Krimromanen Skjulte liv av den kanadiske forfatteren Louise Penny er en av de vakreste krimromanene jeg har lest. Det er kanskje en rar ting å si om en krim, men jeg håper jeg klarer vise deg det.

Da den gamle læreren Jane Neal blir funnet død i skogen ved småbyen Three Pines i Canada, må førstebetjent Armand Gamache finne ut hvorfor hun er blitt skutt med ei jaktpil. Han skjønner at alt ikke er som det skal i småbyen, og han må finne sannheten før det er for seint.

Armand Gamache er en spesiell person. En tenksom, intelligent og følsom inspektør, som lar intuisjon og følelser ta del i etterforskningen. I denne første boken om ham og teamet hans er de kalt ut til en bitte liten landsby som heter Three Pines. Her er det enten begått et mord, eller skjedd en ulykke. Det er det første Gamache må finne ut. Han blander seg med lokalbefolkningen, snakker med dem over et glass god vin på det lille gjestgiveriet eller tar del i begravelse, kunstutstillinger og de små tingene som skjer i landsbyen. På den måten er dette også en sakte krim, en roman med en historie som folder seg ut ved hjelp av karakterene i boken.

Jeg har kalt dette en vakker krimroman og det er både pga Armand Gamache og på grunn av språket til Louise Penny. Hun skriver på en måte som gir deg tilgang til tanker og følelser hos dem som er involvert. Men også med miljø- og personbeskrivelser som er både tiltalende og lette å fordype seg i. Clara, som spiller en stor rolle i denne etterforskningen reflekterer over forholdet til mannen sin;

Hun visste hun burde ha holdt rundt ham, burde ha fortalt ham hvor høyt hun elsket ham og stolte på ham og trengte ham. Men noe holdt henne tilbake. Der var det igjen. En taushet mellom dem. Noe annet som var usagt. Er det slik det begynner? tenkte Clara undrende. Disse gapene som oppstår mellom par, og som ikke fylles med trøst og velkjente ting, men med for mye som er usagt, og for mye som er sagt.

Og andre ganger er språket og hendelsene både komiske og morsomme. Som her, da den homofile gjestgiveri-verten byr på frokost;

Bonjour, Monsieur I’Inspecteur, sa Gabri og kom ut i dypfiolett badekåpe og pusetøfler med en termos i hånden. Jeg tenkte du kanskje hadde lyst på en café au lait til å ta med deg.
Gamache kunne ha kysset ham.
Og, Gabri tryllet frem en liten papirpose han hadde holdt bak ryggen, et par croissanter.
Gamache kunne ha giftet seg med ham.

I denne etterforskningen får Gamache en ny betjent, Nicolle, som er en person en legger godt merke til, men som også tilfører boken noe nytt. Hun har absolutt ikke de ferdighetene som trengs for å omgås andre mennesker. Samtidig som hun ikke kan se feil hos seg selv. Hun både ødelegger intervjusituasjoner og sårer vitner i stor skala. Ganske så typisk for henne står hun en dag foran et speil hvor det henger en liten klistrelapp med ordene; «Du ser på problemet». Hun leter da gjennom hele badet for å finne feilen, men lander etterhvert på at det må være Gamache som er selve problemet. Mens vi andre kanskje hadde tenkt noe helt annet når vi så en slik lapp!

Jeg anbefaler deg å lese Louise Penny, og jeg håper hun kommer til å skrive flere bøker om Gamache og teamet hans. Dette var en god krim, og en nydelig bok. (Boken er lånt på biblioteket).