Tag Archives: Universitetet i Agder

Tonje Glimmerdal av Maria Parr

29 onsdag nov 2017

Posted by in Skole, Skolebibliotekkunnskap

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Vår andre oppgave i Skolebibliotekkunnskap er å skrive et blogginnlegg om en barnebok. Jeg valgte Tonje Glimmerdal og blogginnlegget deler jeg her nedenfor.

Tonje Glimmerdal er en fantastisk nynorsk barnebok fra 2009, skrevet av Maria Parr. Den handler om Tonje og de nærmeste omgivelsene hennes, i perioden fra vinterferien til påskeferien, og jammen skjer det mye på den korte tiden.

I begynnelsen av boken finner du kart over dalen, før Parr forklarer deg veien du skal gå opp til Tonjes gård i Glimmerdalen. Tonje er nesten 10 år og “Glimmerdalens vesle dunder” som både speiler “vidunder” og “dundrer”. For fantastisk er Tonje, og mye lyd følger henne. Enten hun synger mens hun står på ski ned til Veslehammaren eller når hun fyker gjennom dalen på spesiallaget kjelke. Best er det når hun kan synge til bestevennens felespill, og først og fremst til sangen “Blåmann, blåmann”.

Bestevennen er 74 år gamle Gunnvald. For andre barn enn Tonje bor det ikke i Glimmerdalen. Tonje bor sammen med pappa, mens mamma er på Grønnland og forsker på issmelting. Mamma er borte lange stunder om gangen, men boken fokuserer på hvor fantastisk det er når hun kommer hjem og ikke på hvor frustrerende det må være at hun er borte. Tonje har to tanter, Eid og Idun, som er tvillinger og ti år eldre enn henne og som har gitt henne livsmottoet “fart og selvtillit”. Hun beundrer hvordan de hopper på ski og tar salto, og målet er å klare det samme som dem.  Faren sier til dem som lurer på hvor hun er når de kommer på besøk at “Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att om kvelden”. For Tonje er et ute-barn som ikke har problem med å finne ting å gjøre for å fylle dagen. Og faren er den trygge som kommer og ser etter henne når hun ikke kommer hjem “Pappa er nesten som fjella i grunnen, tenkjer Tonje. Alltid her.”

Gunnvald er fadder, bestevenn og mester til å spille fele. Musikken er viktig for Tonje, den fyller henne og fyller dalen. I påsken fyller den også kirkerommet. Men Gunnvald har også en stor hemmelighet. Etter han tidlig på våren havner på sykehus med lårhalsbrudd kommer Heidi og slår seg til på Gunnvalds gård, og Tonje finner snart ut at Heidi er Gunnvalds datter. Det blir umulig for henne å besøke Gunnvald på sykehuset da hun får vite av gamle Nils, en dag han er full, at Gunnvald ikke har holdt kontakten med Heidi siden moren tok henne vekk fra Glimmerdalen da hun var 12 år. Nils uttaler i samme samtale det Maria Parr sier er den viktigste setningen i hele boken: “Det er aldri barna sin feil”.Tonje savner å ha andre barn å leke med og da hun ser to gutter på veien i vinterferien tror hun ikke sine egne øyne. Etter en innledende slåsskamp med den yngste gutten, Ole, blir hun bestevenner med både ham og broren Bror. De bor på helsecampen til Klaus Hagen sammen med moren og lillesøsteren fordi faren “plutselig” ikke kunne ha dem hos seg i ferien. Klaus Hagen vil ikke ha barn på campingplassen, i grunnen skulle han gjerne sett at han slapp å forholde seg til Tonje og. Tonje ordner det slik at Ole og Bror med mor og lillesøster flytter til Gunnvalds gård og er der på ferie istedenfor. Det blir en fantastisk ferie for Tonje. To gutter å stå på ski med og to å teste Gunnvald sine kjelker med.

Tonje savner å ha andre barn å leke med og da hun ser to gutter på veien i vinterferien tror hun ikke sine egne øyne. Etter en innledende slåsskamp med den yngste gutten, Ole, blir hun bestevenner med både ham og broren Bror. De bor på helsecampen til Klaus Hagen sammen med moren og lillesøsteren fordi faren “plutselig” ikke kunne ha dem hos seg i ferien. Klaus Hagen vil ikke ha barn på campingplassen, i grunnen skulle han gjerne sett at han slapp å forholde seg til Tonje og. Tonje ordner det slik at Ole og Bror med mor og lillesøster flytter til Gunnvalds gård og er der på ferie istedenfor. Det blir en fantastisk ferie for Tonje. To gutter å stå på ski med og to å teste Gunnvald sine kjelker med.

~illustrert av Åshild Irgens

Det er mange litterære referanser i Tonje Glimmerdal. Tonje sammenligner Heidi med Ronja Røverdatter og selv er hun både en Pippi-figur med det røde håret og en Emil, med et vennskap til Gunnvald som Emil har til Alfred. Heidi har samme navn som den kjente barneboken til Johanna Spyri og det er det en grunn til. Gunnvald leser i denne boken før han drar på sykehuset og Tonje finner den og leser selv. Hele historien om Heidi, som først blir etterlatt hos den sta og vrange Gunnvald som fireåring og så blir tatt med til byen igjen, av moren sin – (ikke tanten), speiler Heidi fra boken. Heidi og Tonje er også veldig like. De har begge vokst opp som det frie naturbarnet, de er begge veldig glade i musikk og de er begge representanter for den frie og uavhengige jentefiguren i norsk barnelitteratur.

~illustrert av Åshild Irgens

Tonje blir sint på Gunnvald som ikke har ringt datteren sin og sint på Heidi som vil selge gården til Klaus Hagen. Det er ikke noe større svik for Tonje enn at Gunnvald ikke har holdt kontakten med datteren og at Klaus Hagen skal få rive Gunnvalds gård og bygge hytter. Hun er like sint på begge to og sinnet står en stund i veien for det hun vet er riktig å gjøre. Både må hun snakke med Gunnvald og si han må ringe og hun må få overtalt Heidi til ikke å selge. Hun setter igang et motstandsarbeid og allierer seg med Ole for å kidnappe hunden til Heidi for å presse henne fra salget. Selv om hun er livende redd hunder.

Tonje Glimmerdal formidler tydelige verdier, gammeldagse fordi det handler om tradisjonelle familieverdier med mor, far og barn og mer moderne i det at det er mor som reiser ut for å gjøre karriere. En finner et kristent verdisyn i bruken av kirken og kirkerommet. Samtidig som vennskap er formidlet som en stor og viktig verdi, og hvor vi får se forholdet til Gunnvald prøvet og istand til å klare den krisen som oppstår. Tonje har et vanskelig forhold til Klaus Hagen, fordi han ikke liker barn og fordi han er pengegrisk. Det er her hovedpersonen selv formidler verdisynet: “Det er heimar og venner og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig. Ikkje pengar.” Men selv der kan det være mulig for en liten jente å formidle at noe er viktigere enn penger.

Tonje Glimmerdal er en realistisk barnefortelling som tar i bruk magisk realisme i enkelte situasjoner. Magisk realisme er et snev av noe “overnaturlig eller uforklarlig” i en fortelling og Parr har lagt til noen ski og kjelketurer som ikke er helt realistiske. Et eksempel er da Tonje renner kjelke fra gården og helt inn på Hurtigruta. Det er i underkategorien Sosial realisme vi kan putte denne boken. Den beskriver den realistiske hverdagen med vekt på miljø og den ytre handlingen.

Maria Parr ga ut Vaffelhjertet i 2005 og kom med oppfølgeren Keeperen og havet i år. Vaffelhjertet er oversatt til sju språk, og Tonje Glimmerdal ble solgt til fem land før den engang var gitt ut på norsk. Det sier noe om Maria Parrs stemme og det universale i verdiene hun formidler. Hun blir sammenlignet med Astrid Lindgren både i valg av hovedperson, men også med miljøskildringene og hvordan hun skriver. Språket er nydelig, Parr skriver et godt og lettlest nynorsk som er med på å befeste den norske naturen og tradisjonen i bøkene. Samtidig er det lett for barn med bokmål som hovedmål å forstå.

Her forteller Maria Parr selv om Tonje Glimmerdal:

Vaffelhjerte fikk Nynorsk barnelitteraturpris 2005 og Tonje Glimmerdal Brageprisen 2009, Teskjekjerringprisen 2009 og Kritikerprisen for beste barnebok 2010.

Skammarens dotter av Lene Kaberbøl ~ en oppgave i skolebibliotekarkunnskap

20 fredag okt 2017

Posted by in Skolebibliotekkunnskap

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har begynt på bachelor i skolebibliotekkunnskap, og tenker at de av av oppgavebesvarelsene mine som handler om litteratur også kan publiseres på bloggen. Den første oppgaven vi fikk har følgende ordlyd:

Oppgave: Vurder en av de litterære pensumtekstene for barn og unge. Drøft i hvilken grad teksten kan engasjere og kommunisere med en ung leser. Begrunn svaret ditt i teori.

Innledning

Jeg har valgt boken Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl fordi jeg mener fantastiske fortellinger er et godt verktøy for å få barn til å lese. Barn utvikler seg fra å bli fortalt eventyr og bruke egen fantasi, inn i den litterære verden. Derfor mener jeg det er bra å tilby dem det som for dem er kjent, både i fortellerstruktur og i innhold. En viderefører det de kan fra eventyrenes verden inn i en ny og mer avansert litteraturverden. Jeg skriver dette basert på min egen erfaring fra skolebibliotek, men også basert på kapittel 9 i Inn i teksten, ut i livet: «Fantasy som motivator». (Lillevangstu m.fl. 2007, s.137ff)

 «Skammarens dotter»

Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl er en nynorsk fantasybok for aldersgruppen 9 til 12 år. Den er første bok i en serie på fire bøker. Skammarens dotter er det vi vil kalle episk fantasy, det vil si at hele historien foregår i en verden som ligner vår, det vi kan kalle et magisk univers. Typisk for denne sjangeren er at den har et kart over verden den forteller fra i begynnelsen av boken, samtidig vil det være tilstede noen kvaliteter i historien som vi regner som overnaturlige. I Skammarens dotter er den ene forekomsten av drager og den andre «Skammaren»: En kvinne som kan få andre til å skamme seg for det de har gjort galt, og i noen tilfeller slutte å skamme seg for noe som er andres feil.

Bokens dramatiserte forteller og jeg-person er 11 år gamle Dina. Hennes mor er «Skammaren», og Dina har arvet «Skammarens» egenskaper, det vil si at andre ikke kan se henne inn i øynene uten å skamme seg. Hun er derfor venneløs. Dina fremstår som en typisk karakter fra en bok hvor kampen står mellom det gode og det onde. Både hun og resten av persongalleriet er enkle karakterer, enten på den gode eller den ondes side. De representerer det barna ønsker av karakterene i en fantastisk fortelling: De skal være modige og aktive, og utfordringen de går igjennom skal belønne dem med respekt og venner. Det er også viktig at hovedpersonen er til å stole på. Samtidig representerer denne typen karakterer også en trygghet barnet er på vei til å forlate i 9 – 12 års alder. (Penne 2002, s. 26) Det at hovedpersonen er en liten jente er nokså typisk for fantasysjangeren. Det ville nok vært litt mer typisk med en pinglete gutt, men en liten jente er også en usannsynlig helt og derfor brukt. Det at helten er barn resonerer med leseren og henspiller på det utvalgte barnet i den romantiske tradisjonen. Det blir lagt stor vekt på at det er barnets egne egenskaper og krefter som fører til seier, slik at barnet kan «projisere sine eigne ønske om styrke og handlekraft inn i den fiktive helten». (Birkeland og Mjør 2012 s. 62) I Skammarens dotter tar forfatteren opp temaet skam. Barnet blir vist at skam er en vanlig følelse og at det ikke alltid det er den som føler skam som har gjort noe galt. På denne måten blir barnet gradvis gjort kjent med en vanskelig følelse og får ny kunnskap om følelser og om verden. Det som foregår «inne i teksten» er trygt, en kan kjenne på følelser som er vonde på en trygg måte. Når barnet først får tilgang på vanskelige ting i en trygg ramme kan det senere ta i bruk denne kunnskapen utenfor teksten på en måte som føles mindre utrygt. (Penne 2002, s. 57)

