God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne søndagen er jeg “hjemme” hos mor. Det var konfirmasjon for det yngste tantebarnet mitt på lørdag. Da er det godt å ha noen å bo hos litt nærme og slippe å kjøre hele helgen. Vi var hjemme flere dager og hjalp til med å dekke border dagen før, skrive bordkort, bake kaker osv. Det er mye som skal gjøres rundt slike store selskaper.

Jeg leser den andre boken i MadAddam-trilogien til Margaret Atwood; Flommens år nå. Jeg elsket den første boken; Oryx og Crake, den var virkelig god. Så jeg gledet meg til å begynne på denne. Foreløpig liker jeg denne også veldig godt. Jeg ikke har hatt så mye tid til å lese de siste dagene, (men satser på å ta det igjen når jeg kommer hjem), så smakebiten er fra et av de første kapitlene.

Dette dreide seg ikke om noen vanlig pandemi: Den lot seg ikke tøyle etter noen hundre tusen dødsfall, for så å stanse ved hjelp av bioverktøy og klor. Dette var Den vannløse flommen som gartnerne så ofte hadde advart mot. Den bar alle kjennetegnene: Den fór gjennom luften som på vinger, den åt seg gjennom byene som ild, spredte bakteriebefengte bander, terror og massakre. Lyset gikk over alt, nyhetene var sporadiske: Systemene sviktet etter hvert som deres voktere døde. Alle tegn på totalt sammenbrudd var til stede.