre bok ut i serien om The Sandman. Den består av 8 hefter utgitt i 1990 og er skrevet av Neil Gaiman. Jeg har samleutgaven som ble gitt ut i 2011 hvor heftene er gjort om til kapitler. Så de er de jeg tar utgangspunkt i når jeg skriver. Tegnerne i denne boken er Mike Dringenberg og Malcolm Jones III. The Doll’s house har en innledning av Neil Gaiman og forord av Clive Barker (forfatter av blant annet Abarat-bøkene) som skriver;

May we open this celebration of the works in your hand by defining two kinds of fantastic fiction. One, the kind most often seen in horror novels and movies, offers up a reality that resembles our own. Then postulates a second invading reality, which has to be accommodate or exiled by the status que it is attempting to overtake (for eksempel aliens, og Superman) …
The second kind of fantasy is far more delirious. In these narratives, the whole world is haunted an mysterious. There is no solid status quo, only a series of relative realities personal to each of the characters, any or all of which are frail, and subject of eruptions from other states or conditions. (for eksempel Edgar Allan Poe, The Sandman og Clive Barkers egen Abarat)

The Dolls’house begynner med historien Tales in the Sand hvor vi møter det som ser ut å være en primitiv stamme i Afrika. Det er en ung manns dag for å bli tatt opp blant de voksne. Han er blitt omskjært, og nå følger han bestefaren ut i ørkenene for å høre historien som bare fortelles en gang. Den handler om en stor, rik by, laget av glass, som en gang lå i ørkenen og om hun som var dronning for denne byen. Hun var ikke interessert i noen av mennene som besøkte henne før hun fikk se Kai’ckul ut av vinduet en sen kvel. (Denne mannen er Dream, men siden dette er tusenvis av år siden likner han også en afrikaner). Dronningen, som heter Nana, får hjelp av dyrene til å komme seg til drømmeriket og treffe igjen Deam.) De to faller for hverandre, men da Dream ber henne bli hans dronning, svarer hun at ingen jordisk kvinne kan bli en Endless’ hustru. Slutten på historien er trist, men allikevel er hele historien en vakker historie.

I neste kapitel, som heter The Doll’s house blir vi presentert for Desire (begjær er min beste oversettelse). Hun bor inne i en stor statue av seg selv, i hjertekammeret. Statuen er så stor at hvert øye er en katedral og det er milevis med tunneler opp og ned. Hver av søsknene (Death, Dream, Desire, Destiny, Destruction og Delerium, Despair) har en hall hvor det henger symboler som gir dem mulighet til å kalle på de andre søsknene. Og i dag kaller Desire, som er både mann og kvinne på en gang og den yngste av søsknene. (Hun/han er også tvilling med Despair). Desire hadde nok fingrene med i historien om Nana og nå ser hun muligheten til å få Dream til å forelske seg på nytt. Husker du dem som falt i søvn i sist bok? Den ene av dem ble voldtatt og fikk et barn mens hun sov, og barnebarnet hennes er det nå Desire vil leke med i forhold til Dream. Dream har sine egne problemer, for han har bestemt seg for å gjenoppbygge drømmeland og da er det fire viktige karakterer som mangler; Brute og Glob, to mindre mareritt som kommer fra Jack Kirby’s Sandmanserie fra 1974. The Cointhian, som er et stort mareritt, skapt av Dream og opptrer for første gang her. Han har tenner istedenfor øyne og en en seriemorder. Og til slutt Fidlers Green, som er en legende om et liv etter døden. Som regel for sjømenn. Han bruker navnet Gilbert når han opptrer som person.

Jenta Desire vil leke med heter Rose Walker. Etter en del frem og tilbake drar Rose for å lete etter broren sin, Jed, og møter da Gilbert (Fidlers Green) og The Corinthian. Samtidig har Brute og Blob dannet sin eget drømmeland i Jeds hode. Med så mye av drømmeverdenen som kretser rundt Rose blir hun det Dream kaller a vortex, en malstrøm. Dette gir den som står i senter for den kontroll over menneskers drømmer og det er farlig.

I en liten fortelling innimellom alt dette om Desire, Rose, og malstrømmen befinner Death og Dream seg på en pub, på noe som ser ut som ser ut som 1600-tallet. Der møter de en mann, som heter Robert «Hob» Gadling. Han påstår høylydt at han ikke har tenkt å dø. Han mener folk dør bare for det er det vanlige å gjøre. Men han skal ikke være så dum. Death og Dream bestemmer seg for at han ikke skal dø og Dream avtaler med mannen at de skal møtes på samme puben om 100 år. Så går århundrene og Dream og denne mannen møtes igjen og igjen. Noen ganger er mannen rik, andre en svært fattig mann, men ingen av gangene ønsker han å dø. Han blir etterhvert som en venn for Dream, som ikke har så mange venner.

Fortellingen om Rose, broen, The Corinthian og Gilbert fortsetter mot slutten av boken. Historien er litt innviklet, men ikke mer enn at du greit klarer følge med på den. Og i en bisetting treffer vi Barbie, som har helt spesiell drømmer, og som vi vil møte igjen senere.

Clive Barker sier også:

There is a wonderful, wilful quality to this mix: Mr. Gaiman is one of those adventurous creators who sees no reason why his tales should’t embrace slapstick comedy, mystical musings, and the grimmest collection of serial killers this side of Death row.

After all, where can the glourios, the goofy, and the godlike stand shoulder to shoulder?

(Alle bildene blir større når du klikker på dem)