Tags

, , , , , ,

De fem fyrstikkeneFor ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å lese Hans Olav Lahlums bøker om Kolbjørn Kristiansen, med kallenavn K2. Det var fornøyelig lesing og jeg koste meg gjennom Menneskefluene, Satellittmenneskene, Katalysatormordet, Kameleonmenneskene og Maurtuemordene. Det ble ekstra fine bøker da jeg leste dem i sammenheng på denne måten. Nå nettopp gikk det opp for meg at det også var gitt ut tre krimnoveller, med tittelen De Fem fyrstikkene, med de samme hovedpersonene. Så den måtte jeg få med meg

De tre novellene er av middels lengde og handler om hver sin drapssak. Kolbjørn Kristiansen blir kalt ut til dem alle tre men trenger hjelp fra “Geniet på Frogner”; Patricia Borchmann. Hun har hjulpet ham i alle bøkene og også nå i disse kortere sakene.

I den første er en gammel kvinne blitt skutt. I huset, utenom den drepte, var bare butleren og den ene nevøen. Men denne nevøen mente absolutt at den andre nevøen hadde drept kvinnen. Praticia Borcman er fremdeles litt sur på Kolbjørn etter slutten på Katalysatormordet, men hjelper til litt i telefonen mot slutten. I den andre novellen er en kjent forfatter drept med gift. Også her er det bare en begrenset mengde personer som kan ha stått for mordet, men her trenger virkelig Kolbjørn hjelp fra Patricia for å få hode og hale på saken. Den siste novellen dreier seg om drapet på en tidligere motstandsmann. Bakgrunnen ligger i et forræderi mot motstandsgruppen og menneskene som var en del av gruppen har måttet leve med å ikke vite hvem som betro dem. Dette er den mest innviklede saken. Og også den som gjør det veldig tydelig hvor Kolbjørn hadde vært uten Patricia.

Bøkene til Lahlum har handling fra 70-tallet og begynner som regel med en innføring i de største sakene folk er opptatt av. De er tro mot det jeg vil kalle 70-tallets oppførsel. Det vil si hvordan det var vanlig å snakke til hverandre eller oppføre seg, og som ble regnet som vanlig høflighet. Det er klart Kolbjørn trenger å komme på innsiden av denne høfligheten, men det gjør han på en varm og medmenneskelig måte. Og også med hjelp av Patricia.

Språket i novellene er godt og i “typisk” Lahlum stil så disse bøkene og disse novellene anbefales.

Boken har jeg lånt på biblioteket.