God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin dag i dag. På fredag var jeg ferdig med sommerjobben på biblioteket, men jeg har fått en god del vakter til høsten, og håper på fler. Så jeg fortsetter å jobbe på biblioteket. Jeg er fremdeles bare vikar, men man kan jo håpe at det skal bli en ledig stilling etterhvert. Det er fantastisk å være ute i jobb igjen. Jeg nyter hver dag.
I dag har jeg hatt lesedag og har prøvd å minske litt på antall bøker jeg har lånt fra biblioteket. Den største faren med å jobbe der er alt en ser som en har lyst til å lese! Det gjør at jeg tar med hjem litt for mange bøker. I dag har jeg lest både manga og en dystopi, og du skal få smakebit fra dystopien. Den heter En hellig lund og er skrevet av Vidar Sundstøl, men den er dessverre ikke oversatt til svensk.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne like etterpå.
De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykriatisk avdeling.