The Sandman, volume 3: The Dream country av Neil Gaiman

09 mandag mar 2015

Tags

a midsummer nights dream, Auberon, Calliope, Charles Wess, Colleen Doran, dream country, Kelly Jones, Malcolm Jones III, Neil Gaiman, Oberon, Puck, Steve Ericson, Titania

The Dream Country er tredje bok i The Sandman serien og ble gitt ut i hefter i 1990. Jeg har samleutgaven fra 2011 hvor heftene har blitt til kapitler og hvor forlaget har gjort det de kaller recoloring. Det er denne samleutgaven jeg tar utgangspunkt i når jeg skriver. Tegnerne i denne boken er Kelly Jones, Malcolm Jones III, Charles Wess og Colleen Doran. En av fortellingene handler om musen Calliope, og Neil Gaiman har skrevet henne opp som medforfatter. Forordet er skrevet av Steve Ericson. (Alle bildene blir større når du klikker på dem.)

Jeg vil begynne med slutten av forordet (Hvor Neil Gaiman er trollet):

This, then, is the Sandman of your particular bridge, the bridge you came across this morning, the one you will return across tonight. Don’t pay too much attention to the troll underneath, cheeky bastard that he is. He isn’t going anywhere. He’ll still be there tomorrow, and the day after; hear, rather, those other voices in the Neil Gaiman night, They’re feline and Shakespearian, nakedly ambitious and heartbreakingly alone.
It’s a dream you say.
It’s not a dream, they answer.

Den første historien handler om Calliope. Hun er den yngste av den greske mytologiens ni muser. En muse er den som inspirerer mennesker til å skape sang, dans, litteratur og kunst. Hun er den som inspirerer eleganse og episk diktning. Hun er også den som skal ha inspirert Homer til å skrive Iliaden. I denne historien ble hun fanget av en forfatter for mange tiår siden. Han er blitt gammel og selger henne videre til en ung forfatter. Begge to opplever å skrive fantastiske bøker mens Calliope er fanget på loftet. Etter at hun har vært hos denne nye forfatteren ganske lenge roper hun på de ande musene og ber dem hjelpe henne å få friheten tilbake. De sier det ikke er noe de kan gjøre, men at hun bør rope på Dream. I hennes uvilje til å gjøre det forstår vi at de har en fortid (noe også en av musene forteller).

I den neste historien ligger en liten kattunge og sover foran peisen da den blir vekket av en eldre katt, som sier den lille må bli med. Flere og flere katter samler seg langs veier og stier til de slutt er en stor gjeng i et skogholdt. Der kommer en katt for å snakke med dem. Den forteller om hvorfor den er der og hvor langt den har reist før den begynner på historien. En dag var katter mye større og menneskene så veldig små. Da var det kattene som regjerte og menneskene som stelte dem (og var mat for dem). Katten forteller at menneskene slo seg sammen og drømte om å bli herskere. Men ikke bare det, de drømte at det aldri hadde funnes store katter og små mennesker. Nå er det kattenes tur til å drømme sier denne katten. Hvis nok katter går sammen og drømmer at menneskene aldri har vært store, så vil kattene få herske igjen.

Den tredje historien heter A Midsummer Nights Dream. I sist bok møtte Dream en mann på en bar hvert 100 år. En av de gangene møtte han også William Shakespeare der og uten at det blir fortalt forstår vi at de lager en avtale. Avtalen viser seg å være at Shakespeare skal få suksess som forfatter mot å skrive to skuespill for Dream. Det første skuespillet er A Midsummer Nights Dream. Shakespeare og truppen hans møter Dream ute i de engelske heiene og er svært forundret over hvem de skal spille for. Forundringen forandrer seg nesten til skrekk når de ser Alvedronningen Titania og prins Oberon (Auberon), med følge, komme ut av åsen. Titania, Oberon og Puck, sammen med flere alver, er figurer i dette teaterstykke. Det er også figurer fra gresk mytologi. Så stykket blir spilt for dem det handler om og skuespillerne er ganske skvetne da de oppdager dette. Titania og følget hennes koser seg derimot. Puck overfaller skuespilleren som spiller ham selv og spiller resten av stykket selv. Dream sier at dette er et forsøk på å få mennesker til å huske alvefolket lenge etter de har dratt seg tilbake fra vår verden.

Til slutt er det en liten fortelling om en kvinne som prøver å få dø. Hun er skapt om til en superhelt av guden Ra, og uansett hva hun prøver på så er det ikke vanskelig for kroppen hennes å overleve. Hun treffer «tilfeldigvis» på Death, som gir henne løsningen på problemet hennes.

Boken avsluttes med manuskriptet til historien om Calliope. Gaiman skriver at han selv lurte fælt på hvordan man skrev manuskript til tegneserier. Før han hadde prøvd det selv. Han fikk hjelp av Alan Moore, en annen svært kjent tegneserieskaper, og viser oss nå hvordan det skal gjøres.

The Books of Magic av Neil Gaiman

03 tirsdag mar 2015

Posted by astridterese in Tegneserier

≈ 8 Comments

Tags

Baba Haga, Charles Wess, DC Comics, Doctor Occult, John Bolton, John Constantine, kain og abel, Mister E, Neil Gaiman, Paul Johnson, Phantom Stranger, Scott Hampton, the books of magic, the sandman, Timothy Hunter, Titania

The Books of Magic er en tegneserie skrevet i 1993 av Neil Gaiman. Den ble opprinnelig gitt ut i fire hefter, men jeg har kjøpt dem samlet i en bok. Jeg har lånt dem fra biblioteket flere ganger før jeg kjøpte dem. Dette er altså en av de tegneseriene jeg leser om igjen. Jeg håper du skal få bli kjent med flere av dem utover i mars. Tegningene er av John Bolton, Scott Hampton, Charles Wess og Paul Johnson. Den er publisert av DC Comics.

The Books of Magic handler om at fire menn kommer sammen for å vise den unge gutten Timothy Hunter at han har muligheten til å velge magi. I motsetning til et rasjonelt liv. Gutten har stort potensiale. De fire mennene er Phantom Stranger, John Constantine, Doctor Occult og Mister E. For å gi deg en bedre forståelse av dem presenterer jeg dem her ved hjelp av Wikipedia:

Phantom Stranger: Opptrådde for første gang i 1952 i en serie som het nettopp Phantom Stranger. Han sies å være medlem av The Justice League. Han har fire ulike legender knyttet til hvor han kommer fra og de kan du lese HER.
John Constatine er også hovedkarakter i en tegneserie som heter det samme som han selv. Jeg har lest flere av disse og der er Constatine en detektiv med overnaturlige kvalifikasjoner og på en måte en trollmann. Han opptrådte første gang i The saga of the Swamp-thing i 1985.
Doctor Occult: Opptrådte første gang i 1935 og er den tidligste karakteren som fremdeles dukker opp i tegneserier. Han er også en overnaturlig detektiv, men ikke en trollmann.
Mister E: Denne karakteren har den grusomste bakgrunnen. Som involverer mye vold, først og fremst fra faren. Blant annet tok faren øynene hans, så han er blind. Han dukket først opp i 1980.

(Du kan trykke på bildene og få de større)

De fire mennene tar Timothy med seg til hver sin del av universet. Først tar Phantom Stranger han med til fortiden og noe av det han blir presentert for er DC Comics historie av magikere. Han møter også engler og demoner, ser en versjon av Atlantis og møter Merlin som ung gutt. Nummer to ut er John Constatine, som tar han med seg rundt i verden av i dag. De drar med fly til USA, hvor mange av DC Comics figurer har tilholdssted. Samtidig blir det klart at det er noen som prøver å ta livet av Timothy. Doctor Occult som både er en kvinne og en mann tar blant annet med seg Timothy til Faerie. (Er der noen som vet hva Faerie heter på norsk?). Der møter han både Alvedronningen Titania og den gamle heksen Baba Haga. De besøker også drømmeland hvor Drøm fra The Sandman regjerer. Der er også Kain og Abel som du kanskje husker jeg skrev om i omtalen av House of Mystery. Kain og Abel bor i drømmeriket og jeg kommer nok til å nevne dem når jeg skriver om The Sandman og.

Til slutt drar Mister E han med seg til fremtiden. Lenger og lenger og lenger fremover. Til slutt så langt fremme at de må få hjelp til å komme seg hjem igjen.

(Books of Magic-serien er en tegneserie hvor det kommer ut ett blad i måneden og hvor Timothy Hunter har en hovedrollen. Selv om de har samme navn, er disse fire bøkene jeg skriver om og denne serien ikke samme serie. Den månedlige serien er skrevet av John Ney Rieber.)

Mye av grunnen til at DC Comics ba Neil Gaiman (han var ikke den første de spurte) om å skrive denne serien var at de ønsket å fremheve karakterer som hadde gått litt i glemmeboken. Derfor er også de fire turene Timothy tar så fulle av DC Comics karakterer. Det gjør at dette høres litt kjedelig ut. Men glem ikke at det nettopp er Gaiman som skriver. Med sin mesterlige penn vekker han til live en magisk univers og med dyktige tegnere ved sin side blir dette en fantastisk tegneserie!