I  Bokbloggerturnéen er det i dag min tur til å blogge om boken Arven eller Sjelenes hvelv av Christopher Paolini. I går blogget Hallstensen om boken og i morgen er det Eirinsurr sin tur.

Det begynte med Eragon. Det slutter med Arven. For ikke så lenge siden var Eragon – Skuggedreper og drageridder – bare en fattig bondegutt, og dragen hans, Safira, var bare en blå stein i skogen. Nå hviler skjebnen til en hel sivilisasjon på deres skuldre. Lange måneder med opplæring og kamp har brakt seire og håp, men også hjerteskjærende tap. Og fremdeles ligger den virkelige kampen foran dem: De må slåss mot Galbatorix. Når de gjør det, er de nødt til å være sterke nok til å beseire ham. Og hvis de ikke klarer det, er det ingen som kan klare det. De får ikke flere sjanser. Ridderen og dragen hans har nådd lenger enn noen hadde turt å forestille seg. Men kan de velte den onde kongen og bringe rettferdighet til Alagesia igjen? Og i så fall til hvilken pris?

Eragon, eller Arven bøkene som de heter, er blant mine favorittbøker. Jeg liker drager, og Paolini har klart å lage en “realistisk” type fantasy rundt drager og drageriddere. Denne siste boken er i tillegg en av de beste i denne serien.

Jeg tenkte en stund på hvordan Paolini hadde tenkt seg han skulle få Eragon og Safira sterke nok til å slå Galbatorix. Og mye av boken handler nettopp om dette. Varden har en stor hær, men mot to drager, en ond konge som også er en stor trollmann og har en stor hær, burde de ikke ha en sjanse. Og løsningen er briljant! Jeg vil ikke fortelle deg hva som skjer, men det er en av de tingene hvor du ser tilbake på løsningen og tenker at det var den eneste “realistiske” svaret!

Noen deler av denne boken er ganske triste. Krigen er ved sin ende og mye må bli anderledes, men samtidig er dette en så fantastisk fantasy at du ikke kan unngå å lese den. Noe av det beste med disse bøkene handler om forholdet mellom Eragon og Safira. De har et så tett og kjærlighetsfullt forhold at en nesten blir misunnelig, og som i all fall gir en lyst på sin egen drage! Men også forholdet mellom Eragon og alven Arya betyr mye for bøkene.

Har du ikke lest noen bøker om Eragon så er det på tide å plukke opp den første og fortape deg i krigen mellom det gode og det onde. Bøkene er riktignok ganske tykke, men lettleste, og så spennende at du flyr gjennom dem. Det eneste som er feil med dem er at dette var den siste boken.

Men forfatteren sier i etterordet:

 Men jeg har ikke tenkt å forlate Alagesia. Jeg har lagt for mye tid og arbeid å bygge opp dette universet, og en eller annen gang i fremtiden skal jeg vende tilbake til det. Kanskje går det noen år for det skjer, og kanskje skjer det om én måned. For øyeblikket vet jeg ikke. Men når jeg vender tilbake, håper jeg å ta fatt på noen av mysteriene som ble stående uløst i serien.