Dette var første gang jeg leste Trainspotting av Irvine Welsh, men jeg så filmen for noen år siden. Jeg bestemte meg for å se den på nytt for å “friske opp” litt, men jeg orket ikke se den ferdig (Selv om jeg virkelig liker Ewan McGregor).

Boka forteller om en gjeng stoffmisbrukere i Edinburgh i Skottland, som for lengst har gitt opp å bli stoffrie. Hissige drømmer og skjærende lysglimt av nytelse bringer dem gjennom dagene og nettene, før den store og endelige nedturen tar tak i dem.

Trainspotting er debutromanen til den skotske forfatteren Irvine Welsh. Den ser ut som en novellesamling og er skrevet i flere dialekter. Både skotsk, skotsk-engelsk og britisk-engelsk og handler om flere ulike karakterer i Leith. (Som er en forstad i Edinburgh). Karakterene bruker enten heroin selv eller er venner av heroinbrukere. Handlingen er fra slutten av 1980 og har blitt kalt “the voice of punk, grown up, grown wiser and grown eloquent“.
Romanen har siden oppnådd kultstatus, mye på grunn av den store suksessen filmen gjorde. Trainspotting (1996).

I don’t feel the sickness yet, but it’s in the post. That’s for sure. I’m in the junkie limbo at the moment. Too ill to sleep. Too tired to stay awake, but the sickness is on its way. Sweat, chills, nausea. Pain and craving. A need like nothing else I’ve ever known will soon take hold of me. It’s on its way.

Romanen er delt opp i en serie korte historier. Hvert kapittel fokuserer på en hendelse. For eksempel; noen kapitler fokuserer på hovedpersonen Rentons seksuelle moral: I ett kapittel onanerer en gammel mann på ham mens han sover, og i et annet kapittel har han sex med sin døde brors gravid forlovede på badet etter brorens begravelse.

Jeg har fått litt hjelp fra siden liquisearch.com for å forstå hva som egentlig er temaet i denne boken og hva som ligger bak. Og de sier det slik (fritt oversatt): “Welsh utforsker i dybden i fravær av en ekte skotsk nasjonalidentitet. Renton viser en stor selvforakt for landet sitt, som han ser på som en nasjon “colonised by wankers“. Welsh antyder at det idealiserte bildet av “Scotland the Brave” er en falsk arv, en sentimental visjon av Skottland fremsatt av hendelser som Edinburgh Festival. Welsh angriper også unionen gjennom Rentons beskrivelse av farens protestantiske og lojalistiske familie. (Dette er portrettert i filmen etter Renton forteller Sick Boy “It’s shite being Scottish!” og deretter fortsetter med tiraden sin).

Imidlertid er narkotikabruk, og misbruk, den viktigste saken som tas opp. Romanen utforsker hva som forårsaker narkotikabruk og hva som opprettholder avhengighet i sine mange former. Mange kapitler fokuserer på Rentons pågående forsøk på å slutte med heroin og hans påfølgende tilbakefall, og utforsker den kyniske mentaliteten som fører Renton til å bruke narkotika. Romanen ender ganske tvetydig, med Renton som forråder sine venner og drar til Amsterdam med penger de alle hadde fått fra en narkohandel.”

Dette ble en rask gjennomgang av en bok jeg ikke synes det er verd å dvele ved. Den er full av perversjoner og groteske bilder. (Det vil ta lang tid før jeg glemmer scenen i filmen hvor Renton graver i et ufyselig do for å finne opiumspillene sine). Jeg kan godt lese bøker om stoffmisbruk og om livet til dem som bruker narkotika. Men jeg synes denne boken er vel spekulativ. Ikke noe for meg. Antakelig er det ikke noe snev av punker i meg, og det gir meg ingen referanser selv om jeg også vokste opp på 80-tallet.

Forresten. Jeg fant også på nettet hva tittelen betyr. Jeg har alltid trodd det hadde med nettopp trainspotting å gjøre. Men det er visst også slang for å injisere heroin.