Tags

, , , ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Vi har et nydelig vær på Vestlandet (eller i hele landet, tror jeg). Så jeg har sittet i hagen og lest, noe som er et sikkert tegn på at våren har kommet. Jeg synes det er nydelig å sitte i solen og lese. Jeg har akkurat fått den siste boken i serien om Jack Reacher fra biblioteket (siste som er kommet ut til nå) og gleder meg til å lese den i solen. Men det er litt trist at det ikke er gitt ut flere (det kommer en til på engelsk senere i år). Så nå må jeg se meg om etter andre bøker å fordype meg i. Jeg har lånt den første boken til Val McDermit og håper at det skal være en ny serie jeg vil like. Men jeg har også noen bøker av Octavia E. Butler jeg ikke har lest.

I går hentet jeg Sendebudet (Sändebudet på svensk) av Yoko Tawada på biblioteket, den ser jeg også frem til. Det er en satirisk dystopi skrevet i kjølvannet av Fukushima-ulykken. (En ulykke i et atomkraftverk i Japan i 2011). I beskrivelsen står det: «I et fremtidig Japan, som etter en stor miljøkatastrofe har isolert seg fra resten av verden, har de eldre sluttet å dø mens barna blir født med merkelige kroppslyter. På øya er dyrene utryddet og jorda og luften fordervet, statsapparatet er blitt privatisert og fremmedspråk forbudt.» Det hørtes veldig spennende ut. Jeg elsker dystopier, så jeg er glad jeg fant frem til denne.

Her er en smakebit fra boken:

Sendebudet«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter