Jeg har begynt på bachelor i skolebibliotekkunnskap, og tenker at de av av oppgavebesvarelsene mine som handler om litteratur også kan publiseres på bloggen. Den første oppgaven vi fikk har følgende ordlyd:
Oppgave: Vurder en av de litterære pensumtekstene for barn og unge. Drøft i hvilken grad teksten kan engasjere og kommunisere med en ung leser. Begrunn svaret ditt i teori.
Innledning
Jeg har valgt boken Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl fordi jeg mener fantastiske fortellinger er et godt verktøy for å få barn til å lese. Barn utvikler seg fra å bli fortalt eventyr og bruke egen fantasi, inn i den litterære verden. Derfor mener jeg det er bra å tilby dem det som for dem er kjent, både i fortellerstruktur og i innhold. En viderefører det de kan fra eventyrenes verden inn i en ny og mer avansert litteraturverden. Jeg skriver dette basert på min egen erfaring fra skolebibliotek, men også basert på kapittel 9 i Inn i teksten, ut i livet: «Fantasy som motivator». (Lillevangstu m.fl. 2007, s.137ff)
«Skammarens dotter»
Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl er en nynorsk fantasybok for aldersgruppen 9 til 12 år. Den er første bok i en serie på fire bøker. Skammarens dotter er det vi vil kalle episk fantasy, det vil si at hele historien foregår i en verden som ligner vår, det vi kan kalle et magisk univers. Typisk for denne sjangeren er at den har et kart over verden den forteller fra i begynnelsen av boken, samtidig vil det være tilstede noen kvaliteter i historien som vi regner som overnaturlige. I Skammarens dotter er den ene forekomsten av drager og den andre «Skammaren»: En kvinne som kan få andre til å skamme seg for det de har gjort galt, og i noen tilfeller slutte å skamme seg for noe som er andres feil.
Bokens dramatiserte forteller og jeg-person er 11 år gamle Dina. Hennes mor er «Skammaren», og Dina har arvet «Skammarens» egenskaper, det vil si at andre ikke kan se henne inn i øynene uten å skamme seg. Hun er derfor venneløs. Dina fremstår som en typisk karakter fra en bok hvor kampen står mellom det gode og det onde. Både hun og resten av persongalleriet er enkle karakterer, enten på den gode eller den ondes side. De representerer det barna ønsker av karakterene i en fantastisk fortelling: De skal være modige og aktive, og utfordringen de går igjennom skal belønne dem med respekt og venner. Det er også viktig at hovedpersonen er til å stole på. Samtidig representerer denne typen karakterer også en trygghet barnet er på vei til å forlate i 9 – 12 års alder. (Penne 2002, s. 26) Det at hovedpersonen er en liten jente er nokså typisk for fantasysjangeren. Det ville nok vært litt mer typisk med en pinglete gutt, men en liten jente er også en usannsynlig helt og derfor brukt. Det at helten er barn resonerer med leseren og henspiller på det utvalgte barnet i den romantiske tradisjonen. Det blir lagt stor vekt på at det er barnets egne egenskaper og krefter som fører til seier, slik at barnet kan «projisere sine eigne ønske om styrke og handlekraft inn i den fiktive helten». (Birkeland og Mjør 2012 s. 62) I Skammarens dotter tar forfatteren opp temaet skam. Barnet blir vist at skam er en vanlig følelse og at det ikke alltid det er den som føler skam som har gjort noe galt. På denne måten blir barnet gradvis gjort kjent med en vanskelig følelse og får ny kunnskap om følelser og om verden. Det som foregår «inne i teksten» er trygt, en kan kjenne på følelser som er vonde på en trygg måte. Når barnet først får tilgang på vanskelige ting i en trygg ramme kan det senere ta i bruk denne kunnskapen utenfor teksten på en måte som føles mindre utrygt. (Penne 2002, s. 57)
Historien har en enkel, og en dobbel, hjemme – borte – hjemme historie. Med det mener jeg at historien i denne boken, Skammarens dotter, er en slik historie og at serien av fire bøker også danner en hjemme – borte – hjemme syklus. I hver bok slutter historien positivt og understreker det viktige i å gi barn historier med håp. (Birkeland og Mjør 2012 s. 50f) Det er en mørk og høy mann på en mørk og høy hest som henter Dina til reisen ut. Det mørke forsterker det skumle og vi blir tatt skritt for skritt gjennom en mørk, våt og kald tunnel, forbi drager, til moren hennes. Alt viser at nå skjer det noe skummelt. Slik fører Kaaberbøl barna ut på eventyr, ut i det som er farlig. Men lar mora være der som et håp om at det skal gå bra og som en trygghet. Etter hvert ser Dina at det er hun som må trå til og barna blir ledet gjennom hva som må til for at alt skal gå bra. Men så skjer det noe mer skummelt og Dina må virkelig være modig. De drar hjem igjen, men som den doble strukturen viser må de dra hjemmefra igjen for det onde vil ikke la dem være i fred. Men ikke før i neste bok.
