Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne andre runden skulle vi lese et skuespill fra antikken og da var det bare ett å velge mellom. Så jeg har lest Orestien av Aiskylos.

I etterordet til min utgave skriver oversetteren, Torstein Bugge Høverstad, at han ikke har oversatt dette skuespillet fra gammelgresk, men derimot fra den engelske oversettelsen av Robert Lowell. Jeg siterer: Jeg har ikke rørt Aiskylos, bare Robert Lowell. Dette er altså en gjendiktning av et nytt amerikansk versdrama, selv om eventuelle lesere vil finne at personene har mange likheter med gamle grekere.

For å gå litt tilbake så måtte jeg slå opp Orestien på Google for å forstå hva det var jeg leste. Det første jeg bet meg merke med er at Orestien er en trilogi som består av bøkene Agamemnon, Orestes og Evmenidene. Den er også den eneste komplette trilogien fra antikken som er blitt bevart. Det skulle vært et satyrespill som følgte med tragedien, men det er gått tapt. Orestien ble uroppført ved Dionysosfestivalen i 458 f.Kr. og vant der førstepris.

Den handler om Agamemnon som kommer hjem til sin familie etter krigen i Troja. Hans kone Klytaimnestra (Som er søster til Helena av Troja) dreper ham, sammen med elskeren sin, fordi Argamemnon, før han dro i krigen, ofret sin datter til gudene for å få vind til å dra til Troja.

Da brakk Agamemnon si stav
mot marken, og han gråt og sa: “Gudene
vil forbanne meg om jeg nekter for deres befaling.
Forbannet blir jeg om jeg myrder mitt barn
lyset i mitt hus, og tilsøler mine hender
med hennes blod på alteret”.

Etter dette drapet bestemmer Agamemnons to barn, Orestes og Elektra, seg for å hevne drapet av faren og de dreper både moren og elskeren hennes. Klytaimnestra hadde bannlyst Orestes fra hjemmet sitt (og etter farens død, tronen hans). Men ved hjelp av Elektra klarer han å komme seg tilbake.

Jeg er ikke redd. Apollons orakel
har talt. I Delfi har guden befalt meg
å drepe dem som drepte min far …
Men om jeg nøler
og ikke lyder hans befaling, skal jeg dø.

Disse linjene er viktige, fordi i den tredje delen av skuespillet blir Orestes anklaget for modermord av hevngudinnene erinyene (som er det samme som furiene). Athene ordner det så han skal få en rettssak, og fordi det var Apollo som hadde bedt han drepe moren slipper Orestes fri.

Så både Athene og Apollo spiller en direkte rolle i denne tragedien. Tilstede er også Zevs og Hermes, men i passive roller. Hele opptakten til tragedien starter med Helena, fortsetter med den 10 år lange krigen mot Troja og slutter med at Argamemnom kommer hjem med ett av hundre skip. Han har med andre ord lidd store tap. Med seg hjem har han den synske slaven (tidligere prinsessen) Kassandra, som Klytaimnestra også dreper. Men ikke før Kassandra har forutsagt både sin egen og Argamemnons død. Hun ber Apollo hjelpe henne, og han hjelper ved å gi Orestes hevnen.

Når jeg leser om dette skuespillet ser jeg også at det nevnes overgangen fra en stat som bedrev æresdrap (som når Orestes dreper Klytaimnestra) til en stat hvor en morder blir dømt i en rettssak. Jeg har klippet og limt litt fra Wikipedia under:

Det som ytre sett kan sees som et klassisk hevndrama kan imidlertid også sees som en metafor for omfattende samfunnsendringer. Stykket skildrer overgangen fra blodhevn til rettergangsprinsipper. 40-50 år tidligere hadde statsmannen Perikles gjennomført en tilsvarende reform av rettsvesenet i Athen, hvor man gikk bort fra ættebasert blodhevn og over til et system med en tredjepart, en jury bestående av borgere. Orestien kan også leses som en overgang fra matriarkat til patriarkalske prinsipper.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Orestien er at det var utrolig underholdende. Oversetteren hadde gjort det lett å lese og en ble involvert i karakterenes liv. Det var spennende da Orestes kom hjem og fant søsteren sin, og også da de to skulle drepe moren. Men mest var det fint å lese strofene og forestille seg dette oppført. Dette er det første skuespillet fra antikken jeg leser, og det var ikke avskrekkende.