Tags

, , , , , , , , ,

14Det er deilig å være litt dramaqueen og legge vekt på at jeg er virkelig forkjølet og helt alene i Oslo. Men egentlig er jeg ikke alene og forkjølelsen kommer jo til å gå over. Jeg er ikke alene fordi jeg går på skolen sammen med en gjeng virkelig trivelige folk og møter mange engasjerte “litteratur-mennesker”. Og i dag har jeg også hatt en skikkelig god og lang prat med en flott venninne fra Hidra. Det gjør godt og kan til og med være med å minske hjemlengselen. For det har jeg. Jeg har en vakker familie, og da lengter man selvfølgelig. Venninnen min, Gunnhild, tar geriatri som påbygg til sykepleien og er en tøff dame som også er kunstner. Jeg har et nydelig bilde malt av henne på stueveggen. I dag ga hun meg tegningen til høyre. Håpet. Det vi lever på. Og en ting som er viktig for meg, for jeg vet hvordan det er å leve uten. I 2013 fikk jeg diagnosen ME, eller kronisk utmattelsesyndrom. Det var et stort problem lenge, men ikke nå lenger – så nå er håpet tilbake i livet mitt.

Sist du hørte fra meg var på torsdag, og nå er det snart torsdag igjen (OK, onsdag). Jeg har gjort litt etter det og, men heldigvis ikke så mye som i sist uke! (Se tidligere innlegg) På fredag var jeg på Det norske teateret og så Fugletribunalet. Jeg har lest boken av Agnes Ravatn og valgte stykket på grunn av at jeg likte boken (den vant også Bokbloggerprisen for årets roman i 2013). Men det var rart å se den på scenen. Stykket er regissert av Marit Moum Aune og i rollen som fantastisk spilt Allis finner du Marie Blokhus, sammen med Niklas Gundersen som Bagge. Gundersen spiller en flott Bagge, men den rollen er mørkere og sintere og nesten skremmende der den får utfolde seg.

PÅ BILDET: Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Dramatisert av Ingrid Weme Nilsen, regissør Marit Moum Aune, scenograf og kostymedesignar Milja Salovaara, lysdesignar Per Willy Liholm, lyddesignar Knut Nikolai Bergstrøm, koreograf Niklas Gundersen, dramaturg Ingrid Weme Nilsen. Urpremiere 21. mars 2015 på Scene 2

Fugletribunalet: Marianne Krogh som Måke, Ingrid Jørgensen Dragland som Stokkand, Marie Blokhus som Allis, Fride Whinter som Ørn og Niklas Gundersen som Bagge. Fotograf: Dag Jenssen (Fra Det Norske Teaters pressebilder)

Boken handler om Allis som har ligget med kringkastingssjefen og fått programlederrolle på TV. De blir avslørt og hun blir sagt opp fra jobben og i det hele ganske ydmyket. Hun rømmer ut på landet, i havgapet, til en rolle som hushjelp for Bagge. Han sier han er gift og at kona er “borte”, og trenger noen til å lage mat og holde hagen i orden. Allis merker at noe er feil, men hun har ingen steder å dra. Selv når Bagge begynner å bli mørk og truende rømmer hun ikke lenger enn en tur med bussen. På teateret ble Allis sine følelser, seksualitet, og tanker spilt av tre fugler. En måke, en kongeørn og en stokkand. Etterhvert er måken også kvinnen på butikken og anden Bagges kone. Kongeørnen er Allis sin seksualitet. Jeg var ikke helt forberedt på nakne skuespillere og en ganske så tydelig “klåing”. Heller ikke helt Bagges mørke/sinne. Selv om jeg har lest boken. Så enten har jeg glemt det siden 2013 eller så legger teaterstykket mer vekt på denne delen. Jeg er glad jeg hadde lest boken på forhånd, siden jeg da kunne “lese mer mellom linjene”, men samtidig var det et virkelig flott stykke, og glimrende spilt. Så du kan se det uten forhåndskunnskap.

best-of-memoNå holdt jeg på å glemme noe viktig. Og det ble litt typisk. For på fredag hadde vi besøk av Oddbjørn By på skolen. (Verdensmester i hukommelse 2006) I fire timer fikk vi trene på Memo-teknikker, noe jeg har lest om tidligere og var overrasket over hvor enkelt det var. By snakker om at poenget er at man lagrer ny kunnskap i langtidshukommelsen fordi den da blir værende, mens det som lagres i korttidshukommelsen fort kan bli borte. Så han knytter ny kunnskap til geografisk hukommelse. Vi begynte med en øvelse hvor han sa vi skulle se for oss et hus vi husket godt. For meg ble det mors leilighet. Så skulle vi huske et ord og et verb i forbindelse med rom i huset. Det var kjempeenkelt. Etterpå viste han oss hvordan vi hadde lært italienske verb. Siden jeg ikke hadde så bruk for det var neste øvelse å huske de ti største landene i verden basert på geografisk utstrekning. Det var viktig å skrifte hus (det kan også være en gåtur eller lignende), så mitt neste sted var huset jeg bodde i som liten. For å forstå hva han gjør så skal jeg forklare litt av hva han sa. På trappen står en russ, i gangen er en gås, på kjøkken er Mikke Mus, i neste rom er en kinakål, neste kaffe, neste en kenguru, neste en indianer, neste (fotballspilleren) Messi, neste en kasse og til slutt en allergisk person. Så de ti geografisk største landene er: Russland, Canada, USA, Kina, Brasil, Australia, India, Argentina, Kazakstan og Algerie! Ser du? Russ – Russland, gås – Canada (gås), kinakål – Kina, kaffe – Brasil osv. Jeg var til og med så heldig at jeg vant en bok av ham, Best of Memo, fordi jeg kunne liste opp flest fugler på 1 minutt. Det var av en eller annen grunn Vidar ikke så overrasket over.

Dette ble igrunnen langt nok tenker jeg. Jeg må heller komme tilbake til denne uken. For nå må jeg bruke noen timer på 1800-tallet og først definere nyromantikk og så begynne på presentasjonen av 6 forfattere fra denne perioden, sammen med en bok av hver.

Jeg har bare lyst til å fortelle at det går to flotte bokbloggere i klassen min. Det er så fint å møte andre bokbloggere man ikke kjenner fra før, så her er også bloggene deres. Øyvind med Bokormen Sommerstad, og Lisa med Bokfiol.

OBS: Helt til slutt. Øyvind minnet meg om noe viktig. Fordi jeg har flyttet bloggen over på nytt domene er det flere linker som ikke funker fordi de viser til den gamle bloggen. De ser ut som for eksempel https://astridterese.wordpress.com/årstall/dato/blabla – Jeg prøver å fikse dem alle sammen, men det tar åpenbart litt tid. Om du skulle komme borti en slik link så kan du ta vekk wordpress.com og erstatte det med .no – altså (dot)no. Da finner du det samme innlegget på domenet jeg har nå. Det blir altså https://astridterese.no/årstall/dato/blabla.