1Q84 er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami og ble gitt ut på norsk i 2011. Murakami er en kjent forfatter i mange land og har, før 1Q84, skrevet 12 bøker. Til høsten kommer den norske oversettelsen av hans siste bok ut Pax forlag. Boken har fått tittelen Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår.
Jeg leste 1Q84 mens vi var på ferie i Spania og hadde lange stunder på stranden og i sengen hvor jeg var helt oppslukt av Murakamis univers. I det store og det hele elsket jeg boken så høyt at jeg vet at den blir vanskelig å skrive om. Det er alltid verre å beskrive det en virkelig forelsket seg i.
Boken handler om Aomame og Tengo og er en kjærlighetshistorie og en historie om en verden som kanskje er parallell til vår. Aomame befinner seg i en taxi på motorveien. Det er trafikkkaos og hun ser at hun vil komme for sent til en avtale. Taxisjåføren sier at hun kan gå ut av bilen og klatre ned en nød-branntrapp, og på den måten nå toget dit hun skal. Aomame gjør som han sier og beveger seg der på trappen over fra 1984 til 1Q84. Det er Aomame som gir denne verdenen et navn og Q står for questionmark. Tengo er ansatt som mattelærer i en deltidsstilling og resten av tiden prøver han å bli forfatter. Agenten hans får han til å skrive om et manus som skal leveres inn til en konkurranse. Manuset er egentlig skrevet av 17 år gamle Fukaeri og det de gjør er om ikke på kant med loven, hvert fall moralsk galt. Manuset blir antatt, vinner og gis ut som bok med navnet Luftpuppe. I Luftpuppe lever det et småfolk som snakker med menneskene, og som nok ikke er udelt gode, og den verden de lever i kjennetegnes av at den har to måner. Aomame oppdager etterhvert at 1Q84 har to måner, og gjennom fortellingen i Luftsuppe og alt det som skjer rundt den dras Aomame og Tengo til hverandre.
Jeg kunne fortalt så uendelig mye mer om boken, men jeg tror at gleden over å oppdage de ulike tingene selv er endel av det som gjør en bok god, og jeg vil ikke ødelegge gleden i det for deg. Jeg brukte noen sider på å komme inn i fortellingen, men etter det var jeg oppslukt. En kan se noen ting som må skje på forhånd og en venter og lengter etter at det skal skje. Andre ting kommer som en overraskelse, og hindringer i veien kan få en til å miste pusten.
Selve plotet, historien, er så vakker, innfløkt, så full av detaljer og levende som bare Murakami kan skape den. Han bruker, som han som regel gjør, en “uvirkelig” ting for å gjøre historien mer … Ja, hva skal jeg kalle det? Levende? Virkelig? Menneskelig? Eller lettere for oss å dykke inn i og ta med oss ut det som er viktig? Rent teknisk er det han gjør å bruke en sjanger som heter magisk realisme. Det er en sjanger som kjennetegnes av at historien foregår i en realistisk virkelighet men at det i tillegg finnes noe som ikke kunne ha skjedd i virkeligheten. I denne historien skjer det som ville skjedd i Japan i 1984, men i tillegg er 1Q84 der. Der er to måner og en sekt som snakker med småfolket. Det er kanskje enklere å plukke ut den magiske delen i en annen av Murakamis romaner. I Kafka på stranden er også handlingen hentet fra Japan, men i tillegg finnes det en mann som kan snakke med katter. Jeg slo opp magisk realisme på Wikipedia og der er det en setning som jeg synes er viktig i denne sammenhengen:
De overnaturlige hendelsene i magisk realisme blir aldri eller sjelden forklart eller sannsynliggjort – de er simpelthen en del av tilværelsen som personene i verket godtar og lever med.
Murakami har en meget særegen stemme. Jeg leser nå noen noveller han har skrevet (som er samlet i boken Blindepilen og den sovende kvinnen). Jeg tenkte at hvis jeg hadde lest noen av disse novellene i en 
novellesamling, med mange forfattere, uten å vite at det var Murakami som hadde skrevet den, så hadde jeg likevel forstått det. Han har en måte å forklare verden rundt seg på, et øye for detaljer. Og en fremmedgjøring av vanlige objekter som er så tydelig hans stemme. I den novellen jeg tenker på går to gutter på en helt ny buss og det at det ikke er den gamle bussen, men en ny, får den ene gutten til å føle at han har tatt ett steg ut av den virkelige verden. Uten at det er sagt et ord om det. Murakami bare forklarer hva han ser og tenker. Og så føler vi det.
Men tilbake til 1Q84. Det har tatt meg lang tid å begynne på denne boken, som jeg egentlig har villet lese siden den kom ut. Det er klart at det at den egentlig er en trilogi på ca 1180 sider har noe med saken å gjøre (på norsk er den utgitt i to bind). Men det har også noe å gjøre med at jeg visste Murakami kom til å kreve noe av meg. En vilje til å bli oppslukt, en vilje til å se hva han ville si og en evne til å komme ut på den andre siden med noe nytt. Dette er en av de bøkene jeg kunne ha lest om igjen med en gang jeg var ferdig, det var så mye jeg ville ha med meg at jeg ikke klarte det i en omgang. Men samtidig er dette en av de bøkene jeg virkelig vil huske. Jeg hadde det på samme måte med Kafka på stranden. Men ikke med Elskede Sputnik som jeg også har lest. Jeg ser at flere sier at de ikke fikk noe utav Elskede Sputnik eller at de ikke likte den, så hvis du er en av dem må du ikke la det skremme deg fra å prøve feks 1Q84 og/eller Kafka på stranden.
Jeg har blitt så oppslukt av Murakami og hans stemme at jeg har kjøpt fire bøker til av ham, pluss at jeg lånte Etter skjelvet på biblioteket. (Jeg så den stod på 1001 bøker listen). Det kan godt være at jeg må lese andre bøker mellom hver Murakami bok. Eller egentlig tenker jeg at det er meget sannsynlig, siden bøkene hans er så kravstore. Jeg leste nettopp en novelle jeg ikke forstod slutten på og går med den i hodet. Da er det vanskelig å dykke ned i en ny novelle før jeg har funnet ut av den første. Men en bok i en annen, og kanskje av de lettere sjangrene, hadde passet fint.
Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.
Det var i grunnen godt å få skrive om 1Q84, da måtte jeg tenke igjennom den en gang til. Jeg tror ikke du finner noe objektivitet her, men det viktigste for meg var i grunnen å få sagt noe om hvor utrolig sterkt inntrykk denne boken gjorde på meg.