Det er ikke så ofte jeg blir så involvert i historien til en bok at jeg nesten må legge den fra meg. Legge den fra meg fordi jeg ikke orker å lese at det går galt med en av karakterene. Men det skjedde tre ganger med Silo av Hugh Howey. Jeg vet egentlig ikke hva det var med boken som gjorde at jeg ble helt borte vekk i den, men jeg skal prøve å finne det ut.

Silo er en dystopisk sci-fi som ble utgitt på norsk i år og på engelsk i 2011. Den er den første i en trilogi. Forfatteren Hugh Howey kommer fra USA og dette er hans debutroman.

Menneskene bor i en silo. Utsiden er så ødelagt at ingen kan overleve der. Siloen ligger under bakken og har over 130 etasjer. Nederst finner du mekanikerne, så går du gjennom bønder og gårder, boligetasjer og legekontor til du kommer til 34 hvor IT-avdelingen begynner. Øverst har du sheriffkontoret, ordføreren og en kafé hvor bilder fra utsiden vises på store skjermer. Ut er et forbudt ord, å ønske seg ut er en handling som blir straffet med døden. Eller rettere sagt med å vaske. Den første vi møter som går ut er sheriffen. Tre år tidligere ønsket konen hans seg ut og han kan se restene av liket hennes på skjermene. Nå orker han ikke mer og vil ut. Han får på seg en slags «beskyttelsedrakt» og sendt ut for å vaske. Det vil si vaske linsen på overvåkingskameraene. Etter han har gjort det går han noen skritt vekk fra siloen, og så løser drakten seg opp og han dør. Som alle andre som er sendt ut for å vaske.

Det var da sheriffen, Holston, ble sendt ut jeg først ville slutte å lese. Det var så brutalt og så totalt uforståelig at å ønske å gå ut skulle straffes med døden. Men etterhvert som du leser ser du at her er det mye som ikke er som det burde være. På fremsiden av boken står det: «Om ikke løgnene dreper deg, vil sannheten gjøre det.» Og det er det som er så fælt. Noen enkelte mennesker oppdager biter av sannheten og blir straffet for det. Blant dem er Juliette, eller Jules som hun kalles. Men hun er også blant de mer ressurssterke jeg har lest om. Det er rene McGyver stilen over hva hun klarer å utføre. Men det er stilig. Det er fint med en så sterk kvinnelig hovedperson. Det gjør selvfølgelig at hun blir utsatt for harde straffetiltak, som jeg absolutt ikke skal røpe for deg. For jeg tror jeg skal slutte å fortelle deg om handlingen her. Du har mye å glede deg til hvis du finner frem boken og jeg vil ikke røpe de gode bitene.

Jeg er både fantasy og sci-fi fan. Men jeg faller oftere for fantasybøker en sci-fi bøker. Så en sci-fi må være god for at den skal treffe helt. Denne er i tillegg en dystopi, noe jeg kan føle at jeg har lest for mange av. Siden de ofte ligner på hverandre. Dette var imidlertid noe helt nytt. Du finner etterhvert ut hvorfor den siloen er der og hvorfor ting er forbudt. Det var en ny vri på et tema med en jord som er ødelagt, og en riktig så stilig vri. Boken er full av nye ting å oppdage, personer å bli kjent med og skjebner som er både vonde og gode. Den er oppslukende, spennende og noen ganger nesten uutholdelig å lese. Så her er det mye å fordype seg i. Det er lenge siden jeg har anbefale både en sci-fi og en dystopi og her anbefaler jeg en fantastisk kombinasjon.

Thousands of them have lived underground. They’ve lived there so long, there are only legends about people living anywhere else. Such a life requires rules. Strict rules. There are things that must not be discussed. Like going outside. Never mention you might like going outside.

Or you’ll get what you wish for.

Silo har jeg fått fra Bazar.