Haugtussa, hvor sitatet over er hentet fra, er en diktsamling skrevet av den Jærske forfatteren Arne Garborg. Jeg er fra et sted rett ved der han bodde og Garborg har alltid for meg vært et kjært bekjentskap. Jeg har lest en god del av bøkene hans, men kommer stadig tilbake til Haugtussa. Jeg har en musikalsk tolkning av verket av Lynni Treekrem som jeg setter på når jeg trenger noe varmt og godt å høre på. På gymnaset skrev jeg om Garborg i særoppgaven, og heldig for meg, gikk det veldig bra.

Haugtussa er eit diktverk om grunnkreftene i menneskelivet. Om striden mellom ånd og trolldoms vald, og samstundes ein lovsang om naturen. Gjennom Veslemøy har Garborg skildra kampen mot mørkemaktene. Veslemøy er synsk. Ho kan sjå gjennom menneska og inn i huldreheimen. Men ho er og lys levande og får røyne svik i kjærleik.

Jeg har ikke tenkt å skrive en tolkning eller en dypdykkende studie av Haugtussa her, men jeg viser deg gjerne til andre som har gjort det. Feks Dyade som skriver om Haugtussa i tolkningen; Når seksualiteten våkner. NRK sin film fra skolefjernsynet; Haugtussa. Eller den fantastiske omtalen og analysen på bloggen Helt grei Poesi. De sier alle det jeg strever med å sette ord på. Jeg ville gjerne at du skulle få høre Lynni Treekrem og «Mot soleglad», men så snill var ikke you tube. Så da blir det «Til deg du heid og bleike myr» istedenfor. Dette diktet er også et av mine favorittdikt i Haugtussa:

Musikk av Ketil Bjørnstad, bilder av Theodor Kittelsen og sang av Lynni Treekrem.

Men du kan likevel få med deg teksten på «Mot soleglad». Her i originalutgave:

Mot Soleglad