Tags

, , , , ,

Nullingen av Paul AbelEtter å ha lest MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood har jeg lett etter lignende bøker. I artikkelen 35 lesetips til late feriedager på NRK.no fant jeg en kategori de kaller «… vil reise frem i tid og se hvordan verden vil bli». Den passet perfekt til min søkene etter dystopier og bøker om fremtiden som ikke akkurat er science fiction. Så jeg startet med å se hva jeg selv hadde og hva jeg kunne finne på biblioteket.

Den første boken jeg har lest er Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Jeg hadde ikke lest noe av Vatne før, men vet jeg har Slik skal vi velge våre ofre i bokhyllen. Jeg likte Nullingen av Paul Abel så godt at jeg også må lese den andre.

Nullingen av Paul Abel er en dystopi. Vi er på midten av det 21. århundre og miljøpartiet Pan-etisk forbund griper makten gjennom en revolusjon. Det kan de gjøre fordi de har hacket seg til kontroll over strømmingen. Ett skritt tilbake. Hver person bærer nå en sjalk. Som en veldig oppgradert mobiltelefon som er operert inn i hodet og som både kan strømme dirkete fra alle kilder (hvem de er de du møter på gaten, nyheter, underholdning osv) og gi bæreren fordeler, som et ekstra støtt endofin eller dopamin.

Den transkraniale sjalken var påført hjernebarken hennes som et atomtykt lag av grafén, en hjelm på innsiden av hodeskallen, puslet sammen bit for bit av mikroskopiske roboter som ble sprøytet inn gjennom et millimeter stort hull i kraniet.

Men Paul Abel er gammeldags og sta, han vil ikke ha denne nye sjalken og sverger til sin gamle håndholdte modell. Han har riktignok elektroder installert i hjernebarken for å ha kontakt med den gamle sjalken. Men når han skrur av sjalken kan han ikke lenger motta oppdateringer. For det er det første Pan-etisk forbund gjør. De sender ut oppdateringer til alle, som gjør at alle også blir fullstendig enige med dem. Sjalkene lærer også av hverandre og oppgraderer seg selv etter hva de får respons på av bærerne og andre sjalker.

Utviklingen lignet på naturlig mutasjon, bare millioner av ganger raskere. En mutasjon av sjalkens programvare som forsøkte å kommunisere, men som ikke fikk noen feedback fra bæreren, ville straks dø ut. En ny og bedre variant ville helt umerkelig for bæreren oppstå i dens sted. Samtidig utvekslet alle sjalkene slike erfaringer med hverandre, lærte av andres feil og suksesser, og snart var den ufeilbarlige programvaren basert på den kognitive responsen fra millioner av bærere. Det var fremskrittet, troen på at det nyeste alltid var det beste.

Paul er gift med Astrid. Hun er dommer i Tingretten og han er forsker på universitetet i Ålesund. Hun mottar oppdateringene og blir en viktig person i det nye samfunnet, mens han skrur av sjalken fullstendig og mister både jobben og alle privilegier. Som mat, strøm og vann – og må derfor leve på sin kone. (Han blir nullet).

Astrid er helt undertrykt og Paul forsøker å drive motstandsarbeid. Etterhvert finner han en gruppe han kan bli med. Men i det store og hele er han en oppblåst, gammeldags og egosentrisk nerd som ikke nødvendigvis gjør en god jobb eller er så viktig for motstandskampen. På den måten føles hun viktig og han uviktig. Noe som reflekterer stillingene deres i samfunnet. Men egentlig gjør han så godt han kan, og om han virker bakstreversk til tider har han mot til å stå imot et veldig stort press. Han fremstår ikke akkurat som modig, men meget sta. Men er det å være modig det som ville hjulpet oss best i en slik situasjon? Er ikke stahet en egenskap som kan drive oss langt mange ganger? Selv er jeg meget sta, og det er en egenskap jeg setter pris på i meg selv. Jeg er vel også noe av en nerd. (På noen områder). På den måten kan det være jeg sammenligner meg selv litt med Paul. Jeg kjenner igjen egenskaper og heier på ham gjennom hele boken, og blir fryktelig frustrert av alt rotet hans.

Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.