I går var jeg på Forfatterne kommer, som er Gyldendals forlagsmøte i høst. Vi ble invitert til De røde sjøhus til god mat og drikke, og til møte med en hel rekke forfattere. Jeg var der sammen med en stor gjeng gode kolleger, og noen bokbloggere. Kvelden var to delt, først presenterte Anne Cathrine Knudsen, som er salgssjef i Gyldendal, noen bøker og etterpå samtalte Aslak Nore med forfatterne.
Blant bøkene som ble presentert i første del la jeg spesielt merke til Antikvitetshandleren i Charleston av Beth Hoffmann, Bellman & Black av Diane Setterfield, Vindeltorn av Tone Almhjell og Sanger til Willow Frost av Jamie Ford. To av disse var jeg så heldig å få med meg i posen hjem! Diane Setterfield er kjent for boken Den trettende fortellingen, som også er en av mine favorittbøker, så den gleder jeg meg til å lese. Jamie Ford har før skrevet Hotellet på hjørnet av bitter og søt som også er en nydelig bok, mens Beth Hoffmann er kjent for Cee Cee Honeycuts reddende engler. Vindeltorn er den norske utgaven av (norske) Almhjells The Twistrose Key som er en av Penguins storsatsninger denne høsten. Boken er allerede solgt til 10 land før utgivelsen.
I del to fikk vi møte flere av mine favorittforfattere. Den første på scenen var Jørn Lier Horst med boken Hulemannen. (Jeg hadde boken med meg i vesken og fikk signatur dedikert til mannen min i den – en glad mann, da jeg kom hjem og viste den frem). Horst snakket litt rundt hvordan han skriver bøkene blant annet det å være strukturert som en ting han har lært seg i politiet. Samtidig har han en gang uttalt at det ikke skulle dukke opp fæle norske seriemordere i hans bøker, siden vi egentlig ikke har så mange av dem. I Hulemannen dukker det allikevel opp en seriemorder, med det alibiet at han er amerikaner. Horst har også hospitert en uke i krimseksjonen i VG for å kunne skrive om journalisten Line på en mer troverdig måte. Horst fortalte også litt om barnebokserien Detektivbyrå nr 2.
Den neste på scenen var Asgeir Ueland. Han har skrevet en bok om tungtvannsaksjonen. Med undertittel; Historien om den største krigsoperasjonen på norsk jord. I boken drar han frem historien til Einar Skinnarland som ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda i mars 1942, før de andre, og som spionerte på tyskerne ved Vemork. Han flyttet til USA rett etter krigen og historien hans har ikke blitt så kjent som de andres.
Så var det Helene Uris tur til å snakke om den nye boken sin, Rydde ut. Dette er en delvis selvbiografisk bok om det å rydde ut etter sin mor. Men den inneholder også en del om språkdød og om Elinor som drar til Finnmark for å studere det utdøende språket samisk. Uri snakket om utfordringen ved å blande fiksjon og virkelighet, jeg-personen som er henne selv og Elinor som er oppdiktet. Hun bruker Elinor som et talerør for det som blir for vanskelig å snakke om i sin egen historie. I løpet av skriveprosessen finner Uri ut at hennes oldefar var same og hun begynner med slektsforskning for å finne ut mer. Dette forsterker hennes tilknytning til Finnmark og samene, som Elinor skal studere.
Atle Antonsen og Johan Golden hadde med seg boken sin; Statsråd vant spekeskinke og leste utdrag fra den til begeistret later fra publikum. Boken er en samling “ikke nyheter”, “nesten kjendis nyheter” og andre morsomme saker hentet fra lokalaviser landet rundt. Vi fikk høre om “tom for popcorn”, “krever erstatning for søppelsekker”, “ikkje spesielt glatt i Sirdal”, “gikk av i Skrova, skulle til Leknes” osv. lest med fantastisk innlevelse og de dype og litt ironiske stemmene vi kjenner fra radioen. Boken vil jeg gjerne lese, men den skulle helst ha kommet på lydbok lest av guttene selv!
