Vredens druer ble skrevet av John Steinbeck i 1939. Men boken bringer meg til finanskrisen i USA i 2007-2010 og bringer frem mange paralleller mellom depresjonen i 1920 – 30 årene og finanskrisen i dag.

Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. Hovedpersonene er familien Joad, en av mange farmerfamilier som må flykte fra Oklahoma, etter at banker og storspekulanter har tatt jorda fra dem. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg vestover mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Boken forteller historien til familien Joad. Mor og far, besteforeldre, onkel John og 5 barn. De bor på en gård i Oklahoma hvor de driver med mais og bomull. Etter flere dårlige år har de måttet låne penger i banken, og til slutt skylder de så mye at banken tar over jorden og gjør den til del av et fellesbruk som dyrkes av store traktorer. Familien må forlate jorden, og som så mange andre drar de vestover, mot en lovd fremtid i solrike California.

Den eldste sønnen, Tom, har akkurat kommet ut fra fengselet og kan ikke forlate staten. Men han drar likevel sammen med dem. De får også følge av en tidligere predikant som heter Casey. De klarer å få kjøpt seg en bil de kan gjøre om til lastebil og bruker sine siste penger på å komme til California. De har en strabasiøs reise, hvor både bestefar og bestemor dør. På veien møter de mennesker som forteller dem at de ikke finnes arbeid i California, men desperasjonen og håpet er så stort at de drar likevel.

John Steinbeck er en mester til å beskrive både hvordan landskapet han skriver om ser ut og hvordan menneskene ser ut og er. Allerede på første side blir en møtt av en beskrivelse av maismarkene og tørken som er like levende som et fotografi. En kan føle hvor tørre jordklumpene er og se hvordan bladene på maisplanten bøyer seg for solen og vinden. Også menneskene blir levende i den grundige beskrivelsen av deres utseende, og dialogen og tankene Steinbeck skildrer. Jeg vet om få som kan gjøre dette bedre enn han.

Men tilbake til desperasjonen og finanskrisen. I denne boken følger en mennesker som ikke lenger har et sted og bo eller en jobb. Der finnes ingen hjelp å få, alle må klare seg selv. Først mister de jobben, noe som fører til at de ikke kan betale banken og så mister de huset. De drar ut, med en bil eller lastebil pakket full av de tingene de kan klare å få med seg. Og så leter de etter et sted å slå seg ned og et sted å få jobb. Utenfor byene og i nærheten av mulige jobber danner det seg teltbyer av fortvilede mennesker, mennesker som sulter, som er desperate etter jobb og som jobber for luselønn fordi det er bedre enn ingenting. Mennesker som blir jaget fra teltbyene fordi politiet og politikerne ikke vil tillate det å danne seg slumområder. Og mennesker som drar videre til neste sted det er mulig å få bo en stund.
Dette kunne være en beskrivelse av USA i 20-årene eller en beskrivelse av USA på 2000-tallet. Det var spesielt å lese Steinbecks bok nå, med vår nylige krise i tankene. Jeg har lest den før på et tidspunkt hvor ikke verden så slik ut, og dette føltes anderledes. Tankene mine går også til menneskene fra Romania i vårt land. “Okiene” som flyktningene ble kalt på 20-tallet møtte mye fremmedfrykt, og det i sitt eget land. Hvor mye fremmedfrykt møter ikke de som kommer til oss i håp om å tjene litt penger for å fø barn og familie?

Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boken, men jeg føler at jeg nå har dratt frem det jeg synes er de to viktigste tingene. For dette var en tankevekkende bok, og en vakker bok. En kan ikke komme bort fra hvor vakker skrivestilen til Steinbeck gjør en bok. Men denne boken ble så mye mer enn det og satte merke på tankene og hjertet mitt. Den vil bli en bok jeg kommer til å bære med meg lenge.