Penne understreker at seriebøker ikke er en negativ eller dårlig måte å gjøre barn kjent med litteratur på. Nå er dette bare en serie på fire bøker, men noe av det samme blir gjeldende. Det er trygt for barnet å holde seg innenfor rammen av universet som er skapt. De vet hva de kan vente seg i neste bok. (Penne 2002, s. 55) Spesielt understreker dette mitt poeng med at Skammarens dotter tar opp temaet skam og lar barnet får kjenne på denne vanskelige følelsen. I fire bøker er skam en ufarlig følelse de utforsker sammen med hovedpersonen. De får høre at de fleste mennesker har ting de skammer seg for. Men de får også lese om at barn noen ganger skammer seg for hva de voksne gjør, og at det ikke er riktig. Det er ikke barnet sin skam. (Kaaberbøl 2003, s. 177) Det hjelper at rammen rundt fortellingen er satt i et annet univers slik at forfatteren kan bruke hovedpersonene til å få vist dette viktige poenget.
Dina forandrer seg igjennom boken og barnet kan lære at utfordringer former oss og at de gjør oss sterkere. Hun var mer som et barn da hun dro enn hun er når hun kommer hjem. Hun har blitt sterkere, har lært å bry seg om andre på en ny måte og ikke minst lært å bruke «Skammargaven» sin på en bedre måte. Hun har blitt bitt av en drage og overlevd. Det hun kanskje var aller mest redd for i begynnelsen er noe hun kommer over og lever med. Etter å ha kommet hjem blir redselen hun følte til styrke foran en ny utfordring. Samlet i de fire bøkene skjer dette fire ganger, og for hver gang er Dina som hovedperson mer kompleks og har gode tanker rundt følelser og forholdet til andre mennesker.
Avslutning
Fantastiske fortellinger er regnet som en god inngangsport til leseglede hos barn. I alderen denne boken er rettet mot ønsker barna seg eventyr med tydelige heltehistorier. De identifiserer seg med helten og de prøvelsene hun må gjennom. Barnet kan drømme seg inn i situasjonen og bli med jeg-personen på de strabasene og det eventyret som ligger foran dem. I en trygg lese-situasjon kan barnet utfordre drager og slå ned onde opprørere. Hovedpersonen her er en jente som ikke er redd for å gå imot det hun ser som feil, enten det er på lekeplassen eller stilt foran skremmende voksne. Hun hjelper dem som har blitt feilaktig dømt, og står støtt overfor «den onde». Med andre ord utfordrer hun og prøver å løse problemene de onde fører med seg hennes verden. Dette gir barn en følelse av å selv kunne klare å komme over problemer de møter. (Penne 2002, s. 54f) Ulike følelser blir vist i ulike settinger og hovedpersonen kommer seg gjennom dem. På en trygg måte, dvs. i en trygg lesesituasjon har barnet fått føle på disse følelsene og utforsket sider av seg selv som kan være vanskelig å ta fatt i utenfor rammen av litteraturen.
Litteraturliste:
Birkeland, Tone og Mjør, Ingeborg (2012) Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. (Oslo) Cappelen Damm Akademiske.
Kaaberbøl, Lene (2003) Skammarens dotter. Oslo. Samlaget. 2. opplag.
Lillevangstu, Marianne m.fl. (2007) Inn i teksten – ut i livet. Oslo. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke.
Penne, Sylvia (2002) «Barns behov for bøker», Artikler og teori. Del 1
God søndag og velkommen til nye smakebiter!Alice got a better sense of the space around her. The Library seemed to be a single vast room, cluttered with bookcases that rose almost to the low stone ceiling. They were arranged in rough rows, but irregularly, with gaps at random intervals. Each shelf was stacked high with books, some so heavily that they were bowing in the centre. The books themselves were of every possible description, from ancient leather-bound tomes to cheap cardboard-covered novels. The majority looked like they dated from the previous century or even earlier. Most of the titles were in foreign languages Alice didn’t understand, and some were even in letters she didn’t recognize.
