Tags

, , , , , , , , , ,

Blå øger kan isje lyge er en ungdomsroman skrevet av den bergenske forfatteren Hans Sande. Som tittelen tilsier er den skrevet på dialekt, og her viser jeg min uvitenhet, for jeg er ikke sikker om dialekten er bergensk eller stril. Og om hva som er forskjellen. Mer om det senere. Sande har skrevet en rekke romaner, som oftest på nynorsk og har illustrert en rekke av sine egne bøker.

blå øger kan isje lygeJeg personen i denne boken er en gutt som bor sammen med mor og far i en leilighet. I løpet av boken mimrer han tilbake så lenge han kan huske og samtidig følger vi ham fra han er 14 til han blir 16. Det spesielle med denne gutten og omgivelsene hans er at han er det eneste levende mennesket han vet om. Alt og alle ting rundt ham er laget av elastin. Også foreldrene. Moren hans har grønne øyne som lyser i mørket, og han finner ut at han bare vil stole helt på dem som har blå øyne som han selv. Faren hans leser samme avis hver morgen; Bergens Tidende fra 4. april 1971. Og alt rundt ham er tilpasset den tidsepoken. Da han er ca 16 blir foreldrene byttet ut med nye modeller som skal lære ham nye ting, på samme måte som de ble byttet ut da han var 4 og trengte en ny type rollemodell, og datoen forandres til 2019.

Guttens høyeste ønske er å få møte et annet menneske, men Ålehovvene, som han kaller Lederne, svarer at “Forespørselen kan ikke behandles”. Disse lederne er helt usynlige i boken, utenom at de kan kontaktes gjennom en dataskjerm “The Wall”, og vi får vite svært lite om dem.

Hele boken er skrevet på dialekt, men foreldrene snakker bokmål. Jeg måtte slå det opp for hele boken er skrevet så sømløst og er så lett å lese at jeg ikke husket at det faktisk var to språk i den. Dialekten er bergensk, men gutten er veldig opptatt av strilene og der er derfor jeg blir litt usikker på om det er en egen dialekt og om jeg i så tilfelle ville være i stand til å skille dem. To ganger stoppet jeg opp ved et ord, begge ganger fordi de var så “bergenske” for meg at jeg hørte dem i hodet. De to (tre) ordene var “konen hannes” og “honnes”.

Jeg har lyst til å gi deg en smakebit fra boken for å vise deg hvor fint språket er samtidig som smakebiten viser en typisk tankeprosess hos gutten:

Dele opp, sånn som eg kan gjøre med ordene mine. Ingen andre kan bestemme over ordene mine og bokstavene mine. Eller bok stavene. Ingen kan bestemme over tankene mine. Men kordan og hvordan og kålissen kunne eg bestemme ka som e ekte bergensk, når bergenserne sjøl isje kunne bestemme seg for om det het Eg vet ikkje eller Jeg vet ikke eller bare Vetsje. Sant å sei tror eg isje eg kan bestemme over ordene og tankene mine sjøl heller. De bare dukker opp, og så kan eg løpe etter de for å se kor de har tenkt seg. Men ka kommer først, ordene eller tankene? Kan eg tenke uten ord? Ordlause tanker? Tankelause ord? Eg ligger og snakker med meg sjøl, og så reiser eg meg og går bort til speilet og ser meg djupt inn i øgene og seier: No må du isje lyge!

Gutten forlater aldri leiligheten, han ser bare en skjerm påmalt en himmel på utsiden og han vet ikke om han er det eneste menneske på hele jorden. Men en dag får han en Moira kniv, og siden elastin ikke er noe å skjære i lurer han på om det betyr at han en dag skal ut. Og hva vil han eventuelt finne på utsiden?

Hele romanen beskriver et fremtidssamfunn hvor menneskene har ødelagt seg selv og en annen “rase” (?) kommer inn for å overta. Boken er i utgangspunktet mørk og pessimistisk, men ikke på en negativ måte. Det er mer at den beskriver en tilværelse som må være helt uutholdende. Gutten ønsker seg menneskelig kontakt mer enn noe annet og det er vi alle avhengig av. Den er til tider morsom, med en gutt som analyserer sitt eget ungdomsoppgjør og til tider svært trist. Slutten er fin og optimistisk, men den har jeg ikke lyst til å si mer om enn at den overrasket meg litt og at jeg måtte omstille meg litt i hodet. Men det var en positiv overraskelse.

Denne romanen kan godt leses av voksne, i tillegg til ungdommer. Dystopier er ganske populære i dag, og denne tilfører noe nytt og uutforsket til sjangeren. Jeg har ikke lest noen dystopier som ligner denne. Det er en positiv hilsen til forfatteren, samtidig som jeg også skulle ønske den var litt tykkere og at vi fikk vite noe om Ålehovvene. For dem er jeg nysgjerrig på etter å ha fullført boken.