De neste to bøkene som ble presentert er en jeg gjerne vil lese og en jeg har lest nesten ferdig. Cecilie Enger fortalte om Mors gaver som er en bok basert på de 40 julegavelistene Enger fant da hun ryddet ut i morens leilighet. Enger sier det var både sårt og fint å dele morens ting, men hun stanset opp ved listene og fant gjennom dem et blikk av familiens historie. De viste hvem som var født og hvem som døde og hvordan det å gi gaver endret seg fra begynnelsen av 60-tallet til midten av 70-tallet. I begynnelsen var alt håndlaget, mens etter hvert ble flere ting kjøpt. Dette gir også et bilde av Norge i den samme perioden, et bilde av hvordan familieliv og økonomi endret seg. Boken jeg er snart ferdig med er Siri Pettersens Odinsbarn. Første bok i serien Ravneringene. Det er en fantastisk ny norsk fantasy som jeg er helt forgapt i. Pettersen sier at boken er basert på folks overtro, men ikke på norrøn mytologi. I boken er mennesker en myte eller et sagn og også bærere av Råta. Noe en dør av. Så det er med stor skrekk hovedpersonen begynner å forstå at hun er menneske. Jeg skal spare resten til omtalen min kommer. Men det var veldig fint å se en så sjarmerende og morsom forfatter snakke om en bok jeg liker så godt.
Den neste på scenen var Olav Viksmo-Slettan, som blant annet er stemmen vi kjenner fra Melodi Grand Prix. Han har skrevet en bok som heter Full storm, og som handler om naturkatastrofer og ekstremvær i Norge. I denne boken er der historier om skred og stormer. Og om kjente ulykker forårsaket av uvær. Av lokale historier i Rogaland kan nevnes St. Svithun ulykken på Ådneram i 1980 og Røværulykken utenfor Haugesund for 114 år siden. Viksmo-Slettan forteller også at sjansen for å dø i ditt eget hus av ekstremvær er 1000 ganger større enn å vinne i lotto. Men trøster oss i Rogaland med at dette er et trygt fylke!
Den siste boken som ble presentert var Ingar Sletten Kolloens biografi om Ingrid Espelid Hovig. Boken, som bare heter Ingrid, er et portrett av Norges nasjonal husmor og tilegnet husmødre (og fedre) opp igjennom historien. Kolloen har portrettert mange kjente personer, som for eksempel Dronning Sonja og Knut Hamsund. I denne boken gir han oss Hovigs personlige historie i tillegg til den mer offentlige delen av henne. Kolloen forteller at Hovig blant annet, hadde en søster som bodde på psykiatrisk institusjon hele livet og en bror som ble skutt av tyskerne. Det var en sterk historie og å høre på. I gaveposen fikk vi en brosje med bilde av Ingrid Espelid Hovig som jeg har på meg på jobb i dag. Den kan jeg tenke meg kunne passe godt på min manns kokkeuniform, så vi får sloss om den!
I dag er det søndag og Mari hos Flukten fra virkeligheten samler sammen smakebiter fra bøkene vi leser på. Et fint boktema å være med på.Jeg har blitt fortalt av folk som ikke har noe grunnlag for å vite det, at et menneske i sine siste sekunder ser hele livet passere i revy. Hvis det er tilfelle, kunne en kyniker hevde at William Bellmans siste sekunder gikk med til å minnes den lange rekken av kalkyler, kontrakter og forretningsavtaler som utgjorde livet hans. Men egentlig, idet han nærmet seg grensen til det andre stedet – en grense som vi alle før eller siden vil sette kursen mot – gikk tankene hans til dem som allerede hadde krysset grensen til dette ukjente landskapet: kona hans, tre av barna, en onkel, et søskenbarn, og noen barndomsvenner. Da han hadde tenkt på disse kjære og savnede, og fortsatt var en liten stund unna døden, var det tid for et siste minne. Det han gravde fram, etter at det hadde ligget arkeologisk begravd i hodet hans i førti år, var en kornkråke.
