Lucinda Riley er etterhvert blitt en meget kjent forfatter. Hun kommer fra Irland men har bodd flere steder i verden. Hun gir også ut bøker under psedonymet Lucinda Edmonds. På sin egen nettside sier hun at inspirasjonen til serien som De syv søstre er begynnelsen på, fikk hun fra stjernebildet Pleiadene, som også kalles de syv søstre. Hun tenkte på sine egne syv barn og bestemte seg for å skrive om syv søstre.

De syv søstre er altså første bok i en serie på syv bøker. De handler om seks jenter som alle er adoptert av samme mann. De kaller ham Pa Salt. Pa er en meget rik mann og de vokser opp i et avsidesliggende og slottlignende hus, kalt Atlantis, ved Genévesjøen. Sammen med ham bor også barnepiken Marina (Ma) og noen tjenere. De seks jentene ble alle adoptert som babyer, noen av dem tett innpå hverandre. Men med spørsmål til Pa om dette sier han at han fant dem. (Boken heter De syv søstre og jeg har allerede skrevet at det er seks jenter. Det vil si at det mangler en. Pa sier om det at han aldri fant henne, som om det er spesielle babyer han leter etter.)

Denne første boken handler om Maia, som er den eldste søsteren. Den begynner med at hun får vite at Pa er død. Hun er å besøker en venninne i London når dette skjer. Til vanlig bor hun i et hus ved Atlantis. Hun reiser hjem med det samme og blir fortalt at begravelsen allerede har funnet sted etter Pas ønske. Det blir hennes oppgave å ringe de andre fem jentene og å fortelle dem det grusomme som har skjedd. En etter en kommer de til Atlantis. De snakker sammen, trøster hverandre og venter på at advokaten skal lese opp testamentet. Av advokaten får de et brev som forteller at på en statue i hagen står det koordinater til hver av dem, koordinatene viser til hvor de er født.

Maia åpner konvolutten sin og finner koordinatene som peker på et hus i Rio de Janeiro i Brazil. Hun drar til Brazil for å besøke huset og for å prøve å finne ut hvor hun kommer fra. Maia jobber som oversetter. Blant annet fra portugisisk til fransk. En av forfatterne hun har oversatt bor i Rio. De to møtes og forfatteren, Floriano Quintelas, blir veldig engasjert i Maias søken etter svar. Når ting går imot henne og hun ikke vet hvordan hun skal komme videre, så er det han som hjelper henne. Etterhvert som Maia finner ting som har skjedd før i tiden får vi historien direkte fra den det gjelder heller enn at Maia skal fortelle den. Det gjør at denne boken føyer seg fint til Rileys særpreg; historier fortalt både i fortid og i nåtid.

Jeg leste denne boken i et jafs. Det er det ikke så ofte jeg gjør. Men noen ganger er historien så fin og flyten så utmerket at en bare fortsetter og fortsetter. Jeg er ikke alltid så glad i historier som blir fortalt i to tidsperspektiv. Men i denne historien gjorde forskjellene i tid historien mer spennende. Den «gamle» historien fortalte også mye om forskjellen på Europa og Brazil i begynnelsen av 1900-tallet. Samtidig som vi ble kjent med deler av historien til den store Christo-figuren i Rio og kunstnermiljø i Paris. Kunstneren som laget statuen og ingeniøren bak den er karakterer i boken.

Lucinda Rileys bøker er «enkle». Med det mener jeg at de er lette å lese og at det ikke er slik at man må ha forhåndskunnskaper om noe for å forstå henne. De hører til i den gruppen som kalles feel-good, en stil som nettopp skal gi deg gode og varme følelser og hvor historien først og fremst skal underholde. Det betyr ikke at de er kjedelige eller tamme. Spesielt Riley synes jeg er flink til å gjøre historiene interessante.

De syv søstre har jeg fått av Cappelen Damm.
Kilde: lucindariley.com/