Historien har en enkel, og en dobbel, hjemme – borte – hjemme historie. Med det mener jeg at historien i denne boken, Skammarens dotter, er en slik historie og at serien av fire bøker også danner en hjemme – borte – hjemme syklus. I hver bok slutter historien positivt og understreker det viktige i å gi barn historier med håp. (Birkeland og Mjør 2012 s. 50f) Det er en mørk og høy mann på en mørk og høy hest som henter Dina til reisen ut. Det mørke forsterker det skumle og vi blir tatt skritt for skritt gjennom en mørk, våt og kald tunnel, forbi drager, til moren hennes. Alt viser at nå skjer det noe skummelt. Slik fører Kaaberbøl barna ut på eventyr, ut i det som er farlig. Men lar mora være der som et håp om at det skal gå bra og som en trygghet. Etter hvert ser Dina at det er hun som må trå til og barna blir ledet gjennom hva som må til for at alt skal gå bra. Men så skjer det noe mer skummelt og Dina må virkelig være modig. De drar hjem igjen, men som den doble strukturen viser må de dra hjemmefra igjen for det onde vil ikke la dem være i fred. Men ikke før i neste bok.

Penne understreker at seriebøker ikke er en negativ eller dårlig måte å gjøre barn kjent med litteratur på. Nå er dette bare en serie på fire bøker, men noe av det samme blir gjeldende. Det er trygt for barnet å holde seg innenfor rammen av universet som er skapt. De vet hva de kan vente seg i neste bok. (Penne 2002, s. 55) Spesielt understreker dette mitt poeng med at Skammarens dotter tar opp temaet skam og lar barnet får kjenne på denne vanskelige følelsen. I fire bøker er skam en ufarlig følelse de utforsker sammen med hovedpersonen. De får høre at de fleste mennesker har ting de skammer seg for. Men de får også lese om at barn noen ganger skammer seg for hva de voksne gjør, og at det ikke er riktig. Det er ikke barnet sin skam. (Kaaberbøl 2003, s. 177) Det hjelper at rammen rundt fortellingen er satt i et annet univers slik at forfatteren kan bruke hovedpersonene til å få vist dette viktige poenget.

Dina forandrer seg igjennom boken og barnet kan lære at utfordringer former oss og at de gjør oss sterkere. Hun var mer som et barn da hun dro enn hun er når hun kommer hjem. Hun har blitt sterkere, har lært å bry seg om andre på en ny måte og ikke minst lært å bruke «Skammargaven» sin på en bedre måte. Hun har blitt bitt av en drage og overlevd. Det hun kanskje var aller mest redd for i begynnelsen er noe hun kommer over og lever med. Etter å ha kommet hjem blir redselen hun følte til styrke foran en ny utfordring. Samlet i de fire bøkene skjer dette fire ganger, og for hver gang er Dina som hovedperson mer kompleks og har gode tanker rundt følelser og forholdet til andre mennesker.

Avslutning

Fantastiske fortellinger er regnet som en god inngangsport til leseglede hos barn. I alderen denne boken er rettet mot ønsker barna seg eventyr med tydelige heltehistorier. De identifiserer seg med helten og de prøvelsene hun må gjennom. Barnet kan drømme seg inn i situasjonen og bli med jeg-personen på de strabasene og det eventyret som ligger foran dem. I en trygg lese-situasjon kan barnet utfordre drager og slå ned onde opprørere. Hovedpersonen her er en jente som ikke er redd for å gå imot det hun ser som feil, enten det er på lekeplassen eller stilt foran skremmende voksne. Hun hjelper dem som har blitt feilaktig dømt, og står støtt overfor «den onde». Med andre ord utfordrer hun og prøver å løse problemene de onde fører med seg hennes verden. Dette gir barn en følelse av å selv kunne klare å komme over problemer de møter. (Penne 2002, s. 54f) Ulike følelser blir vist i ulike settinger og hovedpersonen kommer seg gjennom dem. På en trygg måte, dvs. i en trygg lesesituasjon har barnet fått føle på disse følelsene og utforsket sider av seg selv som kan være vanskelig å ta fatt i utenfor rammen av litteraturen.

Litteraturliste:

Birkeland, Tone og Mjør, Ingeborg (2012) Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. (Oslo) Cappelen Damm Akademiske.
Kaaberbøl, Lene (2003) Skammarens dotter. Oslo. Samlaget. 2. opplag.
Lillevangstu, Marianne m.fl. (2007) Inn i teksten – ut i livet. Oslo. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke.
Penne, Sylvia (2002) «Barns behov for bøker», Artikler og teori. Del 1